Pensjonisttilværelsen for eksempel, som blinker i det fjerne om et par år, er allerede godt planlagt. For to år sien kjøpte hun og ektemannen en olivengård i Italia. Der skal store deler av pensjonisttilværelsen tilbringes. En drøm har gått i oppfyllelse.
- Som 14-årig ung jente leste jeg ei bok som hadde noen fantastiske beskrivelser fra Toscana. Det tok noen år før jeg kom dit, men nå har vi vår egen olivengård, sier Eva.
- Utadvendte åpne folk
Eva Lian er fra Stokksund. Den gang var Stokksund ikke innlemmet i Åfjord kommune. Hun beskriver folkene i Stokksund som veldig utadvendte, ganske annerledes enn i Åfjord, men understreker at det var den gang, det er ikke nødvendigvis slik nå lenger.
- Det sitter veldig dypt i meg at jeg er stokksunding. Det er identiteten min. Den gang jeg vokste opp hadde vi mange butikker og en stor kino i Stokksund. Folk drev med fiske og frakt og via Namsosbåtene kom det mye folk innom via sjøveien, forteller hun.
Etter at barneskolen var gjennomført i Stokksund ble det to år på ungdomsskole i Åfjord.
Så var det klart for å gå gymnaset som det het den gang.
Skuffelsen
- Jeg søkte på Strinda skole. Jeg ville til byen. Og jubelen var stor da brevet om at jeg var kommet inn kom i posten, forteller Eva.
Gleden ble imidlertid svært kortvarig. Evas mor hadde ingen lyst til å slippe datteren til en hybeltilværelse i byen. Hun fikk ordnet det så det ble omplassering til Bjugn.
Meget motvillig måtte Eva ta den plassen i stedet.
- Men, det ble bra, etter litt tilvenning. Internatskole betydde mye sosialt og lite skole. Det ble en fin tid, selv om karakterene nok kunne blitt bedre. Skolen var god, vi hadde flinke lærere og det var godt miljø, minnes hun.
Skigåing
En av årsakene til at hun ønsket å gå på Strinda var muligheten til å være aktiv skiløper i Strinda idrettslag. Familien hadde noen år bodd i Askim og der fikk Eva sansen for å gå på ski.
- Jeg hadde allerede meldt meg inn i idrettslaget. Jeg gikk en del på ski, og konkurrerte også. Jeg fortsatte med det i Bjugn, men ikke så mye.
- At jeg ikke fikk gå på Strinda ble en hendelse som betydde litt i livet mitt. Der og da var det lite hyggelig, men sånn ble det. Jeg fortsatte imidlertid å gå langløp på ski helt til jeg ble 40, forteller hun.
- Er du fremdeles glad i skigåing?
- Nei, nå går jeg ikke på ski lenger. Kjører litt slalåm. Jeg tror jeg har fått nok skigåing. Men, jeg har spilte håndball, var på turn og spilte volleyball. Bedriftshåndball var jeg med på til jeg var nesten 40.
Til utlandet
Etter at gymnaset var unnagjort valgte Eva å jobbe et år som au pair i England.
- Jeg fikk jobb hos en ung familie, de var bare et par år eldre enn meg og hadde én unge. Jeg tok college og det ble et fantastisk år. Vi hadde det utrolig artig sammen.
Etter det året fristet det med flere utenlandsopphold, men det ble ikke slik.
- Jeg hadde lyst til å bli journalist, men også der kom mor inn og advarte. Hun sa det medførte mye reising og vakter som ikke lot seg forene med familieliv. Og familie ville jeg jo ha, sier Eva.
En onkel som Eva var veldig glad i døde. En som betydde mye for henne.
- Jeg reiste hjem til begravelsen. Det ble ikke mer utenlandsopphold på meg og det er kanskje noe jeg angrer på i ettertid.
Utdannelse
I stedet søkte hun på universitetet.
- Jeg tenkte at psykologi måtte være noe for meg. Jeg er jo så glad i folk, og psykologi hadde interessert meg i mange år.
Det var kun Oslo og Bergen som hadde denne utdannelsen.
- Det var veldig vanskelig å komme inn. Jeg gjorde ferdig grunnfag og statistikk, og så var det tre år å vente for å komme inn. Det orket ikke jeg å vente på. Jeg fortsatte å studere på Universitetet i Trondheim. Samfunnskunnskap med mellomfag, regional sosiologi og nordisk språk og litteratur. Innimellom alt dette ble jeg gift, ler Eva.
Så tok hun desentralisert medieutdanning fra Volda.
- Etter at førstemann ble født hadde jeg permisjon i tre måneder. Jeg jobba litt som lærervikar i Trondheim, men så flyttet vi til Malvik.
Eva fikk jobb på Vikhammer skole og barn nummer to ble født.
På Vikhammer tok hun initiativ til å starte opp en A-skole.
- Det var et prøveprosjekt. Senere ble det en skole i skolen. Eller en «spesialklasse» for å fange opp de elevene som slet med å komme seg inn på videregående. Men det ble alt for krevende å drive dette alene, men vi dro med oss en del erfaring, forteller Eva og bekrefter at hun alltid har vært et prosjektmenneske.
- Jeg ivrer for å få i gang endring og videreutvikling.
Ble alenemor
Det ble i stedet jobb som sosiallærer og de siste tre årene på Vikhammer var hun inspektør. Da var hun også blitt alenemamma for en toåring og en seksåring.
Eva liker å ha det travelt og gjerne kunne jobbe 20 timer i døgnet. Et enormt vitebegjær har alltid vært drivkraften hennes for å lære nye ting. Hun har alltid kurs og videreutdanning på gang. I ett eller annet.
- En periode fikk jeg flekkvis håravfall. Jeg ble sykemeldt for første gang i mitt liv. 14 dager. Etter ei uke holdt jeg ikke ut lenger og var tilbake på jobb, ler hun.
- Jeg har hatt et høyt aktivitetsnivå hele livet. Trena, vært mye ute. Men så har jeg ikke prioritert full fryseboks med hjemmelaget mat og et strøkent hus. Heller artighet med ungene. Vi hadde for eksempel «Pippi-helger». Vi hadde det mye gøy sammen, minnes hun.
Ny ektemann
Så kom det en ny mann inn i hennes liv.
- Vi møttes på byen. Han jobbet da i Lillehammer med organiseringen til OL. Når det var ferdig, flyttet han tilbake til Trondheim. Vi brukte lang tid på å bli kjent, og så ble det giftermål i 1995, forteller Eva.
Året etter kom barn nummer tre. Familien etablerte seg i enebolig på Singsaker.
- Det gikk fint og de to søsknene var kjempeglade for å få en lillebror. Jeg fikk tilbud om å være med å starte opp en gründerbedrift og søkte permisjon fra lærerjobben. Det fikk jeg ikke, så da sa jeg opp.
Det ble ett år, slitsomt men spennende.
Deretter noen prosjektjobber, blant annet for worldcup på ski i Granåsen.
Så ble det nye jobb i Norservice i mange år. En jobb der målet var å få til folk tilbake i jobb.
Egen næringsdrivende
Etter å ha tatt coach-utdannelse i København valgte Eva å starte sin egen bedrift.
- Sintef brukte meg ganske mye, og jeg hadde oppdrag for NAV og det private næringslivet. Holdt på i sju år med det. Det var slitsomt, men spennende.
Behovet for å komme i et team, slippe å jobbe alene, meldte seg.
En slektning dukket opp og ville ha med Eva på å gjøre noe innenfor mat.
- Mormor drev pensjonat på Stoksund. Hun var dyktig. Dit kom fiffen fra Trondheim og spiste hummer og drakk hvitvin. Jeg var mye der. Mamma var også kjempeflink til å lage mat. Jeg husker at vi plukka blåskjell i nattens mulm og mørke. Vi kunne jo ikke plukke agn på dagtid, ler hun.
Matgleden har fulgt henne hele livet.
- For meg har det blitt noe mer enn bare å lage mat. Den skal være ren, og jeg følger mye med innen bransjen. Det er rett og slett skummelt med alt de putter i maten. Heldigvis er det litt mer fokus på dette nå. Men at maten skal være så billig gir grobunn for juks, mener hun.
- Er du opptatt av at det skal være økologisk?
- Jeg er ikke glad i sprøytet mat og prøver å unngå det, men er ikke fanatisk.
Da en slektning ønsket å ha henne med på å lage fiskemat og åpne restaurant i Trondheim slo hun til.
- Ågot Lian fiskerestaurant så dagens lys. Ågot var min farmor som drev pensjonatet i Stoksund. Restauranten ble kalt opp etter henne, og åpnet på hennes bursdag 12. juli 2012, forteller Eva.
Etter bare fire måneder ble det uenighet om forretningsdriften og Eva valgte å gå.
Nye utfordringer
Da dukket en ny mulighet opp.
- Vi hadde lekt med tanken på å flytte til Fosen. Da jobben som daglig leder på Noris ble lyst ut søkte jeg og fikk den. Det har vært mye jobb, men utrolig artig, sier Eva om årene som pendler mellom Trondheim og Hasselvika.
I dag er alt ute på anbud. Noris har mistet noen anbud, og fått noen.
- Jeg synes det er greit at bruer og veier og sånt legges ut på anbud, men jeg er mer skeptisk til det når det gjelder mennesker, sier hun og påpeker at praksis og erfaring er viktig i jobber som har med mennesker å gjøre.
Nå er det endringer på gang igjen. Rissa og Leksvik skal slå seg sammen. Det er ikke vedtatt noen sammenslåing mellom vekstbedriftene i de to kommunene men fusjonsprosessen har begynt.
- Det ligger an til at vi blir en bedrift med to avdelinger, sier Eva.
Det er også besluttet at Noris skal flytte fra Hasselvika til sentrum i Rissa. Mye skal inn i Kuben kjøpesenter, men teknisk avdeling, der det blant annet lages skigard, er det ikke funnet egnede lokaler til enda.
- Administrasjonen og monteringsavdelingen flytter 1. januar, men vi jobber fortsatt med en løsning for teknisk avdeling.
Politisk engasjert
Engasjementet Eva har for samfunnet har også ført henne til politikken for en periode.
- Jeg satt i bystyret i Trondheim for Høyre, og i Sør-Trøndelags kvinneforum. Jeg er veldig opptatt av byutvikling, bolig, handel og trafikk, forteller hun.
- Hva tenker du om Oslo, og planene der om et bilfritt sentrum?
- Jeg har nylig vært i Oslo et par dager, og hørt på taxisjåførenes meninger om dette. Jeg synes endringene er for dramatiske, og de kommer for fort. Alle er opptatt av et godt miljø, men det må legges til rette for det. Det må settes inn riktige tiltak slik at folk får gjennomført hverdagen sin.
I Italia for eksempel, er det forbudt å kjøre inn i de gamle byene.
- De er helt stengt for trafikk, men det går busser hele tiden så det er ikke noe problem.
Eva ga seg med politikken for to år siden.
- Jeg opplevde at det ble mer en kamp for posisjoner enn det å være med å påvirke positivt. Det var viktigere å telle oppslag i media. Og så må man ha spisse albuer. Det har ikke jeg. Jeg har ikke lyst til å kjempe om en plass, sier hun.
Som en sicilianer
- Hva gjør deg opprørt?
- Inkompetanse og urettferdighet. Jeg blir provosert av folk som uttaler seg om ting de ikke kan. Så er jeg veldig engasjert i å få folk tilbake i jobb, og opptatt av å være kreativ i måten vi jobber på. Jeg er nok litt italiener i så måte, ler hun og forteller at de italienske naboene ved olivengården sier hun ligner en siciliansk kvinne i sin væremåte.
- Jeg graver og spør om alt mulig. Det er ikke mye gråtoner med meg, og jeg har nok en mannlig kommunikasjonsform. Jeg sier det jeg mener, og mener det jeg sier. Jeg lar meg begeistre og gjør mye tull og tøys. Som den gangen jeg hoppa og danse på bordet i lunsjen fordi Ravi-låten «dans, dans, dans oppå bordet» surret og gikk på radioen. Jeg liker å få mine ansatte til å tørre å slippe seg løs, og går gjerne foran med tull og tøys, sier hun.
Å få henne sint skal imidlertid mye til. På jobb vel å merke.
- Jeg kontrollerer sinnet mitt på jobben men om du spør mine barn vil de nok si at jeg er hissig, ler hun.
- Jeg er veldig dårlig til å pakke inn orda mine. Nå som jeg er blitt så gammel skiter jeg også i det. Jeg har jobbet med mennesker hele livet og ser godt hvordan folk rundt meg har det. Jeg føler at jeg har en styrke i å se hvordan folk har det. Men, jeg har temperament, og folk får stå til rette for sine handlinger.
Pensjonisttilværelsen
Nå gleder hun seg veldig til å bli 62 år og kunne gå av med pensjon.
- Jeg har jobba så mye opp gjennom livet, så nå blir det fint å bli pensjonist.
Men, alle som kjenner den aktive damen skjønner jo at planen hennes slettes ikke er å sitte på terrassen og skue utover olivengården med hendene i fanget og bare slappe av.
- Vi drømte egentlig om et lite hus, men så ble det en gård helt sør i Italia. Vi har bestemt oss for å drive jorden, og har folk som hjelper oss med oliven- og frukttrærne. Oljen skal tappes og selges på nettbutikk. Vi importerte vår første egne olivenolje i fjor. Extra virgin, usprøyta. Nå er vi i dialog med en gjeng som driver et bakeri i nærheten av gården. De skal lage syltetøy for oss. Vi skal etablere et firma der nede og selge mat, forteller hun.
Italienskkurs har hun gått på lenge, og når hun er der nede har hun ei italiensk dame som lærer henne. Engelsk fungerer ikke godt nok.
- Og så hører jeg italiensk på hurtigbåten på vei til jobben, forteller hun. Men tiden på båten nyttes også til jobb, hvert fall den ene veien. Og så er det fint å meditere på turen til eller fra jobben. Noe hun gjør ofte. Da senkes skuldrene.
I tillegg har hun begynt på fotoskole, og et magasinjournalist-kurs.
- Dermed er alle mine interesser dekt for pensjonisttilværelsen. Vi skal ikke flytte til Italia, jeg skal jo snart bli bestemor for første gang. Men ser for oss å være der to-tre måneder av gangen.
- Hvorfor ble det akkurat Italia?
- Vi har vært i de andre sydhavslandene også, men det er Italia og menneskene der som trekker. De er veldig utadvendte og åpne, avslutter Eva Lian.
Akkurat som hun selv framstår. Som den stokksundingen hun egentlig er.
- Ikke alle damer på min alder har en el-gitar midt på kjøkkenet
– Man flyr ikke jagerfly når man er gravid
Anne lærer så lenge hun vever
- Bygdedyret? Det har jeg aldri brydd meg om!
- Det er travelt å være pensjonist