Portrettet

Navn: Arnt Tore Andersen

Alder: Født 1933

Vokste opp i: Sannan på Ørlandet

Bosted: Ved travbanen

Sivilstatus: Eneboer

Yrke: Pensjonist, forfatter, lokalhistoriker. Tidligere lærer og journalist.

I disse dager er det 75 år sia de første jugoslaviske krigsfangene kom til Ørlandet. En som har dokumentert mye av den historien er Arnt Tore Andersen. Sjøl om han er sønn av to lærere, var det det ikke uten videre gitt at Arnt Tore Andersen skulle sikte seg inn på et yrkesliv i skolestua.

Arnt Tore var den tredje i en barneflokk som etter hvert skulle telle seks stykker. De seks var Knut Arnljot (l926), Johanne, (1928) Arnt Tore (1933), Ingrid Elisabeth (Lillemor), 1935, Nils Eigil (1943), og Brit Rannveig (1945).

Mora, Ingrid, var stort sett var heime mens ungene var små. Imidlertid hadde hun lærerjobber både på Hårberg og Opphaug. I mange år underviste hun også ved Ørland statsrealskole. Hun døde i 1983.

Skolesjefen

Arnt Tore Andersens far, Karsten Andersen, var en mann som satte merker etter seg i lokalsamfunnet. Han var født i Bindal men vokste opp på Kolvereid. Læreren ble etter hvert skolesjef i Ørland og han var mellom anna med på å stifte sangkoret Yrjar og Fosen Songarforbund. Seinere, i 1966, deltok han i skipinga av det det som skulle bli Norsk Jugoslavisk Samband. Dette var et arbeid som Arnt Tore også skulle bli sterkt engasjert i etter hvert. Karsten Andersen døde i 1969.

For noen uker sia var Arnt Tore Andersen på ny nedover i Serbia for å delta i trettiårsjubileet for vennskapshuset i Gornji Milanovac.

Krigsår

Da sjuåringen fra Sannan begynte på Opphaug skole høsten 1940, var tyskerne godt etablert i Norge. Imidlertid grep storpolitiske hendelser ute i Europa inn i Ørlandets historie, og det ble fattet avgjørelser som skulle endre bygdesamfunnet ytterst på Fosenhalvøya for alltid. Okkupanten bestemte seg for å sette opp en flybase her. Dessuten inngikk Ørlandet i et sinnrikt system av festningsverk. Det skulle bygges og anleggene skulle bemannes. Ørland fikk i løpet av kort tid et folketall som stedet aldri seinere har nådd opp i.

– Husk at folketallet på Ørlandet i denne tida ble tre eller firedoblet. Jeg veit ikke om en gård der det ikke ble innlosjert enten tyskere eller arbeidsfolk, forteller den pensjonerte skolemannen.

Skolegang

Løsningen for å få noe utdannelse inn i de unge hodene ble å reetablere en slags omgangsskole. Ikke nok med at tyskerne tok over skolebygningene på Ottersbo, Opphaug, Innstrand, Rønne, Uthaug, Grande, Garten, Hårberg, Storfosna og Kråkvåg. De tok over sorenskriverens bygninger og Austråttborgen også.

–Det første året på skolen var bra, men så tok tyskerne over. De tok også over Austråttborgen, forteller Andersen.

Så godt som hele lærerstanden røk uklar med det nye quislingstyret. Okkupantens marionettregime ville at lærerne skulle gå inn i det nyopprettede Norges Lærersamband og drive undervisninga etter retningslinjene til Nasjonal Samling. Som få andre yrkesgrupper opponerte lærerne unisont imot å la seg underlegge NS, og det fikk de svi for. Våren 1942 og ei tid utover ble over 1000 lærere samlet inn og sendt på tvangsarbeid. Mange havna i Kirkenes etter en forferdelig båttur nordover med skipet «Skjærstad».

Tapt skolegang

Undervisninga etter overtakelsen av skolene foregikk på sju forskjellige gårder.

Det var en omflakkende tilværelse. I ettertid har Andersen regnet ut at han bare fikk tre og et halvt av de sju årene med folkeskole han skulle ha hatt. Likevel blei det gagns mennesker av dem alle.

– Vi måtte ha hatt dyktige lærere, konkluderer sønnen til den tidligere skolesjefen.

Mange av ungene fikk også se hendelser og syn som en helst vil forskåne unge sinn for. Andersen erindrer for eksempel at en skoleklasse så at tyskerne slo i hjel en russisk fange.

Spennende dager

Det skjedde så mye på Ørlandet i den tida, at det var vanskelig å konkurrere om oppmerksomheten til de unge villstyringene. Det var stadige troppeforflytninger, det kom tvangsarbeidere og fanger for å jobbe på de mange anleggene som poppet opp i landskapet. I haugene rundt om lå det tyskere og skjøt. En dag stakk de av fra undervisninga. Det gikk rykter om at det skjedde store ting på Austrått. Dette var i månedsskiftet mars april. Ei kran hadde kjørt seg fast. Krana veide 70 tonn og skulle brukes til å få på plass kanontårnet på Austrått Fort.

– Slike ting kunne skje og det var spennende og interessant. Det er sannsynligvis ingen kommuner i landet som ble så påvirket av okkupasjonstida som Ørland. Jeg finner i alle fall ingen parallell, sier Andersen.

Et tilfluktssted

Heimgården Sannan ble på mange flere vis et tilfluktssted for mange da krigen brøt ut. Okkupasjonsvåren søkte ørlendinger tilflukt mot bombing i kjelleren her. Under krigsårene hadde sorenskriveren i Fosen kontorer på Sannan.

En annen kategori mennesker som fant tilflukt her var «Ørlandslærerne». Blant lærerne som ikke havna i Finnmark, var det en kontingent som ble plassert i ei brakke ved Skiftkroken, en kilometer fra Sannan. Disse lærerne fra Trøndelag skal ha vært 41 i tallet, mange av dem gamle kjente av Karsten Andersen. Etter strevsomme dager, der de ble bøllet rundt av norske hirdfolk og plaget til å utføre idiotarbeid, søkte de mot Sannan.

– De kom alltid en og en, eller kanskje to. Lærertreffene på Sannan ble de reineste kulturkveldene, erindrer Andersen.

Motstandskjempen

Blant de besøkende var flere av landsdelens fremste skolefolk og kulturpersonligheter. Fra en annen av lærerne som besøkte Sannan, idrettspersonligheten Helge Grevskott, fikk lærersønnen tent en glødende interesse for idrett. Blant dem var også Emil Herje, i si tid kjent forfatter av guttebøker. Leif Halse – han med Vangsgutane, og ikke minst Peder Morset, var blant de personlighetene som samla seg i stua på Sannan.

– Ørlandslærerne ble et begrep, sier Andersen.

Det var spesielt en av dem som sitter igjen i minnet til Andersen. Det er Morset.

Sittende på fanget til læreren fra Selbu fikk Andersen historien om sjøhelten Tordenskjold. Da lærerne kom på samlinger på Sannan etter krigen, var Morset et savn. Han ble henrettet 19. mai 1943 på Kristiansten festning i Trondheim for å ha deltatt som kurer for motstandsbevegelsen.

– At Peder Morset ble skutt gjorde forferdelig inntrykk på oss på Sannan, sier Andersen.

Gjennom idretten

Adresseavisens mangeårige sportsredaktør etter krigen, Victor Johansen, var også på tvangsarbeid på Ørlandet under krigen. Gjennom idretten ble Andersen kjent med Johansen, for mange kjent fra signaturen Vic.

– Jeg traff ham aldri under krigen, men han fortalte mye om det i ettertid, sier Andersen.

Det skjedde mye pussig. For eksempel ble hele kelnerstaben fra Rosekjelleren sjanghaiet som tvangsarbeidere.

– De ble bare to tre dager, så ble de sendt tilbake igjen. De gikk oppå Lundahaugen sammen med noen russerfanger, sier Andersen.

Lundahaugen

En del av landskapsvernområdet Austråttlunden ved Lundahaugen var tidligere en del av gården Sannan. Monteringa av slagskipstårnet med de tre kanonrørene var dermed like borti nabolaget der Andersen bodde. Tårnet veier 800 tonn, men likevel tok det ikke tyskerne mer en tre måneder å montere det. Den tyske sjefen på fortet, Holger Christiansen, var en mann Andersen seinere intervjuet som journalist i Adresseavisen. Tyskeren besøkte Austrått flere ganger på nittitallet. Forklaringa Christiansen hadde på at de hadde klart jobben så fort, var enkel.

– De hadde merket delene, forklarer Andersen.

Fangeleiren med Jugoslavene lå mellom Lundahaugen og Austråttborgen. Det ble etablert mange forbindelser mellom jugoslaver og ørlendinger i krigsåra og like etterpå. Det var krigstida som gjorde at Andersen ble interessert i Jugoslavia, både privat og i jobben som journalist.

Framhaldsskolen

Arnt Tore Andersen tok framhaldsskolen etter endt grunnskole.

– Det ble ingen realskole på meg. Jeg var vel skolelei, slår ørlendingen sjøl fast.

Likevel fortsatte han på folkehøgskole på Sund på Inderøya. Deretter tok han landbruksskolen på Skjetlein. Dette hadde ifølge hovedpersonen sjøl ingen ting med det å gjøre at han hadde tenkt å drive noen gård.

– Meninga var at jeg skulle på landbrukshøgskolen, men så begynte det å bli få jobber for dem som kom derfra. Du kunne få en jobb som assistent. Det ble til at jeg tok befalsskolen i stedet, forklarer han.

Idrettsmannen kom seg gjennom Infanteriets Befalsskole Sørlandet på Gimlemoen. Imidlertid ble det ikke noen militær karriere utover dette. I 1956 begynte han på lærerhøgskolen. Ifølge ham sjøl hadde dette ingen ting med faren å gjøre.

– Nei, det gjorde jeg på eget initiativ.

Motstandsmennene

Å tjenestegjøre i Forsvaret var en naturlig ting for Andersen. Mange av farens lærervenner var motstandsfolk, og han var sjøl en av dem som nektet å være nazilærer. Karsten Andersen var kjent for at han var venstremann og målmann. Forsvarssaken var ham derfor ikke fjern.

– Alle lærerne, så godt som, var venstrefolk. Det var en sterk samhørighet mellom lærerne den gangen, forteller Andersen. Samlingene av ørlandslærere foregikk i hvert fall fram til midten av femtitallet.

Noe av det som prega oppveksten på Ørlandet var idrettsgleden. Den ga seg først og fremst utslag i fotball og friidrett. Friidrettsmiljøet ble drevet fram av ildsjeler som Helge Dahl.

– Bare i min klasse var det flere trønderske mestere, sier Andersen.

Lærergjerningen

Ungene kom nærmest som perler på ei snor etter endt lærerskole. Ellen Ingunn i -60, Geir i -61, Tor Inge i -63 og Ingrid Elise i -70.

Lærerhøgskolen tok fire år.

– Det var en god skole det, sier Andersen kort. Først havnet han på Skogn Folkehøgskole.

– Ei fin tid, kommenterer han.

Deretter gikk turen til ungdomsskolen i Skogn. I denne tida begynte han så smått å jobbe som frilanser for Adresseavisen.

– Det ballet mer og mer på seg. Så fikk jeg et tilbud om et engasjement på avdelingskontoret i Levanger. Jeg tok permisjon fra skolen i -71. Det ble et vanskelig valg, for jeg trivdes i jobben som lærer. Det ble til at jeg fortsatte i Adressa, slår Andersen fast.

Først jobbet han på kontoret i Levanger. Fra 1987 havna han i hovedredaksjonen.

Allrounder

Den første tida som journalist tok Andersen alle slags oppdrag, både store og små.

– Det var mest idrett, erindrer han.

Som idrettsinteressert la han i flere tiår ned utrulig mange timer som frivillig med forskjellige typer verv.

– Vervene for idretten har påført meg mer stress enn arbeidet, sier han.

Som journalist karakteriserer han seg som en allrounder, en som skriver om det meste. Han ser ikke for seg at allrounderen vil gå av moten i norsk presse. Ikke har han tru på at lokalavisene vil forsvinne heller.

– Jeg trur lokalavisene kan se framtida forholdsvis lyst i møte, sier han.

Balkan

Som journalist fikk Andersen fordype seg i spørsmål som interesserte ham.

– Vi hadde mye frihet i den tida. Jeg jobba mye på Balkan på hele åttitallet, forteller den pensjonerte skribenten.

Jugoslavias leder, Josip Broz Tito, døde i 1980. Tito var mannen som hadde ledet de kommunistiske partisanene under krigen. Han hadde som den eneste statslederen den frekkhet å bryte med Sovjet etter at han røk uklar med Stalin.

Journalisten hadde lenge oppfattet at noe var i gjære i den flernasjonale staten. Økonomiske problemer som følge av stor utenlandsgjeld tårnet seg opp. Da Tito trakk seg ut av offentligheten i 1980, hadde landet verdens tredje største utenlandsgjeld.

– Folk så på Tito som en halvgud. Folk fikk bedre levekår under ham, men det var på grunn av massive låneopptak, forteller Andersen alvorlig.

Jugoslavia brenner

Tidlig på åttitallet besøkte Andersen Jugoslavia og kom i kontakt med landets statsminister, Milka Plancic.

– Jeg var den første vestlige journalisten som fikk møte henne. Grunnen til at jeg slapp til, var forholdet som Norge hadde til Jugoslavia i etterkrigstida. Jeg husker noen setninger som hun sa til meg. En var ”vi er nødt til å få orden på økonomien, ellers vet ingen hvor dette vil ende”, forteller Andersen.

En annen kroat, Ante Marckovic, prøvde å følge opp Plancic arbeid da han tok over som Jugoslavias statsminister. Han ville legge en økonomisk plan. Den gikk blant annet ut på å ta opp et lån for å sette den jugoslaviske økonomien på skinner igjen.

– De fikk nei i hytt og vær. Det er ganske tragisk å tenke på at dette lånet som Ante Marckovic ba, om tilsvarte kostnaden som NATO hadde for ett døgns bombing av Jugoslavia seinere i konflikten, forteller Andersen.

Han møtte også Jugoslavias nummer to i mange år, Milovan Djilas. Han ble lenge sett på som en mulig arvtaker til Tito. Det ble det ikke noe av, blant annet fordi han havna i unåde hos Tito sjøl.

Klasseskiller

Det samfunnet Andersen bodde i under og like etter krigen skilte seg veldig fra det som han kom tilbake til i ferier og andre besøk etter at han ble voksen. På direkte spørsmål om han trur at klasseskillene hadde blitt mindre enn i det samfunnet han opplevde som barn, er svaret hans et klart ja.

– Ikke sånn at det var noe vi gikk og tenkte på, men de var der. Jeg kan komme på at det var gårder der tjenerne måtte spise for seg sjøl, erindrer ørlendingen.

Han har lest at i en kommune som Nes, som i dag er en del av Bjugn, der var det en arbeidsledighet på 30 prosent. Protokoller fra det offentlige på denne tida handler ofte om å hjelpe folk økonomisk eller å skaffe folk nødsarbeid.

– I 1947 var det ingen ledighet. Det var mer likestilling på en måte, og ingen trengte lenger å gå med lua i handa på gårdene for å spørre etter jobb, sier Andersen.

Lokalhistorien

En av grunnene til at han kom tilbake til Ørlandet som pensjonist, er interessen for lokalhistorie. Samtalen med Andersen foregår i klubbhuset til Ørland Båtforening ved Austrått Havn. Her kan han fortelle at det her var torvstrøfabrikk for snart hundre år sia. Gamle ordfører i Ørland, Akim Murvold, kom fra Åfjord for å jobbe som bestyrer her. Seinere ble bygget brukt av tyskerne som lager. Slik er det overalt hvor en snur og vender seg. Det er mye historie over alt.

– Austrått er unikt. Det var historien til Ørlandet som gjorde at jeg kom tilbake hit. Jeg kunne ha flyttet til Montenegro, jeg hadde hus der. Det er det samme når du ikke skal jobbe mer.

Sju på sparket

Favorittfilm:

Av nyere filmer synes jeg at denne «Kongens nei» var bra.

Favorittbok:

– Det må bli Broen over Drina av Ivo Andric. Den er fenomenalt skrevet og du får et innblikk i den voldsomme motsetningskulturen på Balkan, forteller Andersen.

Byen Visegrad ligger ved Drina, sørøst for Sarajevo. Elva Drina deler byen i to – akkurat som elva Most deler Mostar. Det var en grenseby. Romanen er lagt til elvebyen i dagens Bosnia-Herzegovina. Andric forteller levende om hvordan storvesir Mehmed Paša Sokolovićs på slutten av 1500-tallet fikk brua bygd. På denne tida var Balkan var underlagt det ottomanske rike. Brua var et symbol på møtet mellom Vesten og Orienten.

Boka gir et grunnlag for å forstå de etniske motsetningene som har eksistert og fremdeles er til stede i det Andric sjøl omtalte som Hatets Land.

– Jeg kjørte over brua for tre uker sia. Andric fikk Nobels litteraturpris for boka, sier Andersen.

– Hva stemte du ved siste stortingsvalg?

– Må jeg svare på det da? Nei, det er hemmelig valg i Norge.

– Hvilket fag var du best i på skolen?

– Spørs hvilken skole du tenker på. Historie har bestandig interessert meg, likeledes alt som har med idrett og kroppsøving å gjøre.

– Hvilken musikk hører du på?

– Jeg hører på alle slags musikk. Samtidig som jeg synes at musikk blir overdrevet brukt. Jeg irriterer meg over bakgrunnsmusikk til TV-programmer for eksempel. Musikk som kan være så fint, så brukes det på en irriterende måte.

– Hva gjorde du i friminuttene på skolen?

– Under krigen hadde vi ingen vanlig skole. Vi reiste rundt på sju forskjellige skoler. Stadig var det troppeforflytninger av de tyske okkupantene. Jeg har regnet på at jeg fikk cirka tre og et halvt års effektiv skolegang. Enda var det folk med den bakgrunnen som ble professorer også. For de fleste kom skolen i bakgrunnen, på grunn av det livet som var på Ørlandet under krigen.

– Hvor mange ganger sjekker du mobilen hver dag?

– Nei, det er når den ringer. Det kan variere voldsomt. Ellers sitter jeg ikke og leiker meg med mobilen. Det har jeg nesten aldri gjort. Nå har jeg gått ut av sosiale media også. Jeg kaller det asosiale media jeg.