Veversken

Gården Nygård ligger i Lysøysund i Bjugn kommune, og var et knutepunkt for gamle ferdselsveier i grenda.

– Den ble bygd i 1890 av oldefaren min Martin. Han kom hit fra Madsøya. Da het han Martin Madsø, for han bodde jo der. Da han flytta til Rømmen endra han etternavn til Rømmen. Så flyttet han til Hellesvika og ble Martin Hellesvik, før han endte opp her da, og ble Martin Nygård, sier Nygård til Fosna-Folket.

Familien har dokumenter som viser at det dreier seg om én og samme person.

– Det var jo slik man gjorde det den gangen, at man tok etternavnet til stedet man bodde på. Men det var kanskje ikke så vanlig at én person hadde så mange forskjellige etternavn.

Oldefaren slo seg til ro på Nygård, og siden har familien blitt værende. Da Anne Elisabeth Nygård ble født i 1963 var det som fjerde søster i rekken.

– Pappa ga opp da den fjerde jenta kom, og heller ikke det var gutt. Så jeg var med på alt, da han holdt på i snekkerverkstedet og skifta motor på bilen. De tre andre hadde aldri samme interessen. Jeg husker at han henta meg til garasjen hvis han trengte ei lita hånd som kunne hjelpe ham. Hendene mine var jo så små. Jeg fikk prøve alt av maskiner og verktøyer, så lenge det var forsvarlig. Jeg oppdaget den kreative siden da jeg var bitte lita.

Nygård

Hun sitter i vinterhagen og kikker ut av de høye vinduene, mot det grønne hageområdet som har vært slagmark for så mange opplevelser.

– Det var sikkert da tankene om å ta over gården ble født. Jeg fikk et ekstra personlig forhold til gården, og til pappa. Pappa døde i 1998, og jeg savner ham enda. Jeg skulle så gjerne vist han alt vi har fått til her. Jeg velger å tro at han holder et øye med oss.

Ingen av de eldre søstrene gikk med planer om å overta gården etter foreldrene. I verste fall ville gården blitt et lite brukt feriehus, for å beholde det i slekta.

– Jeg har hatt en tanke om å ta over gården all min dag. Men man kan ikke bo i Lysøysundet og gjøre ferdig utdanning, så man må bort en periode. Det måtte jeg også. Men tanken lå jo alltid der, at «en dag skal jeg flytte hjem».

Hun reiste til Amerika for å «se verden» i 1982. Det skulle gå nesten femten år før tiden var inne til å returnere.

Amerika

Hennes kull på nitten var det første som fullførte barne- og ungdomsskolen på Fagerenget, fra 1. til 9. klasse.

– Det gjorde jo at vi ble sterkt knyttet til hverandre, og godt kjent. Det er noen som bor her i dag, seks, sju kanskje. Vet ikke om det er så mange som har bodd her hele tida. De har vel vært borte og kommet tilbake. Når man bor sånn, så må man reise, for å gjøre ferdig skolegang og utdannelse.

Etter å ha fullført videregående skole i Bjugn, lå verden åpen. Farens slektninger i USA, som ofte var på besøk på Nygård, var et naturlig reisemål.

– Pappa hadde mange søskenbarn i Minnesota og Seattle. Jeg bodde der et halvår, og det var en kjempeopplevelse å bo der, på prærien. Bare man kom opp på et høydedrag kunne man se helt til neste stat. Det var jo så flatt. Det var en gård på ti tusen mål, men de mente jo selv at den var liten.

Holder Norges eneste kurs i damaskveving

På det halve året fikk hun oppleve den amerikanske drømmen på godt og vondt. Hun husker verdensutstillingen i Tennessee som et høydepunkt, og besøkte hele tolv stater.

– Jeg fikk høre at det var mer enn enn de fleste amerikanere hadde sett. Familien var ganske velstående, så det var ikke noe problem å ta en biltur til Tennessee. Det var storveies!

For å treffe folk og ha noe å gjøre jobbet hun som frivillig på et barnehjem for psykisk og fysisk utviklingshemmede barn.

– Jeg var der på et besøksvisum, og hadde ikke arbeidstillatelse. Jeg fikk noen donasjoner og forskjelligel tilskudd, gaver nærmest. Det var kjempeinteressant, og unger og ungdom som trenger litt ekstra hjelp, er jo det jeg har holdt på med hele livet, egentlig.

– Da foreldrene mine ringte på telefon kosta det 18 kroner per minutt i helgene, og 23 kroner ellers. Da sa det seg selv at det ikke ble så mange telefoner hjem. Det var jo ikke noe internett den gangen, så det gikk på brev. Vi skrev spørsmål i brevet, og fikk svar fjorten dager senere, hvis vi var heldige.

Hun må le når hun sammenligner sin egen tilværelse med datterens, som har vært utvekslingsstudent i USA.

– Det var Skype hver søndag sammen med katta. Vi så henne og snakka med henne, sendte meldinger på Messenger. Hun kunne like gjerne vært i Trondheim. Var det krise med penger var det bare å overføre via nettbank, så var det på konto tvert. Det var ikke like enkelt den gangen jeg var der, med reisesjekker. Det er jo to forskjellige verdener.

Lærte mye

Den «amerikanske drømmen» hennes ble kanskje ikke knust, men hun forstod raskt at ikke alt var som det ble presentert på film.

– Først og fremst lærte jeg at vi har det veldig godt i Norge, selv den gangen. Jeg så jo hvordan enkelte folk levde i det konservative midt-vesten, måten det ble snakka ned om folk som ikke hadde samme gode økonomi som andre. Og hvis noen hadde barn uten å være gift, så var jo det kjempeille, og det å bo sammen uten å være gift. Det var sånt folk snakka om. Det kalles keeping up with the Joneses; å være bedre enn naboen. Andre ting spilte ikke så stor rolle, om bare overflata og fasaden var fin nok. Det var veldig overfladisk.

Hun husker en mor som fødte et barn, men som ikke kunne være på sykehuset mer enn to dager.

– Hun hadde jo ikke råd til å være der lenger. Sosial- og helsetjenestene er så annerledes der enn her. I USA får man ikke hjelp hvis man ikke har tegnet forsikring i forkant. Jeg hadde aldri tenkt på det. Hvis noen blir syk i Norge så får man automatisk den hjelpa de trenger. Det er ufattelig å tenke på at det fortsatt er slik i USA.

– Jeg fikk oppleve det ekte USA. Jeg ble kjent med mange folk og fikk se mye. Jeg er forferdelig glad for at jeg fikk muligheten til å reise, men jeg er glad for at jeg ikke skulle bo der permanent.

Hjemturen

Seks måneder var nok. Hun hadde ingen klar plan, men det var på tide å vende hjem.

– Jeg hjem til jul i 1982, og visste ikke helt hva jeg skulle gjøre. Men i 1983 fikk jeg et vikariat som lærer på Fagerenget skole. Det var litt snedig å være kollega med de som hadde vært lærerne mine fire år tidligere. Det var de første tankene om at dette kunne være et fremtidig yrke, absolutt.

Ansettelsesprosessen var av det mer uformelle slaget.

– Skolen trengte en vikar, og jeg sa at jeg var interessert. Mer formelt enn det var det ikke. Dette her var forrige årtusen, ikke sant.

Hun ler når hun tenker på det. Med fast jobb fikk hun stabil inntekt, og, ikke minst, sin første bil.

– I ettertid har jeg fått høre at flere av kameratene mine var misunnelige på bilen min. Det var en åtte år gammel Volvo stasjonsvogn. Jeg trivdes veldig godt som klasseforstander (for 5. klasse), og fikk gode skussmål fra både kolleger og elever.

Den røde lykta hun fikk i julegave fra elevene har hun fortsatt.

– Etter året som lærer var det en kamerat som foreslo at vi skulle starte en brukt- og antikkbutikk. Det var våren 1984, og jeg hadde ikke noe annet fore. Vi kalte den Bjugn brukt og antikk, og den lå i kjelleretasjen i det som nå er Bjugn meninghetshus. Det het IMI den gangen. Jeg har fortsatt skraphandlerbevilling fra den gangen.

Ett morsomt år som brukthandler var nok.

– Vi fant fort ut at det ikke var lønnsomhet i det. Det var mye besøkt, men folk nedverdiget seg ikke til å kjøpe ting andre folk hadde kasta.

Nord-Trøndelag

Høsten 1985 vendte hun tilbake til skolebenken, og flyttet til Levanger for å gå på lærerhøyskolen. De neste årene skulle bli den tøffeste perioden i hennes liv.

– Min eldste datter ble født tredje juledag i det andre skoleåret. Etter ti fraværsdager fikk jeg beskjed fra skolen om at jeg måtte ta hele året på nytt hvis jeg hadde mer fravær. Venke-Lill var bare tre uker da jeg begynte på skolen igjen.

Hadde hun visst hvor tøff fremtiden skulle bli, er hun usikker på om hun hadde greid å gjennomføre.

– Jeg måtte ta én dag av gangen. Målet for de to siste årene var å ikke måtte ta opp noen fag. Det nytta ikke å satse på toppkarakter i alt, så målet mitt var å ikke stryke, levere i tide, og slippe å måtte levere noe på nytt, og det klarte jeg.

Hun har tenkt mye på hva hun skal si og ikke si om det som skjedde videre privat. «Et tidligere liv,» kaller hun det.

– Det var et sjuårig ekteskap som ble avsluttet. Det tok mange år å komme over det.

Knut

Så, i 1993, rett utenfor sin egen dørstokk på Skogn, møtte hun kjærligheten.

– Knut Jermstad. Han er ikke faren til Venke-Lill og Martin (sistnevnte var fire år da Anne og Knut møttes) på papiret, men han har vært det i praksis. Han har gjort alt; fotballtrener, reparert sykler og vært med på turer. Hvis noen spør Knut hvor mange barn han har, så svarer han fire.

Etter at hun fullførte lærerutdanninga fikk hun tilbud om å jobbe tre måneder på Skogn folkehøyskole. Hun endte opp med å jobbe der i åtte år.

– Jeg hadde linja med det enke navnet; Norsk språk og kultur for fremmedspråklige. Det første året var det asylsøkere, utvekslingsstudenter fra andre land, og thai-damer med norske ektemenn. En periode var vi 21 forskjellige nasjonaliteter på skolen.

Hun jobbet hovedsakelig som norsklærer. Som ung kvinnelig lærer var dét en utfordring.

– De tre første månedene måtte jeg bruke til å få voksne, muslimske menn til å akseptere at det var en dame, som var yngre enn dem selv, som bestemte. Det var jo en bøyg for dem som kommer fra tusen år med helt andre tradisjoner. Men etter tre måneder var det greit.

Vendepunkt

Arbeidsukene var på 55 timer, med aktiviteter for ungdommer både på kveldstid og i helg. Det måtte nesten gå galt.

– Jeg klarte ikke å legge fra meg jobben på jobb. Spesielt ble det et problem etter at Karoline ble født (i 1995). Hvis jeg var på jobb følte jeg at jeg burde være hjemme, og var jeg hjemme følte jeg at jeg burde vært på skolen.

Etter åtte år ble hun sykmeldt. Det gikk ikke lenger.

– Helsa slo seg vrang. Muskler og ledd var vonde og betente. Det var ikke farlig, men jeg kom til et punkt der jeg ikke kunne jobbe mer.

Det ble et slags vendepunkt i livet hennes.

– Jeg måtte slutte i det yrket som jeg trivdes så godt med. Det var brutalt, og det tok lang tid å godta og forsone seg med at jeg ikke kunne gjøre det jeg ville gjøre.

Hjem

– Det var en skrekk å komme dit, og tenke at jeg skulle ende opp med å bare bli sittende og ikke klare noe, og synes synd på meg selv. Man kan jo ikke bare sette seg ned, og tenke at man ikke klarer å gjøre noe. Det er jo det verste.

I 1996 fødte hun Karl-Petter. Så ble faren syk.

– Den vinteren bestemte vi oss for å flytte hjem.

Faren hadde pensjonert seg med skrantende helse, etter femti år som lastebilsjåfør. Mora jobbet litt på sentralbordet i Bjugn kommune. Gården var i ferd med å forfalle.

– Jeg var veldig spent på om Knut ville angre seg, men han hadde ikke så mye som holdt han igjen på Skogn. Da han var innover og henta det siste flyttelasset, spurte jeg ham om det ikke var rart å forlate «hjemmet sitt». Han svarte at det var ikke hjemme det der, for hjemme det var der jeg og ungene var. Jeg har ikke hatt noen grunn til å tvile på det, så det har jeg trodd på hele tida. Han mente det han sa, det vet jeg. Vi har aldri angret på at vi flyttet hit, det er helt sikkert.

– Arbeidet hadde nettopp kommet igang da pappa døde. Da måtte vi bare flytte inn med en gang. Mamma kunne ikke bo der alene, det sa seg selv.

Firebarnsmoren Anne Nygård var gift for andre gang, hadde bestemt seg for å ta over gården, hadde tatt tre års lærerutdanning, men kunne ikke jobbe som lærer.

Nærmest som et øyeblikk av meant to be sprang de kreative evnene fra barndommen frem. Det ene ledet til det andre. Det var de første små stegene til et annerledes liv.

– Jeg har egentlig alltid vært kreativ, til å holde på med ting og lage ting, og det har vel berget meg. Hvis hendene gjør noe, så går hjernen også. Det er en kobling der. hvis jeg blir sittende for mye i ro, så stivner jeg i ledd og muskulatur.

Veving

– Det var på nyåret i 1998. Mamma hadde flyttet over i kårboligen. Jeg prøvde ut litt ting, fant ut hva jeg klarte å gjøre, og ikke. Jeg merket at kroppen slo seg vrang hvis det var press og tidsfrister. Jeg måtte bestemme selv hva jeg gjorde, og når.

På gården stod det igjen en vev etter oldefaren.

– Jeg gikk og klappa på den som liten. Tante Inga brukte den. Jeg tenkte på veving da jeg bodde på Skogn, men da hadde jeg verken tid eller vev, og fire små unger.

I 1999 meldte hun seg på et tradisjonelt vevekurs i regi Bjugn kommune. Det markerte starten for en ny epoke i livet.

– Fra det vevekurset tok livet mitt ei ny vending. Det har vært en kjempeviktig del av livet mitt og meg selv. Det ble ganske fort seriøst. Året etter kjøpte jeg den første dragrustningen.

Dragrustningen er avansert ekstrautstyr som monteres på en tradisjonell vev, og gir større kunstneriske muligheter.

– Jeg har ikke noe godt norsk ord. Dragrustning er et svensk ord som har blitt adoptert av det norske språket.

Siden den gang har hun aldri hatt mindre enn tre vever. På loftet på Nygård har hun sin egen vevestue.

– Jeg fant plutselig ut hva det var livet mitt trengte, tingen som var helt perfekt til meg. Det viste seg også at vevingen hadde en helselindrende effekt. All bevegelsen bak veven gjorde meg veldig godt.

Uventet vending

Det hendte titt og ofte at ungene klatret opp de to etasjene til vevestua og fortalte at «mamma, kakedeigen du satte har begynt å renne ned på gulvet».

– Begrensningens kunst er ikke enkel. Jeg måtte skaffe meg ei trekkoppklokke, for jeg glemte jo tida. Jeg vet av erfaring at jeg må stoppe når jeg kjenner de første symptomene.

Mer enn to timer av gangen er fortsatt utelukket. Hun vet at veven uansett står der når hun kommer tilbake etter en pause.

– Det var fortsatt bare på hobbybasis.

Flere små og store prosjekter fulgte de neste årene. I to år var familien, og gården, med på et prosjekt kalt Levande skule, for utviklingshemmede barn. Da hun jobbet for Stiftelsen Frohavet gjorde legen nye oppdagelser.

– Legen fant ut at jeg hadde cøliaki. Så jeg måtte over på glutenfri mat umiddelbart. Etter ett års tid begynte kroppen å bli bedre, for jeg hadde jo hele livet spist noe jeg ikke tålte.

Hun er glad for at det ble oppdaget i tide. Ikke bitter for at det ble oppdaget for sent.

– Nei, sånn går det ikke an å tenke.

Kroppen ble bedre, og hun jobbet femti prosent som tilkallingsvikar på Botngård skole, men engasjementet ble avkortet på grunn av nedskjæringer og kutt i kommuneøkonomien.

– Nesten samtidig stod det en annonse i Fosna-Folket om at Vallersund gård trengte veverske på veveriet og bonde til gårdsdrifta. Og for å gjøre en lang historie kort, fikk jeg veverjobben og Knut bondejobben.

Hun jobbet som arbeidsleder på veveriet i seks år.

Veverske

– Plutselig hadde jeg veving som jobb. Veverske er jo en snedig tittel, men det stod det i ansettelsen min. Her hadde jeg ansvaret for at psykisk utviklingshemmede hadde arbeid og at det ble produsert, gjort ferdig og solgt videre i butikken.

Arbeidet var krevende, hun utviklet tinnitus. I 2012 sluttet hun på Vallersund, og begynte å jobbe på vevestua på Mølnargården.

– Det var et rom på loftet der, med vever i. Det var fem personer på kurs, og de ville ikke slutte, for de hadde det så morsomt.

Mange flere stod på venteliste, så hun spurte gården om de kunne få disponere et rom til.

– Det fikk vi. Så nå har vi fjorten vever der.

Før sommeren arrangerte hun det første av fem kurs i damaskveving, som er en eldgammel, tradisjonell håndverksteknikk. Kursene er på totalt 40 timer, og varer i én uke.

– Det er utrolig hva man klarer når det er hundre prosent lystbetont, og man får så mye utbytte av det selv. Det er jo en luksus, et privilegium, å gjøre noe som oppfyller slike kriterier. Det som før var en hobby har i dag blitt en fullverdig stilling i eget enkeltmannsforetak.

– Jeg oppdaget damaskveving i 2001. Det var da jeg gikk kurs på Mølnargården. Jeg bare skjønte at dette var noe jeg ville gjøre. Men det var jo mye som måtte på plass: Lokaler, gjennomføring og arrangør. Det var først nå, ti år etterpå, at alt klaffa.

Det tok nesten ett år bare å rigge ned vevene, som stod hjemme på Nygård, og sette dem opp igjen i lokalene på Mølnargården.

– Det er fryktelig spennende. Og jeg fikk så mye god feedback etter det første kurset at det nesten var flaut å lese. Men det gjorde jo veldig godt . Og så syns jeg jo det er en ganske stor ting å få være med på å holde liv i noe som er i ferd med å forsvinne.

Arvtageren

Hjemme på gården har yngstemann, Karl-Petter, akkurat vært på sommerbesøk.

– Ungene har allerede snakket seg imellom, og det er han som har planlagt å ta over gården. Vi er veldig glad for tanken, men det er jo mye som kan skje, han er jo bare 21 år.

Ifølge et velbrukt lærerordtak lærer man så lenge man har elever. Anne Nygård lærer så lenge hun vever.

– Jeg har hatt en broket historie, men når går man gjennom traumer av ymse slag, og lærer noe av det, da er det jo bra. Jeg sitter her og tenker på hvor godt jeg har det nå. Da kjenner jeg meg heldig.