Helt siden hun var liten jente har Åse holdt på ideologien om å hjelpe andre. Hennes sterke gudstro har fulgt henne og hjulpet henne gjennom hele livet, og med gitaren som fast følgesvenn hjelper hun fortsatt fattige og foreldreløse barn.
Omreisende forkynner
I sju år var hun jordmor i Kenya, og til sammen har 1700 barn som har kommet til jorden blitt tatt i mot av hennes hender.
- Ideologien om å hjelpe syke har jeg hatt fra jeg var liten. Jeg kommer fra en god, kristen heim og er oppdratt til at man skal være til nytte og gavn for sin neste, forteller Åse Dagsvik.
Rundt halsen bærer hun et gullkors etter sin mor, og ringen fra ektemannen Gunnvald, som gikk bort for ni år siden.
Åse er halvt nordlending, født i Ratvika i Åfjord. Med en far som var omreisende forkynner, har Åse bodd mange forskjellige steder før hun i voksen alder kom tilbake til Åfjord. Åse tar hjertelig i mot meg hjemme i leiligheten sin i den moderne Årnesgården midt i hjertet av Åfjords sentrum.
Hennes fargerike personlighet gjenspeiler seg i leiligheten, og det er tydelig at her bor ei dame som har opplevd mye. Jeg kan heller ikke unngå å legge merke til den vakre gitaren som står koblet til en forsterker midt på kjøkkengulvet.
- Jeg liker farger, det er fra tida i Afrika. Jeg liker ikke at det er grått, hvitt og kjedelig. Jeg har vært heldig, det var en drøm som gikk i oppfyllelse å få komme som jordmor til Afrika, forteller hun.
Bevæpnede vakter
Kenya er et spennende land, og det er så mye fine folk, forklarer Åse.
- De er så takknemlige. Men så var jeg blåøyd, de kunne stjele, og det var mye kriminalitet i landet. Vi måtte ha bevæpnede vakter om natta. Da jeg kom hjem igjen, føltes det nesten rart å kunne gå aleine på gata i mørket, forteller hun.
Kenya er et land med kontraster. Åse kom dit som jordmor bare ti år etter at landet ble frigjort fra Storbritannia, og med mange besøk dit også i årene etterpå har hun sett hvordan landet har utviklet seg.
- Som jordmor ble jeg veldig rørt av båndet mellom mor og barn. Det var ikke som her til lands, der mor og barn skulle ligge adskilt og barnet skulle inn til mor hver fjerde time for mat, minnes hun.
- Her var det ti-mannsrom, og så var det ei mor som var fryktelig utslitt og blødde mye etter fødsel. Hun ble lagt på enerom, og kunne ikke forstå hva hun hadde gjort galt som måtte på enerom. Hun ville heller være sammen med de andre, de skravlet og hadde det sosialt, forteller Åse.
Tidene forandrer seg
- Tidligere var det slik, som her, at far holdt litt avstand. På femtiåra etter at jeg ble født var det jo en skam for fedre å trille barnevogn. Men tidene forandrer seg, og vi med dem.
- Det var litt rart å komme dit, det var bare ti år etter frigjøringen så mange bukket fortsatt for den hvite mann. Men den gjestfriheten jeg møtte, og den høye sosiale intelligensen.. Alle håndhilste, og det var alltid plass til én til. De har en helt annen måte å være på enn oss nordmenn. Men til slutten av året skal det være valg i Kenya, og da er det farlig å være der. Det er et urolig kontinent, og da kan folk drepe hverandre, forteller Åse.
Hun har blitt så godt kjent i landet at hun også etter hvert har blitt guide for turister, og hun har lært seg å snakke swahili.
Det er særlig det å hjelpe kvinner og barn som har opptatt Åse, og som jordmor har hun fått muligheten til å gjøre nettopp det. Situasjonen for kvinner og barn kunne være svært utfordrende, og det var ikke uvanlig at mor eller barn døde under fødsel.
- Jeg har sett og opplevd mye fint, men mye trist også. Folk brukte mye penger på heimbrent og alkohol, noen menn kunne være veldig slemme og det var også en del flerkoneri. Noen ganger ble det så mye sjalusi at det kunne ende med mord, forteller Åse.
Fattigdom og overgrep
Hun husker særlig ei kvinne som gruet seg til å dra hjem til mannen sin.
- Jeg spurte henne; hvorfor drar du ikke bare fra ham? Hun svarte: Hvor skal jeg dra? Han gir meg mat og klær og tar vare på meg, forteller Åse.
Åse forteller om fattigdom og overgrep, særlig foreldreløse barn var ekstra utsatt. Abort var straffbart, da kunne man havne i fengsel.
- Det var ei gruppe som drev med omskjæring av jenter. De ble helt ødelagte, det ble så stramt rundt fødselsåpningen at jentene fikk store problemer. Vi jobbet mye mot dette, forteller Åse.
Opplysningsarbeid var viktig, og i dag har Kenya heldigvis kommet langt både med tanke på kvinners situasjon og utviklingen generelt.
Kjørte rundt i bushen
Det var vanskelig å få gode sjåfører, så da Åse jobbet som jordmor i Kenya, kjørte hun selv rundt i bushen med sykebil når hun skulle hente pasienter.
- Første gang jeg opplevde at et barn døde under fødsel, trodde jeg at barnets far skulle bli veldig sint. Men han var takknemlig for at jeg berga kona hans, minnes Åse.
Flere ganger måtte Åse slippe alt hun hadde i hendene for å bistå i hjemmefødsler. Én dag kom en nybakt og fortvilt far inn døra på fødestua.
- Han ropte: «Du må hjelpe min kone, hun har født et barn og det har gått bra, men det som skal komme etterpå, har ikke kommet. »Da visste jeg at jeg måtte handle raskt, hvis jeg ikke fikk satt blodstoppende, så ville hun blø i hjel. Det gikk bra med henne, men én gang kom jeg for seint og da var moren utblødd, forteller Åse.
Det var ikke vanlig å frakte vordende mødre til sykehuset med mindre mors liv sto i fare. Foreldreløse barn var det mye av, og far var ofte ikke i stand til å ta vare på barna.
- Hvis vi så at fosteret var i fare, så gjorde vi ikke noe, men dersom vi så at det var faretruende for mor så ble hun sendt til sykehus. Vi hadde fem-seks unger vi passet på frem til fedrene fikk funnet en løsning, og en av disse ble altså med meg hjem til Åfjord, forteller Åse.
Den lille gutten er Åses adoptivsønn William, så nå er blitt en voksen mann.
- Trodde ikke han skulle overleve
Da Åse skulle reise hjem til Åfjord med William, var han tynn og skrøpelig.
- Jeg trodde ikke han skulle overleve. Han var bare et beinrangel. Men jeg kunne ikke overføre ham til faren som ikke klarte å ta vare på ham. Det var helt i mot min tanke at jeg skulle ta meg av et barn, men det har bare blitt til glede og velsignelse, forteller Åse.
Da Åse og William kom hjem til Åfjord, traff hun Gunnvald Adsen, som skulle bli hennes ektemann. Sammen fikk de etter hvert to barn, Laila og Tore. Hele familien har vært på Kenyatur flere ganger.
Mens Åse var i Kenya, ble hun bevisst på hvor viktig utdanning er, og hvordan det kan hjelpe mange familier til et bedre liv. Sammen fikk Åse og Gunnvald hjulpet mange unge i Kenya til å ta utdanning, og dette arbeidet har Åse fortsatt med også etter at Gunnvald døde for ni år siden.
- Det gjorde sterkt inntrykk på meg at alle som vil, ikke får gå på skole. Jeg er selv vokst opp i fattige kår. Min far hadde veldig til evner, men ingen vei til utdannelse. I Kenya forteller jeg folk at i Norge får man penger fra staten til mat og klær når man får barn, og at ei dame som ikke har noen mann, får dobbelt opp. Er du syk så kan du bare ringe, så kommer det en ambulanse, og du må ikke betale dem for bensinen. Men når folk blir gamle, greier de ikke å passe på dem, de føler seg ensomme og blir satt i store hus. Det er uforståelig for dem hvordan vi har det her i Norge, forteller Åse.
Kultursjokk
Da Williams biologiske familie var på besøk i Åfjord, var det litt av et kultursjokk, forklarer Åse.
- Hvor var alle folkene som skulle hilse på dem? De forstod ikke hvor alle sammen var, va de gjorde. De var så glade når de skulle hjem til folkelivet, drikke te sammen og spise maisgrøt med hendene, sier Åse.
Når Åse forteller om Afrika, om menneskene der som hun er så glad i, om takknemligheten til dem hun har hjulpet og deres sterke livshistorier så er det umulig å ikke bli rørt.
- Det som gjør sterkest inntrykk på meg er håpet de bærer på. Troa deres. I medgang og motgang, de har opplevd borgerkrig og mye vondt, men den gudstroa de har og det kirkelige fellesskapet er så sterkt, sier Åse.
- Det er mitt andre hjemland. Jeg er fryktelig glad i dem, og de har gitt meg en varme og godhet som har gjort at jeg er i stand til å vise en større godhet på grunn av alt det gode jeg opplevde sammen med dem. De er så takknemlige. Når jeg besøker dem nå, så går de én foran meg og én bak meg, og beskytter meg med sitt liv, forteller Åse.
Gudstroa som bærebjelke
Det var Åses mor, Aasta som gjorde Åses drøm mulig. Åses far døde da Åse reiste, men moren la til sides av sin pensjon slik at Åse skulle få reise.
- Mor ba for meg hver eneste dag, og sendte litt av pensjonen sin slik at jeg skulle få reise, sier Åse.
- Det var en del sykdom som polio og tuberkulose. I byene var det startet vaksinasjonsprogram, men ikke på bygda. Vi startet å vaksinere, noe de gamle misjonærene var i mot.
- Hvorfor var de i mot det..?
- Vi skulle gjøre det slik som før. De gamle misjonærene hadde vært der siden kolonitida. Vi skulle være glade i afrikanerne, men vi skulle ikke slippe dem inn til oss. Jeg gjorde det stikk motsatte, sier Åse.
- Jeg ser hvor mye det har betydd for meg å ha foreldre som lærte meg å tro på Gud. Gudstroa mi er min bærebjelke, det er det største jeg har i livet og det er det som har lagt grunnlaget for arbeidet jeg begynte med, forteller Åse.
- Har du noen gang tvilt..?
- Ja, jeg har tvilt. Jeg holdt på å gi opp troa mi helt, og kjente at jeg ble bitter og sint. Så traff jeg en prest som strevde med å hjelpe andre, han var fylt av godhet. Så jeg spurte ham om han ville be for meg, og det gjorde han, forteller Åse.
Fikk spille med Chet
Åse er fortsatt aktiv musiker, og spiller gitar, piano, kontrabass og trekkspill. Gitaren har fulgt henne siden hun var ungjente i pinsemenigheten i Åfjord.
- Gitar er min store lidenskap. Noen ganger får jeg noe for å spille, og da hjelper det på Kenyaprosjektet, forteller Åse.
I 1973, året før Åse reiste til Afrika som jordmor, spilte Chet Atkins i Njårdhallen i Oslo. Unge Åse var stor fan, og jobbet som jordmor i Tromsø da hun hørte at Chet Atkins skulle opptre i Oslo. Åse ringte konsertarrangøren og ordnet billett, og ga distriktslegen klar beskjed om at han måtte ta vakta hennes. Det resulterte i at Åse fikk både møte, og spille sammen med, sitt store idol. Det var en jordnær artist som møtte Åse, og i årene som fulgte, brevvekslet hun også med ham.
- Jeg fikk mange brev og plater fra ham. Jeg hadde med gitar og trekkspill til Afrika, og det var stor stas da fødestua ble pyntet til jul og vi spilte musikk av Chet Atkins og Jim Reeves, det var utrolig populært i Kenya, forteller Åse.
Åse sier at hun har fått musikken i vuggegave. I likhet med gudstroa har den fulgt henne gjennom livet.
- Chet Atkins trodde også på Gud, særlig i de to siste årene. Da spilte han inn de fineste sangene sine, hymner, som de sier, forteller Åse.
Tommelfingerplekter og cowboyhatt
Hun henter cowboyhatten og løfter opp Gretsch-gitaren, signert av Chet Atkins, og begynner å spille. Hun har selvfølgelig tommelfingerplekter, akkurat som Chet Atkins.
- Når jeg skal spille, så må cowboyhatten på. Jeg skar meg skikkelig i fingeren for to dager siden, så jeg har ikke fått spilt så mye de siste dagene, forklarer Åse.
Det høres likevel helt fantastisk ut. Åse er en mester på gitaren, selv med et dypt kutt i pekefingeren spiler hun imponerende godt. Plutselig sitter hun på pianokrakken og spiller Amazing Grace.
- Vi har det bra her i Åfjord. Her i blokka er vi som et eget, lite samfunn. Det er godt isolert, så jeg kan sitte og dunderspille for meg selv uten at noen hører det, sier Åse.
- Halvveis afrikaner
- Jeg skulle gjerne bosatt meg i Kenya, men nå har jeg barn og barnebarn som jeg vil være sammen med. Man må leve der man er. Nå er jeg i blokka her. Når jeg er i Kenya, tenker jeg ikke på Norge, det er langt borte. Det å komme tilbake hit og tilpasse seg er mye verre enn å komme dit, det er lettere andre veien. Jeg ble nesten sjuk av å komme tilbake til Norge, det kalde klimaet og det avmålte folket. Jeg er halvveis afrikaner, ler Åse.
Hjemme i leiligheten er Åse takknemlig for alt hun har opplevd, og for alle de flotte menneskene hun har møtt. At man kan få være til og bety noe for sine medmennesker er det som teller, om man er i Afrika eller i Norge har ikke mye å si, mener hun.
- Vi har også mange her som hjelper sine, som trener små fotballvenner og hjelper dem til å lykkes og ha tro på seg selv. Jeg oppfordrer til å reise ut i verden mens man er sterk og ung, og tar inntrykk, sier Åse.
- Jeg er veldig takknemlig for det jeg har opplevd i livet, jeg har fått drømmen min oppfylt. Jeg drømte om å bli sykepleier og jordmor, jobbe i Afrika, spille gitar med verdens beste gitarist. Jeg har til og med vært i Nashville. Man må alltid ha drømmer i livet, sier Åse.