Gartner, gründer og bedriftsleder Dagfrid Enga Fenstad har opplevd livets harde realiteter, kanskje langt mer enn mange andre, men har evnen til å tenke at det som har vært, det har vært. Livet går videre.
Dagfrid er født og oppvokst nord på Helgelandskysten med tre søsken. Engavågen er et lite sted og allerede som 14-åring flyttet hun på hybel for å gå realskole som det het den gangen.
Yrkesvalg
Hun bestemte seg tidlig for å bli gartner, og dermed ble det gartnerskole på Levanger som ble første mål etter realskolen.
I løpet av tenårene og i de første årene etter at hun fylte 20, ble det ulike jobber flere steder. Alt hadde imidlertid med planter og blomster å gjøre.
Først to og et halvt år i Kristiansand der hun jobba på en planteskole.
Etter det fikk hun jobb på et gartneri, som også var en forsøksstasjon, i Tyskland.
- Jeg fikk den jobben gjennom Norsk Gartnerforbund. Egentlig ville jeg til England, men det var en del uroligheter der i 1972, og dermed ble det Tyskland i stedet. Jeg var 22 år, hadde hatt tysk både på realskolen og via brevkurs, så jeg mente at jeg mestret det godt, men oppdaget raskt at det gjorde jeg ikke, ler Dagfrid.
- Jeg snakker mye og fant fort ut at jeg måtte lære meg språket ordentlig, forteller hun. Som sagt så gjort, og den dag i dag snakker hun godt tysk etter året der nede.
- Ble det ikke ensomt, alene i Tyskland uten å kunne språket særlig godt?
- Ensomt? Jeg har aldri vært ensom i mitt liv jeg. Jeg er praktisk og tar tingene som de er. Jeg reiste til Tyskland av egen fri vilje, og hadde derfor ingen å klage til. Det var mange som reiste utenlands allerede den gangen, men de aller fleste som au pair. Det kunne jeg definitivt ikke tenke meg. Jeg er ingen omsorgsperson, slår Dagfrid fast.
Hun påpeker at det som er så fint med planter, er at det over alt brukes latinske navn på de ulike plantene. Enten du er i Norge eller Tyskland, eller en annen plass på jorden er latin fellesnevneren.
- Jeg lærte mye på forsøksstasjonen, minnes hun.
Etter at året i Tyskland var over ble det ett år på hagesenter/blomsterbutikk i Stavanger.
- Det ble nærmest ett års opplæring i blomsterbinding.
Ektemannen
Allerede på gartnerskolen i Levanger hadde Dagfrid stiftet bekjentskap med Endride, den unge staværingen som også gikk der. Han skulle etter hvert bli hennes ektemann og årsak til at nordlandsjenta endte opp som staværing.
- Jeg var slettes ikke klar for å slå meg til ro den gang vi gikk gartnerskolen, men vi holdt kontakten. Etter året i Stavanger havnet jeg på Ladesletta i Trondheim, det ble tettere kontakt, og dermed ble det raskt giftemål og barn, samt flytting til Stadsbygd som var hjemplassen til Endride, forteller hun.
Dette var i 1976.
- Vi starta med fire tomme hender, og drev til å begynne med, med jordbruk og grønnsaker. Så ble det planteskole.
Begge var utdannende gartnere og i begynnelsen av 80-tallet startet Dagfrid blomsterbutikk på planteskolen.
25 år og fire barn fikk de sammen før Endride døde bare 48 år gammel.
- Det var et slag da han fikk kreftdiagnosen. Yngste sønnen var bare 12 år gammel, mens de to eldste var flyttet ut. Livet ble snudd på hodet, men etter hvert lærer man seg å leve med det.
Endride var syk i drøyt ni måneder. Han var blant annet til Tyskland for behandling.
- Den gang hadde vi jo ikke internett så det var ikke så enkelt å finne fram til ting som det er i dag. Endride hadde tykktarmskreft med spredning til lever. Det ble ett veldig tøft år. Ingen har lyst til å dø bare 48 år. Med behandlingen i Tyskland ble det uunngåelige litt utsatt, vi fikk noen ekstra måneder sammen.
Begravelsen var på en torsdag, en vårdag i mai.
Etter to dager i senga, der verden ble stengt ute, hadde Dagfrid bestemt seg. Allerede mandagen etter begravelsen var hun i full gang med jobbing igjen.
- Jeg hadde to muligheter. Gi opp eller fortsette. Gartneriet var nedslitt, hjulene var så vidt holdt i gang den tiden Endride var syk. I tillegg hadde jeg begynt å tove litt, forteller Dagfrid. Hun minnes en hard tid.
- Jeg er glad jeg kom meg gjennom det. Første våren etter at Endride døde var eldste sønnen hjemme og hjalp til. Ja, de andre ungene også. Blomstene til gartneriet var jo bestilt på høsten og kom til våren, forteller hun.
Salget gikk tregt men etter sommersesongen ble det høstsalg på gartneriet. Da løsnet det.
- Det kom mye folk og jeg skjønte at det gikk an å fortsette alene. I løpet av vinteren bygde jeg ut gartneriet, forteller hun.
I tillegg gikk hun over til miljøplanter.
Prosjekt Ulvang
- Jeg er overbevist om at Endride fikk kreft på grunn av langvarig bruk av sprøytemidler, og hadde svært lite lyst til å drive med det. Jeg droppa rett og slett de plantene som ikke overlevde uten sprøyting. Gartneriet ble en del av Bogrønt-kjeden og samtidig starta jeg opp Tuva Tøv og Ulvang-prosjektet. Det skulle jo bli så stort, og vokse inn i himmelen. Men, det er det jo ikke mye som gjør, sier hun nøkternt. Heller ikke dette. Ulvang-sålene ble ikke så stor salgssuksess som forventet.
- Men, det ble en artig opplevelse et par år, helt til Ulvang ble solgt til Swix.
I fire år drev hun gartneriet alene i tillegg til tove-produksjonen. Så valgte hun å selge gartneriet.
- Det ble rett og slett for mye arbeid, jeg var helt utslitt. I utgangspunktet var tanken at gartneriet skulle være sommeraktiviteten, mens tove-produksjonen skulle holde hjulene i gang på vinters tid, men det ble ikke sånn.
Hun måtte velge. Enten toving eller planter.
- Gartneriet var jo vårt livsverk, mens tovingen var mitt livsverk. Jeg er praktiker, jeg valgte derfor å selge gartneriet og fortsette med tovingen.
At gartneriet levde bare få år etter salget synes hun er trist, men har ikke lyst til å utdype det mer.
I 2008 kom boka «Ull og grønne skoger», en helnorsk gründerhistorie skrevet av Dagfrid med journalistdatteren Bjørnhild Fjeld som medhjelper. Daværende formann i Fremskrittspartiet, Siv Jensen, skrev forord i boka.
Boka handler om å begynne livet på nytt. Dagfrid ble enke bare 50 år gammel med ansvar for barn, svigermor og familiens planteskole. Hun bestemte seg da for å satse. Tove-hobbyen skulle bli ny levevei.
- Jeg kasta meg ut på dypt vann, designet nye tove produkter og fikk laget redskap som gjorde tove-jobben lettere. Lokalene ble utvidet og produksjonen økte. Jeg var selv både selger og designer, forteller hun.
På det meste hadde Tuva Tøv seks ansatte.
Brannen
Så kom et nytt voldsomt tilbakeslag.
Natten den 27. oktober i 2012 våkna Dagfrid av at hun kjente røyklukt.
- Jeg kikka ut vinduet, men så ingenting. Deretter gikk jeg ut og da så jeg at det sivet røyk ut fra en av leilighetene i produksjonsbygget.
Brannvesenet ble tilkalt, og Dagfrid var overbevist om at hun kom til å bli husløs. Bolighuset og produksjonslokalene med butikken lå svært nær hverandre.
- Brannvesenet lurte på om de skulle hente noe for meg i bolighuset. Jeg fikk ikke gå inn selv. Jeg svarte, pass og lommebok. Jeg var overbevist om at jeg var uten bolig dagen etter. Men de klarte å redde huset.
En tid før dette hadde store deler av produksjonsutstyret for tovingen blitt solgt til Estland.
- Vi var i en omstillingsfase i bedriften, forklarer Dagfrid.
Men, mye var igjen, blant annet et stort varelager og alle symaskinene.
- På grunn av brannen mista jeg alt hjemmesalget, noe vi hadde en del av, blant annet kom det bussbesøk med ujevne mellomrom. Jeg var over 60 år og tenkte at det blir alt for tøft å bygge opp igjen dette, forteller hun.
Hun fortsatte å arbeide for Tuva Tøv selv om produksjonen nå foregikk i Estland.
Det sier litt om Dagfrid at hun bare fem dager etter brannen valgte å gjennomføre den planlagte sykkelturen som var bestilt og skulle foregå i Brasil.
- Gjort er gjort, og spist er spist. Mange ville sikkert tenkt at de ikke kunne dra, men jeg er ikke sånn. Og det ble en fantastisk tur!
Så brakk hun armen, eller nærmest knuste den i ei fallulykke i 2014.
Pensjonist
- Jeg skulle ut på salgsturne, men det gikk ikke. Det ble ett års sykemelding før armen var god igjen. Bedriften ble slått konkurs og jeg fant ut at jeg like gjerne kunne bli pensjonist.
Det viste seg imidlertid ikke å være noen god idé.
Dagfrid forteller:
- I ett år gikk jeg nærmest hvileløst mellom kjøkkenbenken og tv’n. Strikka litt, hørte på radio, slo på pc’n og der lyste det mot meg gang etter gang: «du har ingen nye e-poster». Jeg tenkte, dette orker jeg ikke lenger!
Startet ny bedrift
Dermed kom ideen om å starte opp Fosen Hagedesign. Som tenkt så gjort.
- Nå tegner jeg hager for folk, eller hjelper til med å få skikk på gamle hager. Jeg har jo ganske mye erfaring med planter og synes dette er givende å holde på med. Folk vil ha det enkelt i dag, forklarer hun.
Hun reiser hjem til kundene for å høre hva de tenker og hvordan de ønsker at hagen skal være. Deretter tegner hun og kommer med forslag til planter. Kundene kommer fra hele Fosen, men også mange fra bysiden.
- Dette vil jeg fortsette med så lenge folk har bruk for meg. Jeg har kontrakt med Norsk Hageselskap og får også kunder via dem.
- Som 68-åring kunne du jo pensjonert deg…?
- Jeg har vært selvstendig næringsdrivende hele livet. Da blir man belønnet med lav pensjon. Jeg har stor arbeidskapasitet og ser ikke mørkt på ting. Nå kan jeg jobbe så mye som det passer meg.
Det har vært mange endringer og nye valg å ta for Dagfrid opp gjennom årene.
- Livet er veldig godt nå. Jeg tror nesten ikke jeg har hatt det så godt noen gang, sier 68-åringen.
Etter at produksjonslokalene og butikken brant ned, valgte hun å selge bolighuset som lå tett inntil. Hun bygde nytt hus et lite steinkast unna. Det var ferdig for to år siden. Flunkende nytt og akkurat slik hun ville ha det på ett plan, med stor tomt der hun fortsatt kan dyrke både grønnsaker og ha planter i hagen.
Kjæreste
I tillegg har hun funnet kjærligheten på nytt, etter så mange år alene.
- Det er en veldig bonus. Jeg hadde aldri trodd jeg skulle treffe noen. Jeg har reist mye alene, og selvsagt truffet mange folk, men har aldri hatt noe problemer med å være alene, og har derfor ikke tenkt at jeg har trengt en partner.
Dagfrid har vært på en rekke sykkelturer og andre turer rundt om i verden. Cuba, Nicaragua, Guatemala, Sør-Afrika og Botswana for å nevne noen land.
- Jeg har pleid å reise en tur i året, sammen med venner eller barna. Nå har jeg også fått en å reise sammen med. Dagfrid smiler.
- Vi traff hverandre på internett. Kavaleren er fra Fannrem og bor som kårkaill der. De har ingen planer om å flytte sammen, men er mye sammen.
- Det er vel særbo det kalles, sier Dagfrid, som uansett ikke har hatt noen planer om å flytte fra Stadsbygd. Her vil hun bo, delta i kunstforeninga, være nær den historiske rosehagen ved museet og dyrke epler i sin lille nyanlagte eplehage. Gå på fjellturer og reise på en helt ordinær sydentur, eller en mer spennende opplevelsestur. Gjerne en sykkeltur i utlandet.
Storfamilien
Tid til å dyrke familielivet blir det også. Familien har etter hvert blitt stor, fire barn og åtte barnebarn. Ingen bor på Stadsbygd, men kommer hjem av og til. Da er hytta ved Tørstadvannet et sted storfamilien liker å samles.
- Der er det verken vann eller strøm, men hytta er bygd ut flere ganger. Vann har vi i Tørstadvannet og inne i hytta er det både kjøleskap og komfyr som går på gass. Her lager vi mat fra grunnen av, Toro er et ukjent begrep. Jeg har bestandig dyrket grønnsaker og dette er noe ungene har vokst opp med og videreført, forteller hun.
Hytta blir flittig brukt i sommersesongen.
- Her kan jeg også bade, så lenge det ikke er is på vannet. Jeg liker å svømme, slår hun fast.
At vannet utover høsten blir kaldt, bryr hun seg ikke om. Og skulle hun mangle badedrakt er det ingenting i veien for å ta en dukkert i Evas drakt.
- Hvis jeg har bestemt meg for noe, gjør jeg det. Jeg har stor gjennomføringsevne. Jeg kunne ikke ha drevet den virksomheten jeg har gjort uten å være sta. Det er bare egenhet som gjør at man får det til i Norge, slår hun fast.
- Jeg er ikke typisk! Jeg er meg! avslutter Dagfrid Enga Fenstad.