Portrettet

Navn: Bernt Jørgen Stranden

Alder: Født 1954

Vokste opp på Storfosna i Ørland

Bosted: Vallersund sia 1997

Sivilstatus: Gift med Olaug Bach

Yrke: Sivilagronom og prosjektmedarbeider

Stranden har figurert mye i avisas spalter de siste tiåra. Det har garantert ført til at onde tunger gjerne vil ha det til at landbruksbyråkraten med småbruk i Vallersund er PR-kåt. For oss som har publisert saker der Stranden har figurert, ser vi det det gjerne med langt mildere øyne. Landbruksbyråkraten har sansen for å bruke den fjerde statsmakt til å sette på agendaen saker han brenner for. Enten det gjelder kampen mot floghavre, potetål og hundekjeks, eller engasjement for kystkultur, bygdeliv, landbruk, Forsvarets veteranarbeid og andre gode formål. Han er veldig proaktiv og foroverlent når det gjelder å gå ut med informasjon.

- Det er viktig å informere folk om det som skjer. For eksempel hadde vi midler til grøfting til overs, og vi gikk ut med epost til bøndene om at de kunne søke. Nå får vi grøfta opp 1000 dekar systematisk og lagt ned 15 kilometer med grøft, sier landbruksbyråkraten.

Barndommen

CV-en viser at han har vært innom mange forskjellige jobber sia han avsluttet reallinja ved Fosen Gymnas i 1974.

- Jeg liker prosjektarbeid. Prosjekter har et tydelig mål, en begynnelse og en slutt, sier Stranden. Engasjementet i 20 prosent stilling som han nå har gjennom det regionale DYRK-prosjektet i fra lokalene til landbrukskontoret for Ørland og Bjugn, er blant over 20 forskjellige gjennom et langt yrkesliv.

Sine barnesko trådte Stranden på øya Storfosna. Foreldre var Bjørg og Eivind som arbeidet som henholdsvis lærer og samvirkelagsbestyrer.

- Mor steppet inn som vikar når det trengtes, forteller Stranden.

De var to søsken.

- Noen ganger kunne det virke som om vi var flere, humrer han.

Søstera Ingrid er som seg hør og bør godt gift med en bonde.

- Han er en alle tiders svoger, sier landbruksbyråkraten.

Aktiv fyr

Enhver som har vært borti Stranden, bør kunne si seg enig i at han er utadvendt, preget av iver, energi, pågangsmot og ikke minst optimisme. Under et besøk i Serbia for noen år tilbake, var han den første i reisefølget som var oppe om morgenen. Før frokost hadde han og en eldre herre i vertskapet allerede rukket å ta en «slivo» og fått hugget et anselig mengde ved.

Da undertegnede var med Stranden og andre FN-veteraner på rundreise i Libanon fra 2. til 9. oktober 2004, fikk reisefølget audiens hos president Émile Lahoud. Anført av Stranden framførte de "Vømmølstev" for en forbløffet president og hans medarbeidere. Opptrinnet ble tatt opp på video, og seinere på kvelden ble det sendt på riksdekkende TV. Den yngste av Strandens fire barn, Elin, var med på turen og fikk et minne for livet hun også. Elin er født i 1994 og har tre eldre brødre. Det er Sverre født 1987, Amund født 1989 og Magne født 1991.

Samvirkelaget

Stranden gikk befalsskolen for Hærens Sanitet på Lahaugmoen etter endt gymnas. Mens mange søkte seg lengst mulig sør og til stillinger med mest mulig leirtjeneste og minst mulig feltdøgn, gjorde Stranden det motsatte. Dermed fikk han tjeneste i Indre Troms som NK i sanitetstroppen i stabskompaniet hos andrebataljon på Skjold.

- På Skjold hadde de hester. Det var det som gjorde utslaget, sier Stranden. Han husker den første gangen han fikk lov til å kjøre med hest og vogn. Det var da han hjalp til på det gamle samvirkelaget på Storfosna der faren var bestyrer. En av arbeidskarene, en eldre herre ved navn Fridtjof Nilsen, gav tømmene til bestyrersønn Bernt Jørgen da de hentet varer på kaia.

Da han var fjorten år gammel flyttet familien til fastlandet. Faren ble avdelingsleder på kolonialavdelinga på Brekstad Handelslag.

- Jeg begynte på framhaldsskolen på Hårberg, minnes Stranden.

Realskole

Han husker overgangen fra den lille skolen på Storfosna med mellom 40 og 50 elever til Hårberg med over 150 elever.

- Det var en tøff overgang. Jeg kjente ingen, og jeg husker følelsen av å komme dit alene. Jeg skjønner unger som kommer i den situasjonen at de føler seg bortreist, forteller han.

Med et rimelig lyst hode og ei mor som jobbet som lærer, var det et naturlig valg for unge Stranden å søke seg inn på Ørland Statsrealskole. Skoleslaget holdt på å gå ut på dato, og den unge storfosningen var i det siste kullet som gikk ut derfra. De startet i de gamle bygningene til realskolen, men det siste året hadde de tilhold på Ørland ungdomsskole. Begge bygningene er nå revet.

For å komme inn på realskolen var det opptaksprøver. Mens jevnaldrende kamerater slanget seg på Bruholmen og bada og koste seg i sola, satt Stranden og de andre kandidatene inne og svettet over oppgaver i matematikk og norsk.

- Jeg lurte på om jeg hadde valgt rett, men i ettertid angra jeg ikke. Gymnaset gikk greit med realskolen som ballast. Vi var bra drilla, erindrer Stranden.

Tidas gang

Både framhaldsskoleklassen og klassen på realskolen har Stranden holdt kontakten med. I sommer var de samlet på Storfosna til jubileum. Kirsti Leirtrø og tidligere vegsjef Ivar Tøndel var der og det ble fyrt symbolske salutter for markering av tunnelprosjektet som forhåpentligvis skal gi fastlandsforbindelse. Blir det tunnel, er Stranden fast bestemt på at han kommer til å flytte til Storfosna igjen. Til neste år er det 50 år sia han flyttet derfra.

- Oppveksten var fin. Vi hadde ikke innlagt strøm før jeg var fire år gammel, og Petromax  eller flaggermuslykt var noe alle kjente til bruken av, minnes han.

I dag undres han nesten ikke over at hans egne unger spurte faren om det det var dinosaurer på Ørlandet da han var liten.

- Det har skjedd utrulig mye på den tida vi har levd, sier Stranden.

Gårdsarbeid

Samvirkelaget på Storfosna var nærmeste nabo til godset, og der var det arbeid å få for driftige ungdommer. De hadde kyr, høns og griser.

- Alt unger får være med på av praktisk arbeid er verdifullt, sier Stranden.

Undertegnede har uten unntak oppfattet Stranden som en blid kar med et konstant glimt i øyet. Bare en gang har det kommet til syne at den gamle sanitetsoffiseren også kan ha en brysk side. I samband med planlegginga av turen til Libanon, møtes vi heime på kjøkkenet til ekteparet i Vallersund. Ungene har kommet heim fra skolen, og alle sitter henslengt i sofaen foran TV-skjermen. Da tenner far i huset på alle pluggene.

- Har dere ikke annet å gjøre enn å sitte her og se på såpeserier hele dagen, tordner han.

Da han blir påmint episoden, blir han først litt alvorlig, men så smiler han igjen.

- Det er blitt bra folk av dem alle fire, sier han.

Tidlig krøkt

Han fikk lov til å være med fisker Amund Halvorsen på sjøen og han var med og vasket børstemarken Halvorsen grov opp til agn i fjæra.

I gymnastida deltok ikke Stranden i politisk virksomhet, men han husker et arrangement der han deltok. Det var i et demonstrasjonstog mot norsk medlemskap i EF, det som i dag heter EU.

De hadde yrkesorientering på gymnaset, og der deltok det også folk fra Forsvarets rekrutteringstjeneste. Med en ungdom og barndom der han fikk prøve seg både innen teori og praktiske gjøremål, fristet det å søke seg inn på befalsskolen. Det åpnet for det han i ettertid har tenkt på som nyttig ledertrening.

- Der lærte vi å jobbe i team, å stole på folk og å delta med drill. Vi lærte å ta vare på utstyret og på folket, mimrer den gamle sanitetsoffiseren.

Kameratene som hadde stusset litt på trønderen i befalskullet, fikk bekreftet noe da han valgte Skjold.

- Vi hadde en mistanke om at du var tullete, men nå veit vi det, sa de.

Verving

Pliktåret var over i 1976, men Stranden hadde signert kontrakt med beredskapsstyrken som skulle stille opp i tilfelle Norge ble bedt om å stille en styrke til FN-oppdrag. De var samlet på øvelse sommeren 1977. En del av dem som deltok i styrken hadde begynt å miste trua på at det ble noen misjon i utlandet. Det ble snakket om et oppdrag i Namibia, men dette så også ut til å renne ut i sanden. Året etter skjedde ting fort. Stortinget bestemte seg for å sende en styrke til Sør-Libanon. Stranden fikk gjøre ferdig utdanninga han holdt på med på Søgne, men fikk komme tilbake på høsten. Da han gikk inn i FN-styrken UNIFIL, hadde Stranden jobb som fjøsmester hos skipsreder Johan Reksten. En fin gård med 30 kyr. Før han reiste ut av landet, rakk Stranden å delta i potetopptakinga på Storfosna. Så dro han til krigsområdet.

Krigens gru

Under roteringa ble Stranden involvert i episoden som skulle gi ham medaljen for edel dåd. Soldaten Terje Reppen, nok en trønder, hadde blitt skutt i hodet av en snikskytter da de kjørte inn i Beirut. Lykken ville at gutta på lasteplanet sammen med Reppe gjorde en god jobb. De stabiliserte ham, og fikk ham til et sjukehus der en av landets beste nevrologer, han het Haddad, fikk hand om nordmannen.

På sjukehuset ble Reppen behandlet, og Stranden og en annen frivillig, Torbjørn Giil, fikk i oppgave å evakuere pasienten og bringe ham til det amerikanske sjukehuset i Beirut. Sjukehuset var under konstant beskytning, og intensivavdelingen, der Reppen lå, fikk også inn en fulltreffer. Det tok ei uke før de kom seg ut.

- Innimellom var det fredelig, og da åt vi og drakk vi kaffe og spøkte med nonnene, forteller Stranden. Han har ofte tenkt over hvilke kontraster det er mellom liv og død.

- Folk er raske til å tilpasse seg, sier han.

Ebel Es Saki

Fosningen ble sendt sørover til det som seinere er blitt kalt «Den Norske Byen i Libanon» - Ebel Es Saki.

- Der ble det full sjau med å rydde opp. Vi ryddet miner, vi satte inn vinduer og vi restaurerte ei kirke. Den så ikke ut. Israelittene hadde vært der. Vi tok inn lokale folk som murere og flisleggere, minnes Stranden.

Seinere kom ungene tilbake, og soldatene begynte å sette i stand skolen. De hadde med seg lege, tannlege og veterinær. Disse hadde også hendene fulle.

Under besøket i Ebel Es Saki sammen med Stranden i 2004, fikk undertegnede kaffeinvitasjon til en av brødrene Bechara, også kjent som Brødrene Dal. De slo seg opp som gullhandlere i de 20 åra da nordmennene var der. Fru Bechara beskrev norsketida som følger.

- Før dere kom hit, var det ingen ting her. Veier med asfalt, gatelys, vassforsyning og kloakk ble bygd av dere nordmenn. Da dere var her hadde vi alt, til og med vår egen hær.

Minesmell

Sanitetsoffiseren fra Ørlandet i denne hæren lå og sov ei natt, da han våknet av et smell. En unggutt fra PLO hadde området rett sør for Ebel Es Saki og gått seg på ei mine. Hundetroppen rykket først ut og markerte minene med kvite "kaffekopper" i plast. Så sikret PI-troppen området for miner. Det ble lagt ut en gul tape som de skulle gå på. Palestineren hadde nesten sprengt av seg en fot. Den hang bare fast i akillessena. Såret blødde ikke, noe som er typisk for mineskader. Sårflatene brennes. Anestesisykepleier Bjarne Kastnes, Strandens overordnede, var med. De hadde fått beskjed om at menn fra major Haddads milits var under vegs. De representerte en kristen utbrytergruppe som samarbeidet med israelittene mot blant annet PLO og den regulære libanesiske hæren.

Fotstumpen til soldaten var forbundet med et palestinaskjerf.

- Når jeg ser et slikt skjerf tenker jeg på den avsprengte foten, sier Stranden.

Redningsdåd

Samtalen mellom nordmennene og palestineren foregikk på engelsk.

- How are you?

- Yes, I'm well. Do you have a cigarette. Preferably Marlboro, var den mineskaddes svar. MP-sjefen, en kar ved navn Hoff fra Trondheim, hadde remedium mot PLO-soldatens nikotinhunger i brystlomma. Stranden husker at det ikke var Marlboro, men han fikk i alle fall noen skikkelige magadrag. Det kom melding om at major Haddads gutter var på veg fra posisjonen H 5. De trakk seg ut med båra, Stranden foran og sanitetssoldat Jan Ivar Thuseth bak.

- Det ble dagens trim, kan du si, kommenterer offiseren.

Asle Furuvald, en blid sørlending, ventet med en Volvo feltvogn. Vogna satte i marsj i retning Kawkaba. Hele tida ble de beskutt. I olivenlunden med handvåpen, seinere med grovere skyts.

- Vi var ivrige på å få levert fra oss pasienten før major Haddads styrker spilte opp med krumbanevåpen, forteller sanitetsoffiseren.

Noen hundre meter nord for Kawkaba-krysset fikk de PLO-soldaten ut av feltvogna, i PLO sitt område. Flere av dem som deltok i denne operasjonen fikk også medalje for edel dåd.

Hverdagen kaller

Hverdagen de forlot, kom brått på mange av dem som kom heim etter avsluttet kontrakt. Den gang var det ingen debrifing, ingen oppfølging av veteraner. For Stranden bar det tilbake til fjøsarbeidet, det vil si, ikke riktig med det samme.

Fjøsmesteren kom fra et land der det hadde brutt ut munn og klauvsjuke. Han måtte finne seg i å kjøre frau i to uker før han ble erklært fri for smittefare.

Høsten 1980 startet han på fire års studier på Landbrukshøgskolen på Ås, studieretning husdyrbruk.  På tampen av studiet fikk han jobb i Husdyrkontrollen på Røros, Ålen og Singsås meierier.

Da bestemor til Stranden blei sjuk, medførte det at han flyttet til Røros og begynte å jobbe på på jordstyrekontoret der. Han ville bo nærmere slekta. Til sine medstudenter på Ås hadde Stranden fortalt at han en gang i livet skulle reise til sjøs.

- Nå er du så langt unna sjøen som det går an å komme, sa de til ham.

- Løftet i landbruket fikk kallene til å bygge nye fjøs, det skulle settes inn dyr, dyra trengte fôr og ny jord måtte dyrkes opp. Jeg fant meg plass i den lokale leikarringen. Det var en aktivitet jeg hadde tatt opp på landbrukshøgskolen på Ås, erindrer Stranden. Det var også på Ås Stranden møtte kona Olaug Bach.

Fosen igjen

I 1993 var landbruksbyråkraten tilbake på Fosen. I 1997 var det landsleir for speidere på Austrått. Da flyttet ekteparet Stranden og Bach til småbruket i Vallersund. Her pusset de opp og hevet standarden - samtidig som de sørget for å holde på den gamle stilen. Høsten 2004, ikke lenge etter rundturen i Libanon, brant huset deres. En av klesplaggene som ble funnet igjen i brannruinen var NATO-genseren Bernt Jørgen bar i Libanon. I likhet med de andre klærne var det gått verst utover ei stripe midt på.

- Der har du tellekantene. Hadde klærne ligget krøllet sammen i skapet, så hadde det ikke blitt ei stripe, sier brannofferet. Etter brannen stilte sambygdinger opp for å hjelpe, og den nye låna ble bygd opp i like gammeldags stil som den gamle. Med resirkulerbare materialer og alt faget tilhørende.

Optimisten

Vallersundingen fra Storfosna har det ikke med å dvele ved negative opplevelser, men velger å gå videre.

På nyåret i 2015 mønstret han på som kadett. I en alder av seksti år reiste landbruksbyråkraten endelig til sjøs.

Han har et motto som han lever etter, og det er som følger:

"Oppskrifta på det gode liv er å ha godt humør og dårlig hukommelse."

Typisk nok er et av minnene som har festet seg i et slikt sinn fra da han overvintret i et krigsherjet land, fra julefeiringa i ei nyrestaurert kirke med utsikt til Det Hellige Land i det fjerne. Her, sammen med lokalbefolkninga, står en ung fenrik fra Fosen og synger av hjertens lyst - Deilig er jorden.

- Det glemmer jeg aldri, sier samvirkelagsbestyrersønnen fra Storfosna.

Sju på sparket

Favorittfilm:

- Herfra til evigheten. Det er den første jeg så sammen med søskenbarnet mitt. Vi sneik oss inn på voksenfilm på Sentrum kino i Trondheim. Den handler om angrepet på Pearl Harbor. Den gjorde et mektig inntrykk på et ungt sinn.

Favorittbok:

- Min lærer Ole Morken på Skjetlein sa at det var to bøker han forventet å finne i en Skjetlein-agronoms bokhylle. Det var K. K. Heies lommealmanakk for landbruket og Markens Grøde av Knut Hamsun. Almanakken er ikke lenger i handelen, men Markens Grøde er på plass.

Hva stemte du ved siste stortingsvalg?

- Der stemte jeg sikkert Senterpartiet. Jeg har stemt ved samtlige valg sia jeg ble myndig. For øvrig regner jeg meg ikke som noen politiker, men jeg synes det er greit med noen som snakker distriktenes sak. Ellers er det fint at noen tar seg av politikken, så får noen andre ta seg av administrative oppgaver.

Hvilket fag var du best i på skolen?

- Jeg likte veldig godt geografi og lenger opp i åra var det landbruksregnskap. Jeg har vært litt revisor på gammeldagene, og det skyldes min sans for det faget. Det er litt med det å se det store bildet.

Hva gjorde du i friminuttene på skolen?

- Onkelen min sa et jeg var den eneste ungen som kunne gå forbi en fotball uten å sparke i den, så der var jeg ikke særlig god. Om vinteren var det snøballkrig. Jeg kastet langt. Sjølsagt kunne jeg være med når det var fotball også, men jeg var ikke av de fremste, men jeg var heller ikke den første som gikk inn da tima begynte igjen.

Hvilken musikk hører du på?

-Jeg er glad i sånn P1+. Musikk med litt rytme i. Shadows eller gammeldans, vals eller en pols. Denne hiphopen har jeg ikke fått tak i ennå, men dansebandmusikk går godt. Det må gjerne være dansbar musikk.

Hvor mange ganger sjekker du mobilen hver dag?

- Det er sikkert alt for sjelden. Jeg er som sagt vokst opp med Petromax. Min telefon er en gammeldags Nokia, en som jeg har råd til å miste. Du veit, en har begynt å glemme igjen ting med åra også.