Jakob Mikkelsen Fevåg fra Øvergården i Fevåg døde i 1769. Han var trolig den siste i rikmannsslekta som drev det enorme fiskeentreprenørskapet på en god måte. Sønnen Jakob Jakobsen endte som øksemorder.

- Han var helt åpenbart gal. Broren også, og han er forfaren min, forteller historiker Daniel Johansen og bryter ut i livlig latter.

Etter litt resonnering finner vi ut at broren til morderen var Daniels tipp-tipp-tipp-tippoldefar.

Rikets rikeste fjord

Silda har både gitt glede og sorg for mang et samfunn opp igjennom tidene. Glede da den kom, sorg da den forsvant igjen. På 1500-tallet var silda på vei nordover norskekysten. På begynnelsen av århundret var det gode sildetider langs Båhuslenkysten sør for dagens Østfold. Fra midten av århundret beveget silda seg raskt oppover vestlandskysten, og på tampen av århundret ble det skikkelig gode sildetider i Trøndelag.

- Et aldri så lite Klondike?

- Litt? Det var helt sprøtt. Sildeinntektene på Fosen var høyere enn landbruksinntektene til herregården Austrått, forteller historiker Johansen.

Og herregården Austrått i dagens Ørland kommune eide stort sett rubbel og bit av gårder i Ørland, Bjugn, Stjørna, deler av Åfjord og Agdenes.

- Det kom folk fra hele Danmark-Norge til Trøndelag og Fosen på grunn av silda. Stjørnfjorden og Bjugnfjorden var de rikeste sildefjordene i hele det dansknorske riket. I Tinnbua på sørsiden av Bjugnfjorden og ved Mølnargården på nordsiden var det trolig klynger med flere hundre fastboende. Man kan tenke seg at det var et lite slags bymiljø, sier Johansen.

Verdier til millioner

Historikerens forfar Mikkel Torbersen tok over gården Øvergård i Fevåg tidlig på 1600-tallet. Hvor de kom fra, hvorfor de tok over gården og hvorfor de ble Fosen rikeste bondeslekt, vet vi ikke. Men Johansen har en hypotese om at slekta kan ha tjent gode penger på silda før de slo seg ned i Fevåg.

- De bosatte seg i alle fall i Fevåg før sildetidas slutt. Silda forsvant første gang rundt 1640. Fra 1660 ble den borte for godt, opplyser han.

Og på slutten av 1600-tallet var familien på Øvergården svært så velstående. Et skifte fra 1691 gir oss god innsikt i hva familien satt på av verdier.

- De eide båter, båthus, notheng, brygger og uhorvelige mengder med fiskeredskap i Fevåg, Råkvåg, Bjugn og andre steder. Skiftet fra 1691 hadde en verdi på seks-sju millioner kroner om man regner det om til dagens kroneverdi.

- Nøkterne forretningsfolk

Johansen velger å kalle familien for storfiskeentreprenører.

- De hadde nok folk som arbeidet for dem. I tillegg lånte de ut penger som en slags privatbank. De hadde sølv, fine gjenstander og fine klær, men ingenting tyder på at de bodde særlig herskapelig. De var nok nøkterne forretningsfolk, antyder han.

Og et interessant poeng er at familien ikke kjøpte gården selv. De var leilendinger, og i motsetning til de andre gårdene i Fevåg, var det kirka som eide eiendommen. Johansen har en teori om hvorfor familien ikke kjøpte gården.

- Det var mer gunstig skattemessig å være leilending enn å være selveier, sier han.

Skjær i sjøen

Silda hadde forsvunnet for lengst, men familien forble velstående gjennom 1700-tallet. Men mot tampen av opplysningens århundre dukket det opp skjær i sjøen.

- Jakob Mikkelsen, som døde i 1769, var den siste som drev det godt, forteller historiker Johansen.

Sønnene hans var rett og slett ikke i stand til å drive forretningen på en god måte.

Fra forstanden

Jakob Jakobsen ble døpt i Ørlandskirka den 29. august 1751. Fosningen Eilert Bjørkvik har i årboka for Fosen historielag publisert historien om Jakob Jakobsen. Historikeren har ved å gå gjennom rettsprotokollene og andre kilder gjort historiens detaljer tilgjengelige for oss som ikke er like kyndige i gotisk håndskrift. I Bjørkviks artikkel går det også frem at Jakob Jakobsens familie var velstående. Jakobs bestefar var kjent som Peng-Mikkel. Hvor rik han var, vet vi ikke. Det er ikke er bevart noe skifte etter ham.

Sønnen Jakob Mikkelsen var imidlertid en av Fosens rikeste bønder da han døde i 1769. Slik sett er det mulig at Jakob Jakobsen hadde noe høye skuldre da han vokste opp på 1750- og 1760-tallet. Men gutten viste etter alt å dømme sykdomstegn tidlig. Alt fra konfirmasjonsalderen skal Jakob ha vært fra forstanden adskillig antall ganger.

Drapet

Det var her i Austråttborgen i Ørland at rettssaken mot Jakob Jakobsen trolig gikk av stabelen i 1779. Austråttborgen ble påbegynt på 1650-tallet, like før silda forsvant. Foto: Skjalg Ledang

Den 12. mars 1779 gikk det galt. Jakob var da 27 år gammel. Rikmannssønnen slo i hjel den gamle samekona Barbro Andersdatter. I rettsdokumentene, som historiker Bjørkvik har gjengitt, går det fram at Jakob slo den gamle damen i hodet med øksa. Han skal ikke ha gitt noe tegn i forveien. Barbro falt i bakken. Jakob slo henne igjen i hodet og «forbannet seg på at han skulle partere henne», skriver Bjørvik.

Skulle ødelegge Romerriket

Rettssaken gikk av stabelen på Austrått i Ørland i april 1779. Fevåg-lensmann Ingebrigt Jakobsen Innstrand var forsvarer for Jakob. En rekke personer fra Fevåg vitnet i saken. I retten kom det frem at Jakob hadde sagt og gjort mye rart i dagene før mordet. Ifølge ett vitne hadde 27-åringen sagt at han skulle oppsøke en kvinne som hadde vært i Fevågbukta tre ganger med et skip fra et fremmed rike.

Dortea Andersdatter traff Jakob samme dag som han drepte Barbro. Ifølge henne hadde Jakob vært ganske gal. Han hadde blant annet bydd henne brennevin, og ble forbannet da hun ikke ville ha noe. Ifølge et annet vitne skal Jakob at sagt at «det Rommerske Rige skulde Ødelægges» samme dag som mordet. Den som har litt greie på historie skjønner at Jakob her var ute i seneste laget.

- Trollkjerring

Jakob innrømte i retten at han hadde drept Barbro. Han virket imidlertid ikke å angre så mye på udåden. I rettsprotokollen går det fram at Jakob mente Barbro var så henfallen til drikk og at hun dessuten var ei trollkjerring som ikke fortjente noe annet enn å dø. Jakob fortalte også at Barbro hadde kommet hit til landet for å dø. Det var en ond ånd som hadde ført henne til Fevåg. De som vitnet i saken ga imidlertid Barbro gode skussmål. Hun hadde oppholdt seg i bygda i all sin dag, og hadde aldri gjort noe ulovlig. Det går også fram at hun var en tigger.

Slapp døden

Fosna-Folket skrev for to uker siden om Jon Kårlien fra Stadsbygd. Unggutten var etter alt å dømme det vi i dag ville kalt psykisk utviklingshemmet. I rettsreferatene ble han blant annet omtalt som «taabelig». For Kårlien var det imidlertid ingen nåde. Han ble henrettet med sverd og brent på bålet for å ha hatt sex med flere dyr like før jul i 1720.

Rikmannssønnen Jakobs forbrytelse i 1779 kvalifiserte også til dødsstraff med god margin. Men Jakob ble ikke dømt til døden, og det fordi retten mente han var gal og rasende. Han ble dømt til å betale en bot. Videre var det familien som fikk i oppgave å passe på Jakob så han ikke fant på flere udåder. En slags 1700-tallets kriminalomsorg i frihet, som Eilert Bjørkvik passende bemerker.

Nye sprell

Daniel Johansens tipp-tipp-tipp-tippoldefar Jens var broren til øksemorder Jakob Jakobsen. Foto: Alexander Killingberg

Etter rettssaken ble det Jakobs svoger på Viggja i Skaun som skulle passe på ham. Tre år senere, i 1782, søkte Jakob til kongen om å bli satt fri. Han ønsket da å reise til sjøs. Familien til Jakob mente imidlertid at den tidligere drapsmannen hadde lite å gjøre ute i det fri, og søkte om at han ble plassert på Munkholmen. Ifølge kildene ble ikke Jakob noe friskere mot slutten av 1700-tallet. Til tross for det, ble han gift i Bakke kirke i Trondheim i 1790.

Eilert Bjørkvik skriver at Jakob i 1799 kom til skipsverftet med ei øks han ville slipe. Han hadde opptrådt truende og ble satt i arresten. Stiftsamtmannen mente det var uforsvarlig å la Jakob være ute i det fri. Denne gangen var det imidlertid ingen slektninger som kunne ta seg av ham. De fleste var døde. Broren Jens var visstnok nesten like gal som Jakob selv. Han kunne sette hele bygda i «forskrækkelse». Det endte med at Jakob nok en gang ble satt på frifot. I 1801 oppgis det at han livnærte seg som fisker og bodde på Bakklandet i Trondheim. Ifølge formynderrullen for Fosen druknet Jakob seg selv i «Trondhiems Elv» i 1802. Denne elva kan neppe være noe annet enn Nidelva.

Lange negler

Hva så med rikdommen? Både Jakob og brødrene arvet store beløp av foreldrene.

- Når de som skulle forvalte et familiefirma var så sprø at de måtte settes under bevoktning, trenger man ikke legge sammen to pluss to for å finne ut hvordan det gikk med firmaet.

- Hvorfor ble to sønner psykisk syke på denne måten?

- Det er jo noen ganger det kan være dårlige blandingsforhold, sier Johansen og legger til at han selvfølgelig ikke vet årsaken sikkert.

Morder Jakobs far var gift to ganger. Og i forbindelse med farens første ekteskap står det nevnt i kildene at de var «hin anden noget paarørende». Altså i slekt. Nevøen til morder Jakob het Jakob Jensen og var født på 1780-tallet. Han satt i det første kommunestyret på Ørland i 1838.

- På den tiden var det lite rikdom igjen, og det er da man begynner å spille teater for å opprettholde fasaden. Men Jensen var fortsatt bygdas mektigste mann. Han skal ha sittet i kommunestyret og vist fram neglene sine. Han sparte til lange negler. Videre sørget han for å holde dem rene slik at folk skulle se at han ikke drev på med grovarbeid, forteller Johansen.

Historikeren opplyser også at han neppe er den eneste etterkommeren.

- Hele Fevåg er vel i slekt med den familien.

Flere saker i serien: