I Leksvik går fortsatt sagnet om mannen som gjemte seg i Mannberghula på folkemunnet. Leksværingen ville unngå å bli sendt i krigen for svenskene. Nettopp det er kanskje ikke så rart. De trønderske ungdommene som ble utskrevet som soldater sommeren 1658, ble sendt i krigen i Baltikum. Kun 1 av 13 kom tilbake.
Bånd til Austrått
På 1600-tallet var Danmark-Norge til stadihet i krig med Sverige. Ved freden i Brömsebro i 1645 hadde Norge tapt blant annet Jämtland og Härjedalen til svenskene. Freden varte imidlertid ikke lenge. I 1657 var det full strid igjen i det som i ettertid har blitt kalt for Krabbefeiden. Der var Jørgen Bjelke sentral. Jørgen var bror til Ove Bjelke som i 1655 startet byggingen av Austråttborgen i Ørland. Familien hadde sterke bånd til Fosen og herregården Austrått.
Danskene ga bort Trøndelag
Jørgen Bjelke valgte en militær karriere. Ifølge Store norske leksikon var han som yrkesoffiser sentral i å bygge opp den norske hæren på 1600-tallet. I 1657 rykket han og norskehæren inn i Jämtland og fordrev de svenske styrkene som var der. De tapte områdene fra 1645 så ut til å være gjenerobret. I Danmark gikk imidlertid krigen skikkelig dårlig. Svenskene erobret Jylland. På grunn av en iskald vinter, kunne den svenske hæren gå over isen til Sjælland. De svenske troppene hadde også beleiret København. Så selv om den norske hæren med Jørgen Bjelke i spissen hadde vunnet store seire mot svenskene, måtte danskekongen Fredrik 3. kapitulere da svenskene kontrollerte så godt som hele Danmark. Følgelig hadde Danmark-Norge dårlige kort på hånda da fredsbetingelsene skulle forhandles frem i Roskilde i februar 1658. Det endte med at landskapene Skåne, Halland, Blekinge, Båhuslen og Trondhjems len ble gitt til Sverige. Trondhjems len var den gang dagens Midt-Norge fra Helgeland i nord til Romsdalen i sør. Norge ble dermed delt i to.
- Den største tragedien
Den 10. mai 1658 ble Trondhjems len overrakt til den svenske guvernøren Lorentz Creutz den yngre. Like etter startet svenskene å tvangsutskrive unge trønderske menn som soldater til krigen Sverige førte i Baltikum. Lokalhistorikeren Hans Olav Løkken har gått grundig inn i dette temaet. Han kaller det som skjedde sommeren 1658 «den største tragedien i trøndersk historie etter Svartedauen».
- Lorentz Creutz ble jo pålagt å skrive ut 3000 soldater. Det var unge menn i alderen 12–25 år de var ute etter. De fleste var nok i alderen 18- til 20 år. Jeg vil tro at de reiste rundt i bygdene i Trøndelag og hentet ungdommen. Svenskene var sikkert relativt brutale i sin fremferd. Om nødvendig, truet de sikkert med represalier, påpeker Løkken.
Fosninger i strid?
Svenskene greide å samle i alt 2831 unge trønderske menn på Værnessletta i Stjørdal den 5. august 1658. Navnene på mennene er bevart for ettertiden. Fosna-Folket har tatt en titt på lista, og har funnet mange navn vi kjenner fra dagens Fosen. Blant dem er Røstad, Foss, By, Brandås, Fetten, Lindsätt, Meltinge og Landsem. Flere av disse gårdsnavnene finner vi imidlertid flere steder enn bare på Fosen. Ifølge lokalhistoriker Løkken hadde nevnte Jørgen Bjelke, som på det tidspunktet holdt til på Vestlandet, sendt brev til prester, embetsmenn og pålitelige bønder og oppfordret de unge trønderske soldatene til å rømme. Da trønderhæren kom fram til Sundsvall i Sverige var det kun 1300 igjen av de 2831 som var samlet på Værnes 5. august.
Øst-Trøndelag
De 1300 trønderne ble skipet over til krigen i Baltikum. Der døde flere av pest, utmattelse og annet. Av totalt 1300, var det kun cirka 100 som vendte tilbake til Trøndelag. Lokalhistoriker Løkken tror de fleste trønderne slo seg ned i Baltikum.
- Mange valgte nok å bosette seg der. Jeg har fleipet litt med at folk i Litauen og Estland har ansiktstrekk som jeg og du. Foreløpig har vi Sør-Trøndelag, Nord-Trøndelag og Øst-Trøndelag i Baltikum, sier han.
Løkken mener det er en tragedie uten sidestykke at Trøndelag i 1658 mistet hele 1300 ungdommer.
- Hva hadde skjedd om man i dag hadde tatt bort alle mannlige ungdommer på Brekstad og i Bjugn? Samfunnet hadde ramlet sammen. Norge hadde vel rundt 400 000 innbyggere på den tiden. Da blir 1200 ungdommer mye folk. Det var dem som skulle føre slekta videre. Konsekvensen var at flere gårder døde ut, forteller han.
Løkken mener tragedien som rammet Trøndelag i 1658 er et sterkt underkommunisert kapittel i norgeshistorien.
- Gjemte seg i hula
I Leksvik lever det fortsatt flere sagn på folkemunne som trolig stammer fra svensketida i 1658. Et av dem omhandler Mannberghula. Ifølge sagnet var det mange folk som rømte bygdene på grunn av svenskenes herjinger. I Leksvik bygdebok bind 2 står sagnet om gutten fra Storbakken i innerbygda som skulle innrulles som svensk soldat.
«Planen var først å rømme bygda, men foreldra mente de heller fikk gjemme ham vekk. De regnet med at norske tropper snart ville jage ut svenskene. De fant ut at de skulle skjule han i Mannberghula til det ble fred. Gutten flyttet til hula og lå der i dekning. Mor hans bar mat til ham. Det ble fortalt at når det var snø, hadde hun alltid med en barkvist som hun drog etter seg for å viske ut sporene i snøen», står det i bygdaboka.
Ifølge denne versjonen av sagnet greide de å holde gutten skjult. Ikke engang naboene skal ha kjent til at gutten bodde i hula. Da svenskene hadde dratt, kom gutten frem i lyset igjen. En annen versjon av sagnet, som undertegnede har hørt, går ut på at gutten satte seg fast i den trange hula og sultet i hjel. Hulene i Mannberget blir bare trangere og trangere desto lenger inn man kommer, og det er fullt mulig å kile seg fast der inne.
127-årig soldatnekter
Hvilken versjon av sagnet som er sann, eller om noe av dette i det hele tatt har skjedd i virkeligheten, får vi trolig aldri svar på. Det som imidlertid er et faktum, er at mange forsøkte å komme seg unna svensk militærtjeneste. I Gerhard Schønings reiseskildring fra Melhus og Leinstrand i 1773, litt over hundre år etter svensketida, omtaler han en leksværing som flyktet til Melhus i 1658 for å unngå svensk militærtjeneste. Det som gjør Schønings beretning en smule pussig, er at soldatnekteren skal ha vært hele 127 år gammel da han la inn årene i 1765.
«For 10 aar siden, eller Ao. 1765, dødde her en Mand, som tog Flugten hid, fra Lexviiken af, da de Svenske havde Throndhiem inde (Ao. 1658) af Frygt, for at blive udskreven af dem til Soldat», skriver Schøning.
Hvorfor leksværingen skal ha flyktet til nettopp Melhus, skriver ikke Schøning noe om.
«Han maae den Tiid have været ved en Snees Aar gammel, og altsaa opnaaet en Alder af 127 Aar, da han dødde», står det i historikerens reiseskildring fra 1773.
«Gammel-Sverige»
Svensketida har også etterlatt flere spor i Leksvik. Den indre delen av bygda har frem til i dag blitt kalt «Gammel-Sverige» på folkemunnet. Undertegnede har hørt to helt ulike forklaringer på dette. I bygdaboka står det at sørgrensa for det svenskokkuperte Trøndelag ble trukket gjennom bygda over Sennahaugen og Våttån. Dette høres lite sannsynlig ut da hele Trondhjems len fra Romsdalen i sør til Helgeland i nord ble svensk territorium ved freden i Roskilde i februar 1658.
Da er den andre forklaringen mer sannsynlig. I 1645 ble Jämtland og Härjedalen svensk. Det bodde flere norsker i disse områdene som da valgte å flytte til Norge. Flere skal ha kommet til Leksvik, hvor de slo seg ned i Innerbøgda. Innvandrerne snakket annerledes, og derfor skal man på folkemunnet ha kalt innerbøgda for «Gammel-Sverige».
Det mystiske maleriet
Noe som underbygger denne historien, er at Leksvik-presten Iver Olufsen skal ha vært jamt. Altså fra Jämtland. Olufsen er første gang nevnt i kvegskattlista i 1658. Han skal ha virket som Leksvik-prest til 1683. Det knytter seg også et sagn rundt ham. I Leksvik kirke henger det den dag i dag et maleri som ser ut til å være av en prestefamilie. Maleriet er fra slutten av 1600-tallet. Det skal ha vært datidens mestermaler Johan Hansen Kontrafeier som var kunstneren. Tidligere Leksvik-prest Johan B. Rian omtaler maleriets opprinnelse i boka «Leksvik kirke 300 år» fra 1967:
«Familiebildet har sin egen kuriøse historie, dersom vi skal tro Gerhard Schøning. Det er ikke en prestefamilie. Det viser mannens borgerlige drakt med den knappede vesten. I sine uttrykte samlinger i Det Kongelige Bibliotek i København har Schøning et lite notat om bildet etter et sagn i Leksvik. Han skriver at denne mannen berget livet til Iver Olufsen (Leksvik-presten, red.anm.). Hr. Iver var fra Jemtland. Da svenskene måtte trekke seg ut etter den kortvarige besettelsen av Trondheim og Trøndelag i 1658, skjulte han en svensk offiser. Dette førte til at han ble arrestert. Men en rik mann som bodde i Leksvik, løste ham ut. Til takk for det lot presten mannen avbilde sammen med hustru og barn på «en stor Tavle, og satte i Choret i Kirken, hvor den endnu staaer», står det i Rians bok.
Schøning besøkte Leksvik på 1770-tallet, altså over 120 år etter den svenske beleiringen av Trøndelag. Sogneprest Rian undersøkte skattemanntallet fra 1664 og kvegskattelista fra 1667, uten å finne noen rik mann i Leksvik. Men den rike mannen kan potensielt sett ha flyttet fra bygda før de nevnte skattelistene ble ført i pennen.
Gjenerobringen
Så tilbake til 1658. Svensketida ble ikke langvarig. Nevnte Jørgen Bjelke, bror av Austrått-borgens far Ove Bjelke, ble utnevnt som øverstkommanderende for den norske hæren.
- Jørgen gikk sammen med sin bror Ove Bjelke og koordinerte en aksjon for å gjenerobre Trøndelag. Dette var for øvrig midt under byggingen av Austråttborgen i Ørland. Oves landområder i Trøndelag var plutselig blitt svensk, påpeker historiker Daniel Johansen.
Aksjonen ble organisert fra Vestlandet. Ifølge Strinda historielag var det den 28. september 1658 at Ove Bjelkes tropper gikk i land i Korsvika på Lade i Trondheim. Minst 3000 norske soldater skal ha deltatt da Trondhjem ble omringet. I Verdal vant norskere også en viktig seier mot svenskene, noe som forhindret at den svenske generalen Claes Nielsson Stiernsköld fikk forsterkninger til Trondheim. De norske soldatene skal ha holdt en varig kanonade mot byen. Flere hus ble brent og mange av de svenske soldatene var syke. Dessuten manglet svenskene etter hvert ammunisjon. Den 11. desember ga svenskene opp. General Stiernsköld overga byen til de norske styrkene. De svenske styrkene fikk returnere til Sverige gjennom såkalt fritt leide.
Spydde, dreit og blødde i hjel
Selv om svenskene var fysisk til stede i Trøndelag kun fra 10. mai til 11. desember 1658, var Trondhjems len på papiret svensk helt frem til 1660. Krigen mellom Danmark-Norge og Sverige pågikk nemlig fortsatt. Svenskenes krigshissige konge Karl Gustav 10. angrep Danmark gang på gang. Den lille isteden med dens iskalde vintre gjorde også forholdene ypperlig for svenskene som nærmest kunne spasere på isen over til nabolandet i vest. Svenskekongen mislyktes imidlertid i sine gjentatte forsøk på å erobre Danmark. På nyåret i 1660 ble han plutselig syk.
- Medisineringen den gangen var så som så. Kongen ble peiset full av avføringsmiddel. Han ble også tappet for blod. Kongen dreit, blødde og spydde seg i hjel, forteller historiker Johansen.
Kong Karl var bare 37 år gammel da han døde. Han etterlot seg kun en 4 år gammel sønn, noe som gjorde at Sverige ble svært svekket. Ved freden i København våren 1660 ble Trondhjems len atter en gang norsk, også på papiret.
Tidligere artikler i serien:
«Formodentlig myrdet af sin rejsekamerad»
Da kapellanen drepte presten
Da 7 år gamle Gunnhild druknet i fjæra
Halshogd etter å ha samarbeidet om drap
Skal ha båret på grusom hemmelighet i rundt 40 år
– Hodet var som på en orm
Mange har møtt sjøormen i Stjørnfjorden