- Ifølge «Kong Christian Den Femtis Norske Lov» fra 1687 skulle de som hadde seksuell omgang med dyr brennes på bålet, sier forfatter Torgrim Sørnes.

Han har gitt ut flere bøker om norske forbrytere på 1700- og 1800-tallet. I forbindelse med dette arbeidet har han lest side opp og side ned med gotisk håndskrift fra en fjern fortid. Sørnes har svært god oversikt over norske forbrytelser på slutten av dansketida.

Betrodde seg til mor

I boka «Bøddel», som handler om Trondhjems skarpretter Mathias Fliegenring, streifer forfatter Sørnes borti flere historier fra Fosen. Blant dem er Jon Kårliens skjebne. Gjennom samtidige rettsreferat, fogdregnskap og mer er historien godt dokumentert for ettertiden. Jon var 22 år gammel da han lå syk. Sykdommen ble kalt «kregde». Dette var trolig 1700-tallets fellesbegrep for det vi i dag omtaler som kopper, meslinger og skarlagensfeber. Mens han lå syk, skal han ha betrodd seg til sin mor. Opplysningene var mildt sagt oppsiktsvekkende.

Besøk av satan

Jon sa til sin mor at han hadde hatt seksuell omgang med dyr. Det var snakk om i alt ni voksne kuer, fem kviger og ei geit. Jon skal videre ha forklart sin mor at det var derfor at «vor Herre var for meget vred» på ham. Moren tok ikke sønnens tilståelse for god fisk. Hun skal i begynnelsen av avslått det hele som fantasier. Jon kom nemlig med flere «adskillige underlige Ting». Blant annet skal han ha påstått at selveste satan hadde vært på besøk om natta.

Ramset opp navnene

Til tross for at moren ikke trodde ham, fortsatte Jon å insistere på sine forbrytelser. Til slutt skal hans mor ha fortalt det videre til sin ektemann, som var Jons stefar. Stefaren tok igjen ballen videre til presten og deretter lensmannen. Da var det gjort. Historien ble rullet opp, Jon ble fengslet og stilt for retten. Gjennom rettsreferatene får vi vite at den 22 år gamle staværingen var «svag og sengeliggende» da saken mot ham startet. Etter vært skal han imidlertid at kviknet litt til. Da fortalte han til og med retten navnene på dyrene han hadde hatt seksuell omgang med: Sneegaard, Dannemark, Kårlikoll, Juelkoll, Marikoll, Hvithovedet, Trippel, Sahl og Påskøye. I tillegg var det flere han ikke visste navnet på. I rettsdokumentene går det videre frem at Jon ikke hadde fullført seansen med geita.

«Men iche haft nogen fuldkommen beblandelse med», står det.

Psykisk utviklingshemmet?

Retten hadde imidlertid minst ett problem. Det var ingen vitner til hendelsene. Hele saken var basert på tiltaltes historie. I tillegg tyder alt på at Jon var det vi i dag ville kalt psykisk utviklingshemmet. Lagmannen beskrev ham den gang som «taasset, Eenfoldig og Taabelig», hvilket «baade hans Physognomi som andet hans Væsen ofverflødig gaf til kiende». Dette var imidlertid ikke nok til at 22-åringen skulle slippe straff. Forfatter Sørnes forteller at Jon fra Stadsbygdas sak langt ifra var noe unikt tilfelle i 1700-tallets Norge.

- I slike saker var det ofte unge gutter innblandet. De var tydelig tilbakestående, og det eneste de kunne brukes til, var å passe dyrene. Disse personene var fattige og eide som oftest ikke sine egne husdyr. Dermed var det gjerne andre sine husdyr de forgrep seg på, forklarer forfatteren.

I tillegg til dødsdom, var det også en del av straffen at den dømte skulle se dyrene han hadde hatt seksuell omgang med bli brent opp.

- De som eide dyrene, var jo ofte imot dette. De hadde jo ikke gjort noe galt. Likevel ble verdifulle husdyr brent opp uten at de fikk erstatning, forteller Sørnes.

- Fullstendig bortreist

Det skulle svært mye til for at man ikke kunne idømme en person straff på 1700-tallet.

- Dette var jo før konfirmasjonen ble formelt innført i Norge, men folk gikk på den tiden også til presten og fikk nattverden. Gjorde man det, ble man godtatt som en del av den voksne menigheten. Da var man også ansett for å være normal nok til å kunne straffes. I tillegg stilte dommeren den tiltalte spørsmål under rettssaken. Et slags minstekrav for å kunne bli straffet, var at man hadde forstått at man hadde gjort noe galt og at man kunne bli straffet. Jon forsto tydeligvis det. Lista for å bli dømt, lå med andre ord mye lavere enn i dag. Man måtte være fullstendig bortreist for å slippe straff, forteller Sørnes.

Han jobber til daglig som gynekolog, mens det stadig er nye bokprosjekter om 1700- og 1800-tallet på gang. Jobben som gynekolog er for å leve av, historieinteressen er noe å leve for, sier Sørnes.

Forgrep seg på nytt?

Under rettssaken må lagmannen ha forstått at 22 år gamle Jon ikke var den skarpeste kniven i skuffa. Ifølge forfatter Sørnes ble Jon beskrevet som at han både så ut som og oppførte seg som en idiot. Noe som underbygger dette, er at Jon skal ha fortsatt sin seksuelle omgang med dyr selv mens rettssaken pågikk. 22-åringen satt nemlig fengslet på lensmannsgården på Brørskift på Stadsbygda. Der fikk han visstnok gå ganske fritt omkring for å ta i et tak på gården. Husdyr som kyr og geiter var klokelig nok gjemt unna for anledningen, men Jon skal ha forgrepet seg på noen av lensmannens hopper.

Gjensyn med dyrene

Det er tydelig at saken mot Jon ikke var noen enkel greie. Avgjørelsen ble utsatt flere ganger. Den 26. juni 1720 nådde det absurde teateret sitt foreløpige klimaks. De «berørte» dyrene ble samlet på et jorde og introdusert for Jon. Lagmann Abraham Dreyer håpet tydeligvis at dyrene skulle kjenne igjen sin overgriper:

«I Tancke om Gud der igiennom torde ville aabenbare den skiulte Sandhed, om og Bæsterne (dyrene, red.anm.) torde kiende Synderen igien», står det i rettsreferatet.

Gjensynet på jorde ga imidlertid ikke påtalemyndigheten noe gjennombrudd i saken.

«Ded var ej ded allermindste Tegn at mercke eller fornemme», heter det i referatet.

Skulle brennes levende

Konfrontasjonen på jordet kan ha vært det siste desperate forsøket på å skaffe flere bevis. Til tross for at det mislyktes, må lagmann Dreyer ha landet på at Jons tilståelse var tilstrekkelig for å dømme. Og dommen av 12. juli 1720 var nådeløs. 22 år gamle Jon skulle brennes levende på bålet. Det samme skulle dyrene han hadde hatt sex med. Og ikke nok med det, Jon skulle først se dyrene bli brent i hjel før han selv skulle slukes av flammene.

Jon gjorde ikke noe forsøk på å anke dommen, eller appellere som man kalte det den gangen.

Han var «for nøyet at udstaae sin Straf».

Vikarbøddel

Dordi Brynjulfsdatter Råsshålån ble halshugget på Steggelneset på Rauberget i 1777. Kanskje var det her Ole Kårlien endte sine dager også. Foto: Alexander Killingberg

Det må ha vært en dyster høst for 22-åringen fra Stadsbygda, dersom han i det heletatt forsto hva som foregikk. Men like før jul ble det klart at Jon slapp å bli brent levende. Dommen ble omgjort slik at Jon i stedet skulle halshugges med sverd først og deretter kastet på bålet. Henrettelsen fant sted rett før jul i 12.00-tiden den 21. desember 1720. Trondhjem ventet på det tidspunktet på at Mathias Fliegenring skulle ankomme som ny bøddel.

I påvente av det, måtte Johann Heinrich Helmschläger fra Bergen trå til som vikarbøddel. Dette kan fort ha vært Helmschlägers første henrettelse. Han gikk nemlig på det tidspunktet i lære hos datidens skarpretter i Bergen Augustus Høcker, som ikke hadde noen mannlig arving. Nesten 300 år senere kan vi forestille oss den grusomme seansen på Stadsbygda. Fosna-Folket har ikke lyktes med å finne ut hvor på Stadsbygda henrettelsen fant sted, men trolig var det på Rødberget siden dette stedet ofte ble brukt som henrettelsessted.

- Man ville som regel ha retterstedet på det samme stedet. Man prøvde også å unngå andre steder fordi ingen ville ha retterstedet innpå seg. Det var ett rettersted i hvert prestegjeld, forteller forfatter Sørnes.

Tilskuere til henrettelsen

Jon ble bare 22 år gammel. Hvordan han taklet henrettelsen, vet vi ikke, men Niels Cimbers øyenvitneskildring fra hendelsen er bevart for ettertiden:

«Udi min overvær, og meenige Almue mand af Stadsbøygdens tinglaug med fleeres overværelse, bleven over indbemeldte Fange Joen Joensen Kaarlien med Sværdet, efter dend høye øfvrigheds ordre exeqveret, med Mestermanden fra Bergen, Johan Hindrich Helmschläger omtrent Klocken 12 slet, hvor Kroppen der efter blef kast til de forhen paa baalet anbragte 6 kiør, der skulle være fleere, men fandtes hendøde og bortkomne, ligesaa de tvende Skiut, som denne Synder self, og enhvær forklarte».

Her går det altså fram at det var tilskuere til henrettelsen. Jon ble brent opp sammen med seks kyr.

Ble brent levende

I ettertid er det lett å se at Jon kunne fått en enda mer pinefull avslutning på sitt korte liv. Bare tre år senere, i 1723, ble Anders Aastad fra Hemne dømt til å bli brent levende på bålet. Aastad hadde visstnok hatt sex med to hester. Og her var det ingen som helst nåde. Aastad ble bundet fast til en påle midt i en stabel av brennved. Bøddel Mathias Fliegenring tømte flere kanner med tjære over bålet og tente på. Den gjenlevende hesten ble brent sammen med den dødsdømte. I forkant av denne henrettelsen ble det gjort flere forsøk på å få omgjort straffen, men til ingen nytte. Og henrettelsen var tydeligvis såpass grusom at den til og med gjorde noe inntrykk på datidens øvrighet. Det er sjelden å se at følelsene slipper gjennom det tørre og korrekte språket, men i dette tilfellet virker det som øyenvitnet, sogneprest Lund var en smule berørt:

«Lørdagen i denne Uge blef Anders Aastad brændt lefvendes paa Nærøe Holmen for u-naturlig Omgiængelse med Bæstie – en forfærdelig Execution, Gud frie os Alle fra ond Giærning og føre os ved fredelig Død til sit evige Rige. Amen.»

Brenning som straff

Heksemonumentet Steilneset minnested er reist til minne om ofrene for hekseprosessene i Finnmark på 1600-tallet. 28 år etter den siste heksebrenningen ble hemnværingen Aastad brent levende på bålet som Norges siste. Jon fra Stadsbygd slapp å bli brent levende. Foto: Heiko Junge / Scanpix

Aastad er den siste kjente i Norge som ble brent levende. Dette skjedde altså rundt 28 år etter at den siste «heksa» Johanne Nielsdatter ble brent på bålet i Kvæfjord i Troms i 1695. Etter henrettesen av Aastad i 1723, ble enkelte forbrytere henrettet med sverd, øks eller kanskje også hengt eller druknet, før de så ble kastet på bålet.

- Rundt 1760 ble den siste dyreforgriperen brent på bålet. Men vedkommende ble først henrettet. På 1780-tallet ble den siste incestdømte brent etter først å ha blitt drept. Også mordbranndømte skulle brennes etter at de hadde blitt henrettet. Den siste mordbranndømte som led denne skjebnen, ble henrettet i 1832. Han er også den siste i Norge som ble brent som en del av straffen, forteller Sørnes.

Likestilt med homofili

Forfatteren forteller at man helt frem til 1842 skulle dømmes til døden ved brenning dersom man hadde hatt seksuell omgang med dyr. Siden den gang har bestemmelsen om dyresex gjennomgått flere endringer. I straffeloven av 1902 ble sex med dyr rammet av straffelovens paragraf 213. Det pussige var at sex med dyr her var tatt inn i samme paragraf som homoseksuell omgang mellom menn:

«Finder utugtig Omgjængelse Sted mellem Personer af Mandkjøn, straffes de, der heri gjør sig skyldige, eller som medvirker dertil, med Fængsel indtil 1 Aar.

Med samme straf ansees den, som har utugtig Omgjængelse med Dyr, eller som medvirker dertil».

Med andre ord var seksuell omgang mellom menn og seksuell omgang med dyr likestilt i norsk straffelov. Og paragrafen ble først opphevet i 1972. Deretter fulgte en lang periode hvor seksuell omgang med dyr lå i en slags gråsone i norsk strafferett. Fra 2010 rammes imidlertid seksuell omgang med dyr av Dyrevelferdslovens paragraf 14.

Flere saker i serien: