Den pensjonerte bonden fra Beian har vært aktivt med i bygdelivet, samfunnslivet og kulturlivet. Dette er noe han gjerne snakker mer om. Affæren med oppvåkninga fra narkosen er derimot ikke noe Solbue synes det er nødvendig å nevne. Det er ikke hans stil å henge seg opp i mindre hyggelige opplevelser. Noen ganger kan imidlertid de mindre trivelige sidene ved livet tvinge seg fram som tema i samtalen.
– Vi trenger ikke gå noe nærmere inn på det der, sier optimisten og humørsprederen fra Beian.
Kulturlivet
Mange ørlendinger kjenner nok den pensjonerte melkebonden best fra hans engasjement i kulturlivet. I 1958 meldte han seg inn i Ørland Sangforening. Mannskoret, som det gjerne kalles på folkemunne, har vært en av hans store lidenskaper og interesser utenom gårdsdrifta og her deltar han fremdeles som aktivt medlem. Etter snart 60 år i koret møter han fremdeles trofast opp på øvelsene og han synger fremdeles førstetenor. Det hører med til historia at både sønnen Bjørn Henrik og barnebarnet Ole Martin har funnet sine respektive plasser i samme kor. Bjørn Henrik som førstebass og tredjegenerasjon er en solid andrebass.
– Det var mye sang og musikk i familien jeg vokste opp i, forteller førstetenoren.
Kulturtrivsel
Vår mann har som nevnt bodd mesteparten av sitt liv i det som en gang var Grande, seinere Grande/Garten skolekrets. Det ble den hetende da skolen på øya Garten ble lagt ned. I 2005 ble kretsen en del av Hårberg skolekrets, og ungene ble overført dit.
Musikkinteressen gjorte at Johan Henrik i voksen alder ble elev ved musikkskolen.
– Vi kjøpte et elektrisk orgel, og jeg meldte meg på kurs. Der fikk jeg Bernt Gjelvold, han som i mange år var vår faste dirigent i mannskoret, som lærer. Jeg hadde en orgelkrakk med lokk. En gang satte jeg meg på lokket før jeg hadde fjernet fingrene. Bernt glemmer aldri den episoden.
Jeg holdt på ei stund, så kom våronna, og det ble det ikke flere timer. Orgelet hadde jeg inntil for noen år sia. Det kom røyk fra det, og en reparatør tok ut noen deler. Han kom aldri igjen og satte aldri inn dem som manglet. Dermed ble det dumpa, forklarer den tidligere orgeleleven.
Bondearven
Solbue kom verken til verden i Grande eller Hårberg skolekrets. Derimot ble han født på Skaret som hørte til Uthaug. Det var heller ikke gitt at han skulle bli bonde, for faren Erling var nummer tre av søsknene og den andre av sønnene. Ifølge det rikholdige arkivet til Yrjar Heimbygdslag var mora, Agnes Kristine, yngste barn av Peder Eliassen Skaret. Simon Skaret, han som ble neste eier av gården, var dermed Johan Henriks onkel.
Faren kunne imidlertid tenke seg å drive gård, slik hans far, Johan Henrik, hadde gjort.
– Det ble til at han kjøpte 40 dekar av Karl Størseth, forteller Solbue. Gården til Størseth, han eide gården Hårberg, har hovedbølet rett ved dagens hovedinnkjørsel til flybasen. Det ble først bygd opp fjøs. Når krøtter og fôrlager var sikret, skulle folket få eget tak over hodet.
– Det fikk stå ei stund, og så kom krigen, forklarer bondesønnen.
På flyttefot
Tyskernes komme i aprildagene i 1940 gav støtet til aktivitet og byggevirksomhet som for alltid skulle forandre lokalsamfunnet. Sjøl om guttungen ikke var fylt fire år enda da tyske soldater oversvømte heimbygda, hører de likevel til Johan Henriks barndomsminner. Han hadde en onkel og ei tante som bodde ved Hårberg skole. På skolevegen måtte han forbi ei hytte ikke langt fra skolen, og der var den unge bondesønnen overbevist om at det var farlig å gå.
– Jeg husker at tyskerne kom og jeg husker det var folk som kom fra hele landet, forteller Solbue.
I huset på bruket var det en ovn. Denne var av tysk opphav, og var noe tyskerne hadde dumpet.
– Jeg var med på å stjele den. Fatter’n la den i bikkvogna og la noen strisekker over, humrer bondesønnen fra Beian.
Engelskmenn
De som hadde tilhold der tyskerne bygde opp flybasen måtte bare finne seg i å flytte. Familien Solbue ble lenge nok i området til at de fikk med seg på nært hold noe av den enorme byggeaktiviteten som okkupantene satte i gang. En betongbane på vel 800 meter ble bygd for å lande de tyske jagerflyene.
– Den lå klin inni husveggen vår, erindrer Solbue.
De måtte ta med seg det de hadde og flytte fra bruket Nyheim. I 1942 fikk Erling kjøpe bruket til broren, og da kom familien seg i behørig avstand til aktiviteten ved flybasen. Søstera Bjørg kom til verden 24. oktober året etter. Erling og Agnes gav seg etter to barn.
Solbue minnes at mora ofte var sjuk både under og etter krigen. Hun ble sendt inn med Fosenbåten på båre. Den ble heist ned i et rom der også krøtterne hadde tilhold.
– Du veit, det var ikke bare henne. Det var likt for alle det, sier Solbue ettertenksomt.
Huset på Beian lå den gangen i betryggende avstand til flystasjonen, men likevel opplevde de at det en dag under krigen dukket opp engelskmenn på trammen som ville kjøpe egg.
– De kom et eller steds fra fjæra, med en ubåt eller noe og de snakket engelsk. Vi visste ikke hvor de kom fra eller hvor de skulle, forteller Solbue.
Han veit ikke mer om dette besøket og hva som skjedde videre med dem.
Kuler og sprengstoff
Over hele Ørlandet var det satt opp tyske antiluftskyts som skulle beskytte flystasjonen. Slikt skyts kalles på tysk «Flugabwehrkanone» og de gikk under forkortelsen flak. Dette var også det lokalbefolkningen kalte dem. Tyskernes 8,8 centimeters kanoner dundret titt og ofte under øvelser, og de skjøt med skarpe granater som spredde splinter overalt.
– En gang satt vi under takskjegget og ventet på at de skulle gi seg. Etterpå var vi ute og plukket splinter. Noen av dem var enda glovarme, erindrer Solbue.
Den gamle stua på gården som Erling Solbue kjøpte, var eldgammel. Sannsynligvis rundt 200 år, regner sønnen med. Av de ti søsknene var det bare Erling som var særlig lysten på å ta over. Han kjøpte gården av broren i 1942. Gammelstua var en del av kjøpet.
– Det kunne vært skrevet ei hel bok bare om det huset, sier Solbue tankefullt.
Likevel var Solbue-familien mer heldig enn mange av de andre som valgte å flytte tilbake til brukene som tyskerne hadde ekspropriert. De måtte flytte på nytt igjen når basen ble reetablert av det norske forsvaret.
Skolestua
Tyskernes regime hadde satt et støkk i mange, og det var særskilt en hendelse som ble sittende i unggutten. En dag han skulle på skole, satt tyskerne og siktet på ham med kanonrøret. Livende redd sprang han inn i et hus i nabolaget. Han ble der til Ole Hovde spente for merra og kjørte ham heim.
Den gamle skolestua på Grande ble gitt tilbake til tyskerne når krigen var over, og den omflakkende tilværelsen rundt om på gårdene var over. Å få igjen skolestua innebar ikke bare fordeler.
– Noen ganger var det for varmt, og andre dager var det alt for kaldt, minnes Solbue.
Han forteller at landskapet utafor skolestua var sterkt preget av okkupantenes virketrang.
– De hadde realisert seg sjøl godt utpå Grande her. Det lå piggtråd, miner og greier over alt.
Freden kommer
Familien Solbue hadde et gammeldags krystallapparat som de fikk tjuvlyttet til sendinger fra London med. I likhet med de fleste som opplevde denne perioden i norsk historie, husker Solbue det som det var i går. Gleden i folket over å være ferdige med over fem års okkupasjon var stor.
– Jeg husker at kallene var helt på styr, forteller pensjonisten.
Ungene nøt den nye friheten ved at de rak om kring og samlet på etterlatenskaper etter tyskerne. Kuler, krutt og sprengstoff var blant favorittene.
– Vi holdt på, men fikk det aldri til å smelle. Så en dag kom en kar med et lyspatroner han hadde funnet i fjæra. Noen av de eldre elevene hadde fått det for seg at de burde slenges inn i ovnen på skolen. Det tok ti til tolv sekunder før den første smalt. Ovnen skiftet farge etter hvilket fargestoff det var i den, minnes Solbue.
Internert
Folkeskolen ble den eneste skolen Johan Henrik Solbue fullførte. Han husker at faren ble internert på loftet med difteri en periode på noen måneder. Ei tid ble han sjøl lagt opp der fordi han hadde vondt i halsen, men etter kort tid slapp han ut.
Beian var på denne tid et lokalsamfunn som hadde alt. Her var det båtanløp, det var posthus og butikk. Eget bakeri hadde de også. Gården på Beian var et populært samlingssted på grunn av nærheten til båtanløpet. En lørdag kom det en ungdom innom som ville ned og oppleve litt av viraken når fosenbåten anløp. Han satt i finstasen i stolen og duppet litt av, da mora kom og strøk ham over kinnet. Han spratt opp av stolen, og sprang ned på kaia for å ikke gå glipp av noe. Men han hadde ikke fått med seg at Agnes hadde sot på fingeren.
Gjenoppbygging
Etter krigen fikk Erling Solbue kjøpt flere lass flyplank. Det skulle settes opp nytt eldhus.
Da Johan Henrik ble konfirmert i 1951, lå verden for hans føtter. Han var med på snurrevadfiske et par sesonger, og det ga fartstid som skulle bli verdifull seinere.
– Det var ikke noe problem å få arbeid, den gangen, minnes han sjøl.
I 1954 ble det besluttet å legge 338-skvadronen til Ørland.
Det samme året bestemte Johan Henrik Solbue seg for å reise til sjøs. Han skulle med Oslofjord til New York der han skulle mønstre på. Gunnar Vernes var med reisekamerat.
– Allerede på toget sørover fikk jeg heimlengsel.
Nektet trygd
Turen til Amerika tok sju døgn.
– Av disse sju dagene var jeg sjøsjuk i seks. Jeg mønstra på et av skipene til Høegh. Vi skulle gå i linjefart til Østen. Da ble det en ny runde med sjøsjuke igjen, men det gav seg. På de to åra jeg var ute traff jeg to ørlendinger. Begge traff jeg i Bombay. Den ene var Einar Wahl. Han dro jeg kjensel på under en fotballkamp. Den andre var Georg Rædergård. Han hadde ikke vært heime på åtte år. Vi fikk han på rett kjøl igjen, og han dro heim.
I 1956 kom jeg heim for å overta gården. Da lå det innkalling til militæret i postkassen. Det var ikke før året etter, og jeg dro til Yrjarshall for å melde meg arbeidsledig. Der måtte jeg oppgi mitt offisielle navn - Johan Henrik Solbue.
– Er du født i 1898, fikk han spørsmål om.
– Ja, jeg er kommet for å hente alderstrygd, svarte unggutten fra Beian.
– Du kan reise ut på sjøen igjen, fikk han mutt beskjed om.
– Da må du ta militærtjenesten for meg du da, repliserte han kvikt.
Maleren Henrik
Han kom fra kontoret med uforrettet sak. I 1957 kom han i militæret. Det ble Luftforsvaret og tjeneste på Ørlandet. Etterpå vervet han seg som grenader i to treårsperioder. Unggutter fra gård har alltid vært allsidige og kan settes til mange slags oppgaver. Unge grenader Solbue jobbet med maling og lakkering. Dette var i ei tid da omgang med løsemidler ikke var beheftet med de samme restriksjoner som i dag.
– At jeg ikke fikk løsemiddelskader er et mirakel, kommenterer han sjøl. Etter tida i Forsvaret var Solbue en tiårsperiode hos malermester Dueskar.
Grenaderen var en dag nede på Brekstad for å handle noen grammofonplater. Han husker ikke lenger hvilke, men han husker godt ekspeditrisa på butikken. Hun var fin, og han drog tilbake flere ganger.
– Jeg ga meg ikke, og i 1958 var vi forlovet. I 1960 giftet vi oss, forteller han.
Sia har han og Aud Jorunn, som hadde pikenavnet Fredagsvik, vært sammen. På rekke og rad fikk de Tone i 1964, Bjørn Henrik i 1968, Gøril i 1976 og Per Arne i 1978.
Grandefjæra
På grunn av at staten ved Luftforsvaret hadde lagt beslag på store arealer inne på basen, ble det besluttet at et tørre område i Grandefjæra skulle gjøres til landbruksjord. Solbue minnes at det var mye styr og bråk rundt det, blant annet i kommunestyret. Gården deres var en av dem som fikk et felt der det tidligere hadde vært sjøbotn. 117 mål utmark
– Du veit noen spådde at det ikke kom til å bli avlinger der i det hele tatt. En sa at det kom til å bli mer stein enn avlinger. De tok feil. Det var gode avlinger fra første stund, erindrer melkebonden.
De kjøpte en steinplukker, sjøl om faren var skeptisk. Han mente den ville dra med seg for mye torv. Torv var ellers noe folk før i tida fyrte i ovnen med. Den aller beste torva var den harde og svarte som var som kull. Den varmet godt.
– Nå for tida er det bare Bernt Gjelvold som skjærer torv til brensel, sier Solbue.
Gammelordføreren
I de tre periodene Solbue var med i lokalpolitikken for Senterpartiet, fikk han oppleve flere av ordførerne. Han begynte i 1979 og ble sittende til 1997. Partifrenden Oddbjørn Hågård opplevde han som den beste, men han forsvant til stortinget. Oddvar Hoøen var født samme år som Solbue, men døde 13. april 1997, bare 60 år gammel.
– Han var nok den mest fargerike av dem alle. Du verden for en type, sier den tidligere lokalpolitikeren.
Hoøen var kjent for at han kunne banke gjennom en sak før noen andre fikk åpnet kjeften. En gang behandlet de en sak i kommunestyret. Vidar Venes, en partifelle av dem, reiste seg og ville ha ordet. Han fikk beskjed.
– Du Venes setter deg, kom det fra ordføreren.
Beian i dag
Fra vinduet sitt i stua kan Solbue skue utover det som i hans ungdom var et travelt havneområde. Der hadde bestefaren med samme navnet som han sjøl, forretning. Den gikk konkurs på grunn av at det manglet et beløp på skarve 400 kroner.
– Folk handlet på borg i den tida, forteller Solbue.
Noen ganger kan han ikke dy for seg for å tenke på hva som vil skje med lokalsamfunnet vest for flystasjonen. De som sitter og bestemmer ser ut til å ha bestemt seg for å avfolke hele området. Før var det alt som skjedde innenfor flyplassgjerdet som gjorde at de sivile måtte flyttes. I dag har støyen blitt årsak til at hele bygdelag avfolkes.
Nå føler han det rett og rimelig å ha det meste av tida til egen disposisjon, men da han sluttet som melkebonde medgir han at det føltes rart.
– Men du blir vant til det meste, sier pensjonisten.
SJU RASKE SPØRSMÅL
Favorittbok:
– Jeg er ingen lesehest. Det jeg leser er avisene. Avisa leser jeg på iPad. Det synes jeg er lettvint, så lenge jeg får det til å virke. Forresten leste jeg Hamsun i ungdommen. Da vi var ute og jobbet, var vi ofte så slitne til kvelds at vi stupte rett i seng. Det ble lite tid til lesing.
Hva stemte du ved siste stortingsvalg?
– Jeg har bestandig stemt Senterpartiet.
Hvilket fag var du best i på skolen?
– Jeg var ikke noe god til å lese, i alle fall. Hvis noen ber meg om å lese høgt, får jeg fremdeles panikk. Regning syntes jeg det var artig å holde på med. Jeg kunne tidlig legge til, trekke fra, gange og dele.
Hva gjorde du i friminuttene på skolen?
– Vi holdt på ute og spilte fotball, i alle fall hvis været tillot det. Ellers kunne vi finne på å gå inn i vedbua og leike med sprengstoff.
En gang var det noen av de eldre guttene som skulle hjelpe Gisken Rasmussen å åpne en dunge neper som hadde frosset til. De gikk løs på oppgaven med svartkrutt. Læreren kjente ikke igjen ham som tente på, han var helt svart av sot og kruttslam. Han fikk beskjed om å gå heim igjen.
Hvilken musikk hører du på?
– Jeg er fryktelig glad i sånn gladjazzmusikk. Ellers hører jeg på alle slags sjangere, men favoritten er og blir gladjazz. Erik Bye er jeg og glad i. Vi skal begynne å øve inn noen av hans sanger i koret nå.
Da Emil Berg arbeidet i kommunen på syttitallet, framførte vi et potpurri som han hadde arrangert. Dessverre finner vi ikke igjen disse notene i arkivet vårt. Berg var en mektig musikalsk person. I dag er det ikke noe problem å få tak i den musikken du liker. Alt ligger på YouTube. Der får du det meste.
Hvor mange ganger sjekker du mobilen hver dag?
– Det skal jeg fortelle jeg, ja. Den blir ladet innimellom, så legges den i en skuff. Det er med meg som med Oddvar Hoøen. De skulle innføre data i kommunen. Han sa; Aldri på mitt kontor. Jeg har et nettbrett, men det bruker jeg mest til å lese aviser. En og annen gangen gratulerer jeg folk med dagen på Facebook. Jeg ser de har arrangert kurs for seniorer for å lære bort bruk av nettbrett og smarttelefon. Det hadde kanskje ikke vært så dumt da.
– Lever for sangen