En leser, som ikke ønsker navnet i avisa, fikk som barn fortalt av en onkel om et svært spesielt møte med en hund i Bjugn.

– Satte spor i et barnesinn

– Det var min eldste onkel som fortalte den til oss søsterungene sine da jeg var sånn ni – ti år, og verken jeg eller min søster har glemt den. Han opplevde dette selv og den var ganske skummel og uforklarlig og satte spor i et barnesinn. Han fortalte den bare en eneste gang, og selv om vi var relativt små, la vi merke til at han følte ubehag ved å fortelle dette, sier vår kilde.

Hun sier hendelsen må ha skjedd i første halvdel på 1930-tallet.

Lett og glad til sinns

Vår leser beretter følgende:

«En ung mann skulle en vinterkveld gå fra vatnet han bodde ved over haugene og myrene ned til vatnet bortenfor for å besøke mora si, som hadde fødselsdag neste dag. Det var mye raskere å gå der enn å gå veien rundt, og han var lett og glad til sinns fordi han hadde melket og tatt fjøsstellet for den skrøpelige morfaren sin før han gikk.

Det var midt i januar, isende kaldt, men lyst og fint med både stjerner og måneskinn. Han gikk først over vatnet han bodde ved og deretter opp haugene. Det var lett å gå, for i romjula hadde det vært mildvær, men i nyttårshelga satte kulda inn og gjorde snøen hard og vatna farbare. Det var bare et tynt snølag oppå den harde snøen.

«Da han kom opp på høyden, hørte han plutselig noe som peste bak ham, og snudde seg for å se.» Illustrasjonsbilde. Foto: Terje Dybvik

Peste bak ham

Da han kom opp på høyden, hørte han plutselig noe som peste bak ham, og snudde seg for å se. En stor, svart og lodden hund med buskete hale kom halsende opp på sida av ham. Han likte dyr og var slett ikke redd en fremmed hund, så han begynte å snakke til den. Hunden så aldri rett på ham, men kastet liksom skrå blikk til siden. Lenge gikk de ved siden av hverandre, og mannen så hundens tunge henge ut av munnvika med sikkel som dryppet ned på marka.

Omsider hadde de kommet ned på myrene og kunne skimte lys fra de øverste husene ved det andre vatnet. Turen hadde gått både greit og raskt, og mannen var glad for å ha selskap på veien om hunden nesten ikke lot som de gikk i følge.

Håret reiste seg i nakken

Like ovenfor det første huset merket han brått at hunden ikke var der lenger, så han snudde seg og så etter den. Han sto ei stund og ventet, men nei, ingen hund å se. Da oppdaget han plutselig at det ikke var spor etter dyret i snøen. Hans egne fotefar vistes godt i nysnøen, men det fantes ikke spor etter noen hund.

Han gikk til og med litt tilbake for å se, men nei, bare hans egne spor vistes. Da ble den unge mannen litt fælen og lurte på hva slags følge han hadde hatt over heiene den kvelden. Det var ikke fritt for at håret reiste seg litt i nakken på ham og at han gikk temmelig raskere etterpå. Det hører også med til historien at han hadde gått samme vei mange ganger før og gikk der ofte siden, men aldri opplevde noe lignende.»

«I omtrent fem minutter sto dyret stille»

En annen historie hvor et annet hundelignende dyr har hovedrollen, stammer fra det forrige århundreskiftet. En mann var ute og gjette sauer oppe i Frengsheia, i den delen av heia som bærer navnet Trangheia. Han fortalte i ettertid følgende:

«Det var om sommeren og midt på dagen. Da fikk jeg se et underlig dyr. Det var på størrelse med en svær hund. I omtrent fem minutter sto dyret stille. Det var bare fire-fem meter unna, så jeg så det helt tydelig. Fargen på dyret var nokså eiendommelig. Bunnfargen var grå, besatt med mange runde pletter på størrelse med åpningen på en kaffekopp. Flekkene var røde, blå og grå av farge.

Da dyret hadde stått slik en stund, lusket det svært sakte oppover heia. Straks etter var det borte. Det kom ikke bort bak noen avsats eller ned i noen fordypning, men forsvant på en meget mystisk måte. Ikke snakk om at det var en gaupe.»

– Å, mamma!

I oktober 1996 hadde Fosna-Folket på trykk, under vignetten «Mysterier i Fosen», historien om en svart hund på Stokkøya i Åfjord. Artikkelen var ført i pennen av Torfinn Hansen, tidligere journalist i Fosna-Folket. En av kildene som sto fram med navn og bilde var daværende 83-årige Konrad Solberg – tidligere ordfører i gamle Stoksund kommune. Følgende sto å lese:

Månen henger stor og gul over øya. På den isete veien forbi berghammeren klaprer små føtter i hurtig trav. Plutselig bråstanser den vesle kveldsvandreren. Hjertet dunker vilt i brystet. Halsen snører seg sammen og et svakt pip høres:

– Å, mamma!

For der, – på veikanten er det noe. Truende stort og mørkt ruver det, kaster skygge på snøen. Smårollingen hiver etter pusten. En fuktig varme brer seg i buksa.

Mørkets fyrste

Mang en gutt og jente på Stokkøya har hatt en slik skrekkopplevelse, i fullt firsprang hjemover fra besøk hos venner. Oppslukt av leken har de feilberegnet tiden for mørkets frambrudd, og lagt i vei, med hjertet i halsen og skremmende beretninger kvernende i hodet. Historiene om, – og møtene med den mystiske store svarte hunden som skal ha lusket rundt på øya har skremt vannet av små, – og for den saks skyld store øyværinger.

For de fleste har den firbeinte raggete mørkets fyrste materialisert seg som en busk eller en stein når de har hentet fram siste rest av mot, og stakkåndet hastet forbi. Flere eldre og troverdige mennesker påstår med hånden på hjertet at de virkelig har sett det mystiske dyret.

– Kom luntende

Tidligere ordfører i gamle Stoksund, Konrad Solberg (83) er en av dem.

– Det hendte en vinterkveld da jeg var i 12–13 årealderen. Jeg fulgte far til butikken i Brenna for å handle til jul, forteller pensjonisten.

– Jeg har senere fått fortalt mange historier om denne hunden, men kan bare gå god for det jeg selv opplevde. Vi hadde gjort unna julehandelen og bega oss på hjemvei. Det var en stille kveld med kritthvit snø på bakken. Fullmånen lyste så fint over landskapet. – Vi dro varene på en kjelke. Da vi kom til stigningen ved berghammeren stanset vi for å puste ut. Det var ingen hus her da. Ved et steingjerde om lag 30 meter fra oss så jeg plutselig en hund komme luntende. Både far og jeg sto og betraktet dyret som løp slik hunder ofte gjør, med snuten ned mot bakken.

– Kjenner du noen som har en slik stor hund? spurte far.

– Nei, det er ingen her på øya så vidt jeg vet.

Sporløst

Hunden lusket i en bue og forsvant til slutt i skyggene. Vi tok kjelketauet og fortsatte. Av ren nysgjerrighet ville jeg se på sporene etter det fremmede dyret. Jeg gikk av veien og bort dit hunden passerte. Det var da jeg opplevde det uforklarlige som fortsatt er en gåte for meg. Det fantes ikke et fotefar i den løse snøen! Ikke det minste avtrykk etter en hundelabb! Vi så nærmere etter i retningen der hunden hadde løpt. Ingen ting syntes. Bare en ubrutt snøflate. Jeg har ingen forklaring på at det ikke fantes et eneste spor. Men at vi så hunden, – det er brennsikkert. Den var svær, og vistes tydelig i månelyset. Jeg vil anslå at den var på størrelse med en St. Bernhardshund, forteller Konrad Solberg 70 år etter observasjonen.

Flere hendelser

I årenes løp har flere fortalt at de så den store herreløse bisken i det samme området. Et strøk som i det hele tatt er gjennomsyret av trolldom og mystikk. Men også på andre deler av øya skal det ha skjedd gruoppvekkende ting. Ute ved Hosen ble en mann plutselig overfalt av noe tungt som landet på ryggen hans. Han gikk langt med den uhyggelige børen, men klarte til slutt å riste av seg vesenet som ble borte. Flere fikk også et kraftig støkk i livet når de passerte forbi Rauhallaren, et sted på øya der mørker krefter rådde grunnen i århundrer.

– For ganske lenge siden ble det funnet et skjelett der. Man regnet det som sikkert at det var levningene etter en kramkar som forsvant mens han var på Stokkøya. Etter at beingrinda ble fjernet og begravd i kristen jord tok spøkeriet slutt, fortalte Konrad Solberg til avisa i 1996.