Et av de mørkeste kapitlene i Edgar Sumstads 35-årige karriere i Fosen-politiet fant sted 20. juli i 1991.
- Det er klart at det var det verste. Måten det ble gjort på. For oss i politiet som rykket ut, var det spesielt.
Drapet
Sumstad sitter bakoverlent i sofaen inne i blåhuset på Røberget på Stadsbygda. Hendelsen i 1991 framprovoserer en alvorlig mine i ansiktet.
- Det var en stygg sak. Den sitter i fortsatt.
En mann skulle levere sin to år gamle datter til ekskona, da han skjøt datteren og seg selv utenfor ekskonas hjem. Både far og datter døde.
- Hvordan klarer man å forholde seg profesjonelt når man er ute på et sånt oppdrag?
- Det går jo. Man må gjennom det. Men jeg husker at vi som jobbet med saken bestemte oss underveis for å dra i begravelsen til ungen. Det tror jeg var lurt. Det var en måte å få avsluttet det på.
Hjem igjen
Rett utenfor ruta har vi Trondheimsfjorden og utsikt over mot Agdenes. Frostrøyken ligger tett over deler av fjorden denne kalde januardagen. Hit flyttet han for 13 år siden, men nå er han bare hobbystaværing, gammel-lensmannen. Han og kona Karin kjøpte gård i Kråkfjorden i Roan i fjor. Kona ukependler fortsatt til Oslo og jobben i Arbeids- og velferdsdirektoratet, men når de begge blir pensjonister skal mye av tiden tilbringes i Roan. På hjemlige trakter. For det var litt lenger nordøst i Roan, på Sumstad, at han vokste opp. Født samme år som Elvis Presley slo igjennom med «That's allright mama». Det tok nok litt tid før den hiten ankom samfunnshusene i Roan.
Kjærester siden ungdomsskolen
- Jeg vokste opp på gård. Far min drev den. Så hadde han en sjark og fisket litt. Det var trygt og godt å vokse opp på Sumstad. Det var jo en skjermet verden.
På ungdomsskolen inni Brandsfjorden traff han kona Karin. Og siden har de vært kjærester og ektefeller.
- Var det kjærlighet ved første blikk?
- Jeg tror ikke det var det.
Han smiler og drar på svaret. I oppveksten måtte han selvfølgelig hjelpe til på gården hjemme. Så var det å søke sommerjobb i 14-15-årsalderen.
- Jeg jobbet en del hos Einar Bjørshol på mink- og revfarmen hans. Han var jo en slags høvding på Sumstad med butikk, lakseoppdrett og rekefabrikk. En liten gründer.
Drukning på første vakt
Ideen om å bli politi kom tidlig. På ungdomsskolen på slutten av 1960-tallet var han utplassert på lensmannskontoret på Hongsand i Roan.
- Den gang var det lensmann Trygve Eian og to betjenter der. De hadde kontor hjemme hos lensmannen, forteller Sumstad.
Politiyrket ga mersmak. I militæret søkte Sumstad og Arvid Vårum seg over til militærpolitiet. Etter utdannelse på Stavern, gikk ferden til Ørland hovedflystasjon som militærpoliti. Deretter startet de to kameratene på politiskolen.
- Etter opptaksprøven var jeg ett år som aspirant i Myre i Vesterålen. Jeg husker den første helgevakta mi. Det var en som hadde druknet. Så måtte jeg være med og hente ham opp.
- Hvordan var det å takle det?
- Det var uvant det. Jeg var jo langt ifra vant til å holde på med sånne ting.
Bålkarsken
- Jeg beundrer kompisene mine, skyter Sumstad inn.
I det store og hele synes han det har vært uproblematisk å være politi i den bygda han har bodd i. Likevel får det noen følger for dem som er bestevenn med politibetjenten og lensmannen.
- Jeg er jo veldig glad i jakt og fiske. Det er ikke bare, bare å være på elglaget med lensmannen. Det er ikke rom for mye slingringsmonn. Jeg husker da det også ble forbudt å være i besittelse av hjemmebrent. Det var en på elglaget som alltid hadde en skvett hjemmebrent på ei plastflaske i ryggsekken. Da vi var ferdig med jakta og det var bålbrenning, kom flaska fram og det ble karsk. Det året forbudet ble innført, var flaska bort. Han sa: Jeg har jo respekt for jobben du har også. De kompisene har vært veldig gode å ha.
Pant i kyr
I 1979 fikk Sumstad jobb som betjent ved Rissa lensmannskontor. Det var en annen verden enn i dag. Rissa-raset var fortsatt samtaleemne da Sumstad drakk morgenkaffen med lensmann Arne Erdal og betjentene Ole Indergård, Arnfinn Hammer, Edin Tømmerberg og Kjell Erik Waczlavzyk.
- Vi gikk sivil og aldri uniformert om dagene. Mye av arbeidet var også sivilrettslig preget. Bidragsregnskapet ble fortsatt manuelt utført. Utpanting og tvangsauksjoner var heller ikke en uvesentlig del av jobben. Dersom det var en mann som hadde blitt dømt til å betale noen kroner, måtte vi fysisk dra hjem til vedkommende. Dersom han ikke kunne betale, måtte vi ta pant. Vi tok pant i alt mulig. Alt ifra kyrne på en gård, traktorer og redskap. Om vi kom til en privatheim, så var tv-en mye verdt.
- Hvordan var det å være ute på slike oppdrag?
- Det var ikke noe problem det. Folk var jo stort sett klar over at de skyldte penger, og de slet bare med å betale. Dersom vi klarte å få til en god nedbetalingsordning, så var jo det en kjempeløsning for alle parter.
På lensmannskontoret var Sumstad og de andre alt mulig-menn.
- Folk brukte lensmannskontoret på en helt annen måte på den tida. Man hadde ikke den samme tilgangen til informasjon, og folk kunne trenge hjelp til å finne fram i systemet både strafferettslig og sivilt. Bare det å ha tilgang på skrivemaskin og kopimaskin. Jeg har skrevet mange jobbsøknader for folk. Man må jo hjelpa folk, påpekte lensmann Erdal. Han var en fantastisk fyr. Kunnskapsrik og flink.
- Kona var operasjonssentral
I ukedagene fantes det ikke beredskap om ettermiddagene, kvelden og natta.
- Det var de betjentene som tilfeldigvis var hjemme og tilgjengelig, som måtte ta det. I helgene var vi alene på vakt. Dette var like før politiradioen kom, og all kommunikasjon gikk via fasttelefon. Jeg måtte være innendørs hjemme til det eventuelt ringte noen. Om jeg for eksempel måtte ut på et oppdrag i Råkvåg, måtte jeg låne en telefon og ringe hjem etter oppdraget for å høre om det hadde kommet inn andre telefoner. Kona var operasjonssentral, forteller Sumstad.
I dag er det en operasjonssentral i Trondheim som i stor grad styrer de operative politipatruljene rundt omkring i Trøndelag. I hvert fall den aktiviteten som er hendelsesstyrt. Det vil si utrykning til brann, ulykker og annet. Operasjonssentralen for gamle Nord-Trøndelag politidistrikt på Steinkjer ble nedlagt i fjor. Om noen i Råkvåg i dag ringer 112, settes de i forbindelse med operasjonssentralen som igjen sender nærmeste tilgjengelige politipatrulje. På 1970-tallet var det ingen operasjonssentral. De som trengte politihjelp i Rissa i helgene, ringte gjerne telefonsentralen i bygda.
- På telefonsentralen hadde de oversikt over hvem som var på vakt som politi, doktor og så videre, forklarer Sumstad.
Utover 1980-tallet fikk Rissa og Leksvik etter hvert et vaktsamarbeid i helgene.
- Men det var først på 90-tallet at vi fikk en skikkelig vaktordning på kveldstid i ukedagene. Og først tidlig på 2000-tallet ble den hendelsesstyrte aktiviteten til patruljene våre på Fosen styrt fra operasjonssentralen i Trondheim.
Dro opp «kultursjefen»
Sumstad og familien bygde hus «oppi Årnsethn» i Rissa tidlig på 1980-tallet.
- Det er jo litt artig å tenke på ungdommene som vokste opp der. Hvor fint det gikk med dem. Kine Larsen (Kimo, nå kultursjef, red.anm.) hadde nettopp kjørt opp. Jeg var en av dem oppi der som kom tidligst hjem fra jobb. Hun kom bort til meg en dag og sa: Edgar, du må hjelpe meg, jeg har kjørt meg fast. Så viste det seg at hun hadde kjørt seg fast på gangveien mellom videregående og idrettshallen. Jeg måtte hjelpe henne og slepe opp bilen, jeg da, forteller gammellensmannen muntert.
Kevin og Thomas Sand, som i dag jobber som politibetjenter, bodde også like ved Sumstad.
- Det gikk i moped- og crosskjøring. De stoppet oppom meg og trillet syklene forbi huset mitt. Når de hadde passert, fyrte de opp igjen. Men det ble da politi av dem og, flirer han.
Selv om han ofte var alene på vakt de første årene i politiyrket, kan ikke Sumstad huske å ha vært borti spesielt farlige situasjoner. Han mener folk hadde en annen respekt for politiet på den tiden.
- Det er snedig å tenke på festbråk og sånt. Det har jo vært noen sånne oppigjennom årene. Som regel var det nok at jeg som politi kom til stedet. Jeg kauka og sa: Her er jeg. Som regel var vi ferdige da. Det var nesten utenkelig å bruke makt og sette håndjern på folk. Det var stort sett unødvendig, men det skjedde jo at vi ble nødt til å ta folk med makt og.
Lensmannen i bygda
I 1994 ble Sumstad lensmann i Rissa. Den jobben hadde han til stillingen hans ble overtallig da Rissa, Åfjord, Ørland og Bjugn ble slått sammen til Fosen lensmannsdistrikt i 2013. Det siste året valgte han å jobbe som politibetjent. Sumstad synes ikke det var problematisk å være politi i samme bygda som han bodde i.
- Det la ikke mye begrensninger på meg. Men jeg kunne ikke dra på 2. dagsfesten og drikke meg full. Det ville sikkert vært stor stas å skjenke lensmannen en karsk, men jeg gjorde ikke det. Som politi har man jobben med seg også på fritiden, forteller den pensjonerte politimannen.
Han har også måttet pågripe folk han kjente godt.
- Tror du at du har fått noen uvenner på grunn av din rolle som politi?
- Det har jeg vondt for å tro. Det har vel vært perioder hvor enkelte har følt at jeg har sagt og gjort ting som har vært vondt for dem å akseptere, men at jeg har fått uvenner på grunn av rollen som lensmann, tror jeg ikke.
Da fire ble drept
Mot slutten av 1980-tallet og på 1990-tallet var det mange stygge trafikkulykker både i Leksvik og Rissa. En søndag i august 1989 hadde familien Sumstad barneselskap hjemme i Årnseth.
- Så kom meldingen om den ulykken i Skaret. Da var det bare å rykke ut. Jeg husker da vi jobbet på stedet og fant ut at fire personer var døde.
Trafikkulykken i Skaret i 1989 er trolig den alvorligste på Fosen noensinne. Med årene har ulykkesstatistikken bedret seg både på Fosen og i resten av landet. Sumstad satte spesielt pris på det forebyggende politiarbeidet.
- Jeg likte veldig godt å dra ut på barnehager og skoler for å snakke om hvordan man skal oppføre seg i trafikken. Eller hvordan man skal forholde seg til rus.
Konfliktløseren
Noe av det som har gjort dypt inntrykk, er utrykningene til det som før i tida fikk sekkebetegnelsen husbråk.
- Tidlig i min karriere som politi var det ikke noe barnevernsvakt. Det var mange ganger vi var ute på oppdrag i heimer hvor vi den gang skulle ønsket det var noe som hadde tatt over da politiet dro hjem.
Sumstad har i det store og hele opplevd politiyrket som et svært meningsfylt samfunnsoppdrag. Han satte spesielt pris på rollen som konfliktløser.
- Det å få en sak på kontoret med to eller flere parter. Du lytter, skisserer og får til en løsning uten at det blir noen sak av det. En løsning som de kan leve med resten av livet. Det har skjedd flere ganger, og den rollen er virkelig givende.
Bedre før?
I dag er politiet i gang med en ny reform. På Fosen blir også Leksvik og Roan en del av Fosen lensmannsdistrikt.
- Er politiet bedre i dag enn da du startet i Rissa i 1979?
- Det rent politimessige, det å få bistand fra politiet er mye bedre og mer profesjonelt i dag. Det er jo en helt annen tid. Det er helt andre oppdragstyper og mengder samt nye måter å løse det på. Det er som natt og dag. For polititjenestemannen som skal ut å gjøre jobben, er det en helt annen arbeidshverdag i dag. Man har personlig utstyr og mye bedre kommunikasjon. Det siste året jeg jobbet som politibetjent i 2014, glemte jeg av og til rutinen om å varsle operasjonssentralen når jeg hadde avsluttet oppdraget. Jeg hadde lagt meg, og operasjonssentralen ringte og lurte på om jeg jobbet ennå. Det var uvant å ha noen som fulgte med deg og passet på deg. Det er jo en trygghet. Da jeg var på vakt i 1979 var jeg rimelig alene uten backup og dekning.
- Hvordan tror du at du vil bli husket som lensmann?
- Det er vanskelig å si ja. Men det er jo folk som sier at de er veldig fornøyde med måten de fikk hjelp til å løse sine saker.
Lensmannen ble fisker
Etter å ha vært i etaten siden 1970-tallet, innrømmer Sumstad at det var noe vemodig å slutte i 2014. Da tok yrkeskarrieren en noe uortodoks retning.
- Jeg har alltid vært mye på sjøen, og det har vært en guttedrøm å dra til sjøs som fisker. Svogeren min Terje Viken hadde en ledig plass i båten sin. Vi hadde blant annet en periode i Finnmark på torskefiske.
Etter to år med fiske, er Sumstad nå pensjonist. På «hytta» helt nede ved sjøen på Rødberget har han full oversikt over skipstrafikken.
- Er det Spitsbergen som går i dag?
Sumstad har fått øye på dagens hurtigrutepassering.
- Måtte du se gjennom fingrene med en del ting som politi, drister Fosna-Folket seg til å spørre avslutningsvis.
- Jeg måtte jo det. Jeg kunne ikke være politimann døgnet rundt, året rundt og i enhver situasjon. Man må legge lista ganske høyt. Men jeg ble vant med å vurdere slike ting.
Les flere portrett:
– Jeg tenker på den avsprengte foten