Det var ingen selvfølge at en ungdom som var født under krigen i ei lita bygd på Trøndelagskysten kunne reise ut å få seg utdanning selv om evnene og lysten var til stede. Men takket være laksen åpnet det seg en mulighet for Einar Strøm fra Flatanger.
Laks
- Jeg vokste opp på en gård som faren min kjøpte i Utvorda i 1948. Han var dreng på denne gården under krigen. På gården hadde vi en fem-seks kyr, 10-12 sauer, gris og noen høner. Men det var kilnotfisket som gav inntekt. Vi fisket sju-åtte tonn i året. Jeg har vært med på å ta opp 1000 kilo på en dag. Kilnotfisket var «livåt», men det var tungt arbeid. Laksefisket tok mye tid for mannfolkene om sommeren, så vi måtte leie hjelp på gården når fisket stod på. Takket være laksen ble det råd til å ta utdanning, sier Strøm.
Nå nyter han pensjonisttilværelsen i huset som han bygde i Vanvikan i 1976. Mye tid tilbringer han også sammen med kona Marit i barndommens paradis i Flatanger.
- Da jeg ble født bodde foreldrene mine på bruket til bestemor i Årfjorden. Hun var enke etter at bestefar omkom i ei ulykke på sjøen i 1938. Vi bodde der i to år før vi flyttet til Harran hvor faren min fikk arbeid på en gård, og etter et år flyttet vi tilbake til Flatanger og Utvorda, forteller han mens han serverer rullekake og svart kaffe.
Utvorda
Under krigen bygde tyskerne et svært festningsanlegg på Utvorda. Drøyt 1000 soldater holdt til der, og festningen hadde blant annet sykehus og gartneri. Det var også en stor fangeleir for russere der.
- Etter krigen var festingen et eldorado for oss ungene, men mens tyskerne holdt til der var det et minefelt med 6000 miner mellom festningen og gården vår. Vi måtte være nøye på hvor vi gikk, sier Strøm.
Utvorda er ikke verdens navle, og bygda fikk ikke vegforbindelse med Flatanger før i 1957. Før den tid sørget Namsosbåtene for kontakten med omverdenen. Og ikke før i 1962 kunne petromaxen pensjoneres og lysbryteren slåes på.
Etter sju år på folkeskolen valgte han å være heime på gården et par år.
- Da bygde vi ny stuebygning og reiv den gamle. Det gode laksefisket ga rom for dette. Jeg lærte mye om husbygging disse årene. Den delen av huset hvor vi sitter nå har jeg bygd selv, forteller Strøm.
Det vil kanskje overraske mange kjenner ham bare som møteleder, politiker og en mann med ordet i sin makt. Han har også greie på hvordan man skal få listverk til se pent ut i et hjørne.
Ut i verden
I 1961 gikk turen ut i den store verden. Først ble det realskole i Namsos med påfølgende gymnas i samme by. I 1966 tok han realartium på reallinja.
- Jeg bodde på hybel i Namsos, men jeg reiste heim hver helg. Fritida mi brukte jeg på å organisere idrett, og jeg sparket mye fotball. Fritidsproblemer hadde jeg ikke. Første gang jeg var i Trondheim var under russeturen. Det var faktisk første tur utenfor Namdalen, forteller han.
Til HMKG
Etter artium gikk turen til hovedstaden og et år som soldat Hans Majestet Kongens Garde.
- Jeg husker kong Olav som en stram kar. Jeg ble imponert over hans militære holdning da jeg så han stående i en jeep i forbindelse med Gardens dag. Ellers husker jeg det var lett for oss gardister å få arbeid på kveldstid. Det ble en del maleoppdrag. Jeg var også med ombygging av en gammel hvalbåt. Det var et illeluktende arbeid. Vi fikk 10 kroner i timen når vi var ute på arbeid. Daglønna i Garden den gang var seks kroner, minnes han.
Etter et fint år i Garden var han usikker på vegen videre. Som den eldste av tre brødre kunne han velge å overta gården, men slik ble det ikke.
- Jeg var usikker på hva jeg skulle gjøre etter militæret, men en ting var helt sikkert. Jeg skulle ikke overta gården. Jeg så at Trond, den yngste broren min, var interessert. Så det ble til at han overtok. Gården er fortsatt i drift, men drifta er betydelig utvidet siden jeg flyttet hjemmefra.
Lærerskolen
- Jeg søket lærerjobber og fikk svar fra Testmann i Leksvik. Jeg ante ikke hvor Leksvik var og måtte ta fram atlaset for å se hvor det var. Det ble et trivelig år, og jeg lærte mye. Dette var første året det var ungdomsskole i Leksvik. Etter året på Testmann var jeg ikke i tvil om vegen videre. Jeg søkte lærerskolen på Levanger hvor jeg gikk i to år. Der var jeg så heldig at jeg traff Marit. Etter lærerskolen fikk hun lærerstilling på Titran og jeg på Sistranda. På Sistranda var det internat for elevene fra Sula og Mausen. Jeg husker at de trivdes ikke noe særlig på internatet. Men vi trivdes begge på Frøya. Folk hadde det samme lynnet som folk i Flatanger. Men det ble bare ett år på Frøya. Marit søkte seg til Vanvikan og jeg tok pedagogikk på lærerhøgskolen i Trondheim, forteller han.
Vanvikan
Etter lærerhøgskolen fikk han vikariater ved Vanvikan skole og endte til slutt opp med en tiårsperiode i rektorstolen fram til 1999.
- Den første tiden arbeidet jeg også litt som gårdsavløser hos Jens Wanvik. Det går bra med rørmelkeanlegg og fôrhøster, men der stopper min landbrukskompetanse nå, smiler han.
Han tok også på seg verv i idrettslaget og musikkorpset, og etter hvert ble politikken en viktig del av livet hans.
- Jeg har alltid vært samfunnsinteressert. Arvelig belastet er jeg også. Faren min satt i herredsstyret for Bondepartiet. At det ble Senterpartiet skyldes ikke at det var det førende partiet i Leksvik, men at jeg sympatiserer med ideologien til partiet. Det var Per Tronstad som fikk meg inn i lokalpolitikken i Leksvik. Etter et valg spurte han om jeg ville være med i hovedutvalget for kultur, og slik ble det. Det var en interessant periode. Men jeg er glad jeg ikke begynte før mens jeg var i småbarnsperioden, sier han.
Inn i kommunestyret
Ved neste kommunevalg var Einar Strøms navn å finne på Senterpartiets liste, og velgerne ville ha ham som fast representant i kommunestyret. Der fikk han vervet som leder for hovedutvalget for helsevern og sosial omsorg. Det bekledte han i 10 år.
- Det ble 10 arbeidskrevende år. Den kommunale administrasjonen var liten, og det var mye å gjøre. Jeg prøvde å kombinere politikken med jobben på skolen, men etter hvert måtte jeg ta et valg. Skole eller politikk.
Som kjent vant politikeren over pedagogen og rektoren. Etter valget i 1999 overtok han ordførerkjedet etter Ingeborg Karmhus. I denne perioden skjedde det mye i industrien i Leksvik. Pipelife ble lagt ned og jobben med å stable LIV på beina var tøff.
Fylkestingpolitiker
Foran valget i 2003 var han i tvil om hva han skulle velge. Kommunepolitikk eller fylkestinget.
- Jeg sa nei til Leksvik og ja til fylket. Borghild Husdal Buhaug overtok som ordfører, og jeg ble nestleder i fylkesrådet i Nord-Trøndelag. Alf Daniel Moen fra Arbeiderpartiet ble fylkesrådsleder. Han var en enestående mann å samarbeide med. Jeg fikk ansvaret for overordnet planlegging, økonomi og regional utvikling. Det artigste i denne fireårsperioden var ungdomssatsingen i Nord-Trøndelag. Der fikk vi til mye, sier han.
Fra 2000 til 2004 var Strøm også leder i Nord-Trøndelag Senterparti.
Mens han var nestleder i fylkesrådet dagpendlet han fra Vanvikan til Steinkjer. Det er en strekning på nærmere 11 mil. Den lange avstanden førte til at han sa ja til Leksvik Senterparti om å bli partiets ordførerkandidat ved valget i 2007 etter at Borghild Husdal Buhaug hadde fått stillingen som rektor ved Leksvik videregående skole.
Kommunesammenslåing
- Det ble en grei fireårsperiode med Åge Bjørvik (Ap) som varaordfører. Etter valget i 2011 ble Jahn Winge fra Høyre varaordfører. Det ble en periode med tung økonomi, blant annet med 12 millioner i akkumulert underskudd. En annen sak som krevde mye var kommunereformen. Jeg mener det var rettere å ta et initiativ for kommunesammenslåing enn å vente på ting ovenfra, slår han fast.
Som kjent var velgerne i Leksvik delt nøyaktig i to i synet på om kommunen skulle slå seg sammen med Rissa da de fikk si sin mening i folkeavstemningen ved kommunevalget i 2015.
- Derfor var det ingen som kunne ta politikerne i å si hverken ja eller nei til sammenslåing. Det skulle vært rein plankekjøring å få nei i kommunestyret. Men jeg er glad for at det ble som det ble. Jeg tror det var rett, sier Strøm som tok farvel med politikken etter valget i 2015.
Skolenedlegging
Etter 16 år med styring over ordførerklubba er det enkelte saker som ikke er like hyggelig å tenke tilbake på.
- Den verste saken tror jeg er det t vi la ned Hindrem skole. Det var en vanskelig sak innad i Senterpartiet og på Seter og Hindrem. Å legge ned en skole berører et helt samfunn. Det er nesten en helserisiko å legge ned en skole. I ettertid ser jeg at det var greit det som ble gjort. Jeg er psykisk sterk, men ikke ufølsom. Det var en litt beklemt stemning i kommunestyresalen den dagen vi vedtok å legge ned skolen. Og jeg må si at det var beundringsverdig den måten Anne-Marie Sæthertrø tok dette på etter at skolen ble lagt ned og hun fortsatte som lærer på Vanvikan skole. Hun var en sterk motstander av nedleggingen, minnes Strøm.
Av saker han husker med glede er den gode omstillingen Leksvik-industrien og sentrumsutviklingen i Leksvik og Vanvikan.
Mongols
Noen uker i 2011 ble Leksvik et hett navn i nyhetsbildet da det ble kjent at den omstridte motorsykkelklubben Mongols var interessert i å kjøpe Dykambassaden på Amborneset av familien Bergmann.
- Jeg ble gjort oppmerksom på at de ville kjøpe stedet da jeg ble oppringt av NRK mens jeg var på veg til hytta. Jeg svarte at jeg skulle gjøre alt som stod i min makt i å hindre dem i å komme til Leksvik. Vi hadde et godt samarbeid med politiet både i Norge og Sverige, og vi fikk god støtte fra Fosen regionråd, fylket og Trondheim kommune. Politiet mente Mongols kunne skaffe fire millioner kroner hvitt. De bød det på det ene bygget. D det endte som kjent med at Bergmann solgte anlegget til oss for åtte millioner kroner. I ettertid bruker både politiet og KS det vi gjorde i Mongols-saken som mal for hvordan slike saker kan løses. Leksvik vant omdømmemessig på løsningen av denne saken, sier Strøm.
Høsten 2014 ble anlegget på Amborneset solgt fra Leksvik kommune til Matematikkhuset for to millioner kroner.
Rådmannssaken
En kinkig sak som kom fram i lyset knapt et år etter at Strøm forlot politikken, var den såkalte rådmannssaken hvor det ble kjent at Strøm og daværende varaordfører Jahn Winge hadde underskrevet en avtale med rådmann Kai Terje Dretvik uten å ha forelagt saken for kommunestyret. Avtalen gikk ut på at rådmannen skulle få etterlønn i millionklassen dersom han slutter som rådmann i Leksvik eller slutter som kommuneadvokat. Samtidig skulle Dretviks årslønn oppjusteres. Saken skapte mye støy og det hele endte til slutt med at Leksvik kommune ble enig med Dretvik om et sluttvederlag på 1,1 millioner kroner.
- Denne saken tar jeg ikke så tungt. Jeg har ikke dårlig samvittighet. Jeg mener det var et kommunestyre med lite erfaring som ikke skjønte situasjonen rådmannen stod overfor i forbindelse med kommunesammenslåingssaken, sier Strøm bestemt.
Etter mange år i politikken kan det være fristende å opptre som en sjuende far i huset, men den fristelsen har ikke Strøm falt for.
- Nei det har jeg ikke. Hverken i skolen, Leksvik-politikken eller fylkespolitikken. Når men sitter i ansvarsfulle stillinger roter man det til når andre overtar om man blander seg borti. Det gagner ikke saken. Jeg har sett en del av dette, sier han.
Hytta og familien
Etter mange år med ansvarsfulle verv og stort arbeidspress kan han nå konsentrere seg om andre interesser.
- Jeg har to døtre, fem barnebarn og fire oldebarn. Nå skal jeg bruke mer tid på dem. Og så bruker Marit og jeg mye tid på hytta i Flatanger. Alle mine barndoms somre var jeg på setra sammen med bestemor i Årfjorden. Det var mitt barndomsparadis. Det er der vi har hytte. Dessuten krever huset her i Vanvikan litt vedlikehold, og så har vi et hus i Buvika hvor Marit kommer fra.
Når han og Marit ikke drar nordover til hytte setter de gjerne kursen sørover.
- Vi reiser et par-tre ganger i året til Syden for å få litt sol og varme. Men jeg kan aldri tenke meg å flytte dit.
Mange skriver memoarer etter et langt liv i offentligheten. Det har ikke Einar Strøm tenkt å gjøre.
- Jeg liker å lese og å skrive. Jeg skal skrive om min barndom og oppveksten i Flatanger, men det blir bare for familien. Det er viktig at de får vite hvordan det var og vokse opp på Trøndelagskysten i årene etter krigen, sier han og legger til: - Gjennom alle årene har jeg hatt en enorm støtte hjemme hos Marit. Det har vært avgjørende for at jeg kunne ha drevet som jeg har gjort.