- Hvorfor vil du være anonym?
- Jeg vet hvordan det har blitt. Man kan bli drapstruet og alt. Det er et hett tema, påpeker jegeren.
Vi står på stien i skogen på vei opp til Hårfjellet som ligger mellom Sollia i Leksvik og Verrabotn. I dette området har bjørnen oppholdt seg for bare få dager siden. Og kanskje er den her ennå.
- Den ligger og trykker i terrenget om dagen. Den kan ligge tre meter unna oss mens vi går rett forbi, forteller jegeren.
Fosna-Folket er med som flue på veggen når det kommunale skadefellingslaget skal ut i felten for å rekognosere.
MMS fra bjørnen
Hvor bjørnen er nå, er det ingen som vet. Søndag fant jegerne et bjørnespor på seterveien ved Moansetra. Av det ene sporet kunne jegerne se at bjørnen hadde kurs østover. Hypotesen ble denne uka bekreftet etter at flere drepte sauer ble funnet lengre øst på nordsiden av Hårfjellet.
Spørsmålet er om bjørnen har fortsatt østover mot Røssheia og Mosvik, eller om den allerede har snudd og gått tilbake igjen. Dersom bjørnen fortsetter sin ferd rett øst, vil den før eller siden møte Trondheimsfjorden. Med mindre den har lyst på en lang svømmetur, må den ta en eller annen vei tilbake.
- Det blir bare tipping, påpeker jegeren.
Ifølge Statens Naturoppsyn har bjørnen per onsdag formiddag drept 15 sauer og skadet 2 i Leksvik-området. Nå har jegerne satt ut viltkamera ved de drepte sauene. Det er ikke utenkelig at bjørnen vender tilbake til byttet. I så fall vil kameraet registrere bevegelsene ved sauekadaveret og sende et bilde på MMS til fellingslaget. Jegerne skal da klare å være på plass med trente bjørnehunder innen to timer.
- På denne tiden av året og med disse temperaturene er teften (lukt fra dyr eller menneske, red.anm.) borte på kort tid, forklarer jegeren.
Det er helst om natta at bjørnen beveger seg. Skal jegerne ha en sjanse, bør de trolig være på plass innen seks-sju timer etter at bjørnen har vært der. Først da kan hundene være i stand til å følge bjørnelukta. Så langt har jegerne vært på etterskudd. De drepte sauene har først blitt funnet ett døgn eller mer etter at bjørnen har forlatt åstedet. Et bjørnebilde på MMS kan derfor fort være jegernes mulighet.
Rissas tøffeste?
«Hun forstod med en gang at bjørnen var fremme, hun greb en øks og tok spranget dit hvor hun hørte brølet».
Det er Ole Holten fra Rissa som forteller. I 1931 satte han seg ned og foreviget en rekke jakthistorier fra Rissa og Leksvik. Ole, som var født på gården Holten i Modalen i 1864, gjenforteller en historie han hørte fra sin bestefar. Hendelsen finner sted på «Rathaugen i Momarken» en gang for lenge siden, trolig tidlig på 1800-tallet eller kanskje før den tid. På «Rathaugen» bodde Anders og kona Ingeborg. En dag Ingeborg var alene hjemme fikk hun høre kua «bælje så rent forfærdelig» på sørsiden av «Rathaugen». Ingeborg grep øksa og la på sprang. Etter hvert fikk hun se bjørnen ligge oppe på kua like ved en nedblåst gran. Bondekona sprang bort, grep kua i øret og slo med øksa «gang på gang i granlågen». Bjørnen grinte og freste, men valgte å trekke seg unna. Kua var imidlertid så skadet at den likevel måtte avlives.
Ole Holten forteller flere lignende historier. En John fra Fagergård (født i 1802) og broren hans Ole hadde et møte med bjørnen tidlig på 1800-tallet. De var på gårdsplassen og arbeidet da de fikk høre nok en ku som «bæljet» oppe i Aunåsen vestom gården Movollan. Ole sprang først, mens John tok seg tid til å hente øksa. Da Ole kom frem, fikk han se at bjørnen lå og holdt fast ei ku og spiste av den.
«Da bjørnen fikk se Ole reiste den sig på to ben og kom imot ham, men i det samme kom også John med øksen», forteller Ole Holten.
Bjørnen turte angivelig ikke å angripe, men i det samme han «vendte om», sprutet bamsen en hel del blod på skjorta til Ole. Også denne kua måtte avlives.
Naboen
- Det er litt skremmende at bjørnen er så nær oss, sier Magnar Krogstad.
Han bor på Litlsollia og har Hårfjellet som nærmeste nabo. Her har bjørnen nylig herjet.
- Dette legger en liten dreper på utferdselstrangen. Hårfjellet er et populært område, men det har vært rolig de siste dagene.
- Har det vært bjørn her tidligere i din tid?
- Nei, ikke som jeg vet om. Men det er klart at den kan ha vært her før også, påpeker Krogstad.
Det er på det rene at det var bjørn i Leksvik også i fjor. Ved hjelp av DNA-prøve av bjørneskit ble det påvist at en hunnbjørn hadde vært i området.
Utryddelsesloven
På midten av 1800-tallet var det mellom 4000 og 5000 brunbjørner i Skandinavia. Anslagsvis 3000 av dem levde i Norge, skriver miljøstatus.no.
Til sammenligning er det beregnet at det i fjor var minimum 125 brunbjørner i Norge. I våre naboland er det imidlertid langt flere bamser. Ifølge miljøstatus.no er det fortsatt 3000 brunbjørner i hele Skandinavia.
Årsaken til den voldsomme nedgangen i antall bjørner i Norge, er utryddelsespolitikken som ble ført på slutten av 1800-tallet. I 1845 kom den nye jaktloven med mål om å utrydde bjørnen. Holdningen var at rovdyrene var en pest og en plage mot andre vilt, som for eksempel elg og hjort, samt mot husdyrene.
«I de forne tider var bjørnen slem til å gjøre skade på åkeren, det var ikke bare det han spiste, men også det han ødelagde ved at både sidde og ligge i åkeren», skriver Ole Holten i 1931.
Han opplyser at bjørnen gjerne drepte tre-fire sauer på hver gård i Rissa på 1800-tallet, men at det også var gårder hvor ingen sauer ble tatt av dage.
Etter den nye jaktloven i 1845 ble det lovet høye skuddpremier på både bjørn, ulv og gaupe. Året etter at den nye loven ble innført, skal hele 219 bjørner ha blitt skutt i Norge. På Fosen lever noen av jakthistoriene fremdeles på folkemunne.
Når ikke bjørnemålet
- Det er altfor lett å få fellingstillatelse på bjørn i Norge, kun etter få skader på beitedyr. Skyting blir brukt som første og eneste løsning. Det er trist å være vitne til en slik geværforvaltning av brunbjørn i Norge.
Det er daglig leder Ingvild Elise Ihle i Foreningen Våre Rovdyr som snakker. I Norge er det i 2004 og 2011 inngått to sentrale forlik som regulerer forvaltning av rovdyr i norsk natur. I grove trekk heter det at vi skal ha rovdyr i norsk natur, men det skal samtidig legges til rette for beitedyr i norsk utmark.
Bjørnen har fått tildelt noen forvaltningsområder hvor den skal prioriteres. I Trøndelag er bjørnens yngleområder inne ved svenskegrensa i kommunene Røyrvik og Lierne samt i deler av Snåsa og Grong. Dersom en bjørn dreper husdyr utenfor dette området, har Fylkesmannen relativt lav terskel for å gi fellingstillatelse.
Det er også satt bestandsmål for de forskjellige rovdyrene i Norge. Målet for bjørn er 13 årlige ungekull, mens det i hele landet i 2017 var kun 7 ungekull. I Trøndelag og Møre og Romsdal er bestandsmålet tre årlige ungekull, mens det i 2017 ble registrert to ungekull i Trøndelag.
Sju døde bjørner
Ifølge seniorrådgiver Lina Nøstvold hos Fylkesmannen i Trøndelag har sju bjørner avgått med døden i Trøndelag så langt i år. To ble felt i vår av Statens Naturoppsyn i det som kalles ekstraordinært uttak, to er blitt skutt etter at Fylkesmannen har gitt fellingstillatelse, mens én bjørn ble skutt i nødverge da den jagde en saueflokk i Lierne. I tillegg inngår to bjørneunger i statistikken. De ble funnet i Lierne i juni. Den ene var allerede død, mens den andre var syk og måtte avlives.
- Sju så langt i år er mye i forhold til hva det bruker å være.
- Hvor hardt går det utover bjørnebestanden når sju bjørner er døde så langt i år?
- Av de sju er det kun én binne. Det er når hunndyrene blir tatt ut at det har mer direkte betydning for bestanden, forklarer seniorrådgiver Nøstvold.
På spørsmål om hvorvidt Fylkesmannen innvilger for mange fellingstillatelser, viser hun til at Fylkesmannen kun forvalter regelverket som er vedtatt.
- Dette blir et politisk spørsmål, sier Nøstvold.
Alle mann på jakt
- Jeg har vært på bjørnejakt før. I Sverige. Jeg har imidlertid ikke skutt noen bjørn.
Jegeren forteller mens han trasker oppover mot Hårfjellet. Føttene smetter forbi lyng og grankvister.
På Fosen har han verken sett eller jaktet bjørn. Ikke før nå.
Den 16. juni i år innvilget Fylkesmannen den første fellingstillatelsen etter at bjørnen hadde drept sau ved Krokvatnet i Indre Fosen kommune og ved Grønlia i grenseland mellom Åfjord og Verran. Jakten forble resultatløs.
Så ble en skadd sau funnet ved Kulia nær Kråkmoveien i Leksvik torsdag forrige uke. Fylkesmannen innvilget dagen etter en ny fellingstillatelse for Indre Fosen kommune, Mosvik og deler av Verran. Åtte mann fra det kommunale jaktlaget har siden vært i aksjon. Sist helg ble en rekke drepte sauer funnet nord for Korpheiklumpen og ved Lerstadsetran. En skadd sau ble også funnet så langt sør som på Kjerringklumpen.
Etter at et relativt ferskt sauekadaver samt et bjørnespor ble funnet lenger nordøst ved Moansetra søndag, ble jakten intensivert. Natt til mandag var alle mann ute i felten hvor de observerte det aktuelle terrenget fra strategisk valgte utkikksposter i området ved Hårfjellet. Det var imidlertid ingen bjørn å se.
Fellingstillatelsen utgår fredag klokken 12.00. Dersom det ikke blir funnet ferske sauekadaver før den tid, kan det fort bli slutt på bjørnejakta for denne gang.
- Der er det en havørn og.
Jegeren har nådd en av toppene på Hårfjellet. Ved hjelp av kikkerten ser han ørnen sitte i et tre nede i lia.
- Det der er i nærheten av der Statens Naturoppsyn fant nok en død sau i natt. Ørn og korp er et tegn på at det er kadaver i nærheten, påpeker jegeren.
Tok kråkefot på bjørnen
«Naar bamsen ikke vilde ud af hiet godvillig, saa krøb han ind til den».
Historien er beskrevet i Nordre Trondhjems Amtstidende 16. november 1894 og er gjengitt i bygdeboka Lexviken.
På gården Store-Solli ved Storgrønsjøen bodde Hans og Marit. Hans var bjørneskytter og hadde visstnok hele 34 bjørner på samvittigheten. Historien skal ha det til at han til og med hadde vært i håndgemeng med bjørnen. I historien som ble nedtegnet i 1894, går det frem at Hans ikke klarte å få lokket bjørnen ut av hiet.
«Hans krøb da ind paa de fire, men da bjørnen saa at den ikke kunde undgaa kamp, saa kom den med glisende tænder imot den uforskammede gjæst».
Hans rømte ut av hiet, men på utsiden sto plutselig bjørnen oppreist på to føtter og grep tak i skulderen hans.
«Hans satte bøssekolben imod ham, og ved denne og en krogfod dumpede bjørnen overende», heter det videre.
Bjørnen skal så ha flyktet fra stedet. Etter noen dagers jakt skal Hans likevel ha klart å spore opp og drepe bjørnen.
Her overnattet bjørnen
- Her er det et gammelt bjørnehi.
Jegeren klapper i hendene nærmest for å undersøke om det er en bjørn inne i den bittelille fjellhula oppe i Hårfjellet. Ingen bamse kommer stormende ut. Kanskje var det her at den smått legendariske Hans fra Store-Solli krøp inn til bjørnen?
På 1800-tallet var det bjørnehi en rekke steder på Fosen. Ole Holten forteller om dette i sin beretning fra 1931. Da Ole vokste opp i Modalen i Rissa på 1860-tallet, var det ikke lenger noe bjørnehi der.
«Derimot hadde den hvert år hi i traktene fra Hasselmarka og indover Skaudalsfjeldene til og med Skurven ved Aafjord og Verran grendsen. I Toptjerndalen i Ersøymarken var nesten hvert år bjørn som lå i hi. Likeledes trakterne syd for Berget indover til Hårfjellet nordenfor gårdene Solien i Leksvigens markabygd. Likeså var det årvist at der lå bjørn i hi øverst i fjeldende ved Hindrumsskarene, eller den inderste delen av Bredli og Dalsaunmarken», opplyser den gamle jegeren.
Han nevner også bjørnehi ved «Kværnbøllet» ved Hindrumssætrene samt i Årliklumpen. Ole inspiserte selv sammen med Ole Berget fra Vanvikan bjørnehiet i Årliklumpen. Her hadde bjørnen gravd seg ned i jordbakken. Dette var forresten ikke så vanlig. Bjørnen hadde oftest hi i steinheller eller i små steinhuler.
Flådd
- Tror du bjørnen kan overvintre på Fosen om dere ikke finner ham nå?
- Ja, det kan den fort finne på. Det spørs hvilken type bjørn dette er. En hannbjørn vil vandre mer, men så har den også mat i alle retninger her, påpeker jegeren.
Vi er på vei ned nordsiden av Hårfjellet. Det er i dette området bjørnen har drept flere sauer de siste dagene. Jegerne ønsker nå å ta en titt på ett av kadavrene som ligger et sted inne i skogen i lia.
Etter kort tids leting, skimtes en sau omgitt av en mengde sultne fluer. Statens Naturoppsyn brettet bort skinnet for å dokumentere skadene natt til onsdag. Konklusjon: Drept av bjørn. Jegerne skal nå sette opp et viltkamera også her. Kanskje vender bjørnen tilbake til åstedet.
Frykter katastrofe
- Det er en ny hverdag. Vi kommer til å få utfordringer.
Bjørnen har drept flere av sauene til beitelagsleder Kristoffer Moan. Han nekter for at bjørn på Fosen er et enkelttilfelle. Moan mener dagens rovdyrpolitikk ikke fungerer.
- På grunn av rovdyrene har mange blitt presset til å slutte med sau i Lierne, Røyrvik og andre kommuner nær svenskegrensa. Når bjørnen ikke har mat der lenger, beveger den seg mer sørover og vestover. Den finner nye veier og kommer hit. På Fosen har den mat i rikt monn. Nye ungekull ved svenskegrensa vil finne nye områder.
- Men bestandsmålet for bjørn i Trøndelag er jo ikke en gang oppfylt i dag?
- Vi skulle hatt felles forvaltning med Sverige, sier Moan og påpeker at det er mye mer bjørn der.
- Jeg tror også at antall bjørner er høyere enn det spekuleres i. Jeg aksepterer bestandsmålene som er satt på andre rovdyrarter, men målet for bjørn er for høyt. Om vi skal opp på det vedtatte målet for bjørn i Trøndelag, vil det være en total katastrofe for beitenæringa, mener han.
Utryddelse på Fosen
Den harde jakten på bjørn utover 1800-tallet førte til at brunbjørnen nærmest var utryddet i Norge tidlig på 1900-tallet. Skuddpremieordningen varte likevel helt frem til i 1932. Først i 1973 ble brunbjørnen totalfredet i Norge. I dag felles det bjørn gjennom skadefelling og lisensfelling her til lands. Bjørnebestanden har totalt sett blitt redusert de siste ti årene. Antall hannbjørner har gått kraftig ned, mens det ifølge miljøstatus.no er noen flere hunnbjørner enn tidligere.
Den hittil siste bjørnefellingen på Sør-Fosen skal ha funnet sted for 105 år siden.
«Denne bjørn blev av en finn skudt på Værrafjeldet senhøstes 1913. Det var en mindre hunnbjørn. Det var antakelig den siste bjørn som fandtes på Fosenhalvøyen, da der siden den tid og til nu, 1931, ikke er hørtes om bjørn i disse trakter», forteller Ole Holten.
Det er ingen tvil om at det ble jaktet hardt på bjørn også på Fosen i siste halvdel av 1800-tallet. Ole Holten forteller at bjørnen ofte holdt til oppe i liene. Han nevner flere steder det skal ha blitt skutt mye bjørn, blant annet Lakklien, Bjørsjølien ved Bjørsjøen på Leksvikskogen, Bamslien i «Storkrakmos utmark», Riakammen og i «gamle dager» ved Bredlikammen.
Rissværingen nevner også flere av datidens store jegere, blant andre Morten Sæterhaug fra Skaugdalen som i sin tid felte 30 bjørner.
Den store jegeren
En av 1800-tallets største bjørnejegere på Fosen, var Ole Holtens egen bror John. Høsten 1911 skjøt han den siste bjørnen i datidens Leksvik kommune. Dette skjedde under elgjakt i «Rialiene» eller «Småliene» i «Lillekrakmos utmark». Det var Ole Rian og John Holten som var på farten.
I et tett bjørkekratt ble bjørnen funnet. John Holten fyrte av to skudd og traff bjørnen i «bogen» med det ene. Bjørnen skal ha lagt på sprang og stupte utfor en berghammer. Holten fyrte da av på nytt og traff bjørnens ene baklabb. Rian og hunden hans fulgte sporet etter den skadde bjørnen.
«Jeg fulgte sporet ca. 300 meter, da bjønnen plutselig med et fælt brøl kom hoppende utfor en berghallar og rett ned mot mig og hunden. Men da den fikk se hunden, kastet den sig til siden og forsvant i skogtykningen», fortalte Ole Rian siden i boka «På jakt».
De to jegerne klarte ikke å ta livet av bjørnen den dagen, men neste dag dro de til skogs nok en gang. Da hadde også Ole Peter og Johan Rian gitt seg med.
Etter hvert fikk de tak i bjørnen under en gran. Bjørnen la nok en gang på flukt, og John Holten skjøt på ny uten å klare og felle den. Etter ytterligere ett bomskudd, tok jegerne en hvil.
«Plutselig fikk vi se bjønnen ca. 20 meter borte, den satte i noen stygge brøl og kom rett imot oss. Tross hundene gjødde og holdt et svare leven, vendte den ikke om, men gikk bare på. Den så nu respektinngytende ud, rasende som den var, hårene spriket rett ut, og jeg tror fråden stod ut av munnen på den, og brølene hørtes uhyggelig ut. Holten lot den komme på cirka 10 meters avstand før han sendte den det drepende skudd. Den hoppet et par gange rundt, og blev så liggende», fortalte Rian.
Holten skjøt også ytterligere en bjørn på Fosen. Dette fant sted på «Skaudalsfjeldet» ovenfor gården Pallin i 1912. Også dette var en hannbjørn.
Den siste jeger
- Blir du redd om det dukker opp en bjørn nå?
Vi rusler i tettvokst granskog i ulendt terreng. Jegeren svarer først nei, før han legger til:
- Om den hadde sprunget raskt imot oss, hadde nok pumpa begynt å gå fort, sier han.
105 år er gått siden sist en bjørn ble skutt på Sør-Fosen. Hvorvidt det etter 1913 er skutt bjørn i Åfjord, Roan eller Osen, er ikke Fosna-Folket kjent med.
- Hvordan er det å være bjørnejeger på Fosen?
- Jeg skulle helst sett at jeg slapp det, svarer jegeren.
Onsdag ble det søkt etter nye sauekadaver på Røssheia lenger øst for Hårfjellet. Ingenting ble funnet. Hvor bjørnen befinner seg nå, er det ingen som vet. Den kan gå mange mil bare på en natt, eller den kan oppholde seg i det samme området i flere dager. Og kanskje har den allerede vendt snuten hjemover til svenskegrensa. Det vet bare bamsefar.