- Noen vil kanskje oppfatte deg som en rasist. Hva mener du selv, spør jeg godt plassert i sofaen hjemme hos Harald Andresen.
- Det spørs hva du legger i ordet, svarer 72-åringen før han utdyper.
Mer om det senere. Det blir en lang prat. Flere timer. Alle som har lest Fosna-Folket, må en eller annen gang ha sett navnet Harald Andresen. Det er neppe noen i avisas historie som har hatt flere leserinnlegg på trykk.
Håkkåstu
Harald tar imot meg hjemme i den brunmalte trønderlåna på Håkkåstu like over fylkesveien i Vemundstadbakkene på Stadsbygd. Her har han bodd hele livet med upåklagelig utsikt over Trondheimsfjorden. Praten går lett. Harald unnskylder noe av rotet rundt huset. Det har ikke jeg lagt merke til, men han forteller at han driver og borrer etter vann. Viktig å holde seg i fysisk aktivitet, påpeker 72-åringen. Flere tema berøres i innledende runde, før tida skrus cirka hundre år tilbake i tid.
Ektemannen trakk seg
1919. Første verdenskrig var nettopp ferdig, og i Norge var det forbudstid mot kjøp og salg av brennevin. På Stadsbygda var Haralds mormor Nikoline Sæther gifteklar. Hun ventet barn med en svenske.
- Han trakk seg og det ble ikke noe giftemål. Dette var meget hardt for min mormor, forteller Harald.
Hans mor Agnes ble født i 1920. Det var ikke bare, bare å være alenemor på den tida.
- Men det var likt for alle den gangen og. Mormor var rundt på gårdene og arbeidet. Men hun led ingen nød. Min mor traff faren sin bare én gang i livet. Det var i 1964. Jeg hjalp til og klarte å spore ham opp i Sverige. Far og mor reiste dit og traff ham. Det skal ha vært et varmt gjensyn.
Småbruk til 6000
Haralds mormor Nikoline Sæther fant seg en ny mann, og de bosatte seg like over der ferja legger til kai i Rørvika i dag.
- Du ser murene fortsatt. Det var bare ei stue, ikke noe småbruk, opplyser Harald.
På 30-tallet solgte Nikoline og mannen huset i Rørvika for 3000 kroner og kjøpte Håkkåstu lenger vest for 6000 kroner i 1934.
- Mannen hadde så dårlig helse, så det var mormor som for det meste drev småbruket med tre kyr og en hest.
Sint prest i 1945
Haralds mor Agnes giftet seg med Harry Andresen fra Vanvikan i 1944. Året etter kom Harald til verden. Da var det fred, stormende jubel og etter sigende nokså ville tilstander. Harald, som er svært lokalhistorieinteressert, har hørt flere historier fra fredsdagene.
- Folk var helt ifra seg. Presten Olav Frid skulle komme tilbake på Stadsbygda. Det var liksom høydepunktet. Han hadde sittet i tysk fangenskap på Østlandet. En båt hadde transportert noen nazister over til Trondheim, og på tilbaketuren tok de med presten. Mor og far fortalte at de syklet bort gjennom bergene for å rekke prestens ankomst på Raudberget.
- I forkant hadde bygdas nazister fått beskjed om å stille seg på den ene siden da presten kom, mens resten av folkemengden sto på den andre siden. Men du vet, det var jo ingen farlige nazister på Stadsbygda. Det fortelles at det kokte over for presten da han kom i land. Det er litt forskjellige versjoner av dette, men han skal ha vært litt uhøvlet til prest å være.
- Han sa noen skarpe ord til nazistene som sto der. Det var visstnok en som gikk i norsk uniform som prøvde å roe ned presten. Jeg vet ikke ordene som presten skal ha sagt, men han var skarp. Det er klart, han var nok preget av alvoret etter å ha sittet i tysk fangenskap. Han var bare et menneske han og, gjenforteller Harald.
Ville gå alene
Han vokste opp i etterkrigstidens Norge. Landet skulle gjenreises. I 1952 begynte sju år gamle Harald på skolen som lå i Rørvika. Første skoledag ville han ikke ha med foreldrene.
- Det var bare én lærer på skolen. Magnus Slettvold, het han. Jeg hadde møtt ham før jeg startet på skolen. Da første skoledag sto for tur, sa jeg til foreldrene mine at de ikke trengte å bli med fordi jeg kjente læreren. De respekterte kravet mitt, sier Andresen.
Der ferjeleiet ligger i Rørvika i dag, var det som et lite sentrum på 1950-tallet med skole, lærerbolig, kai og butikk. Staværingen gikk ennå i rute mellom Trondheim, Rørvika og Raudberget på Stadsbygda. Harald hadde fjærasteinene som skolevei. Der fant han mye rart og tida gikk ofte fort for unggutten.
18 år uten Rissa
Etter tre år på skole i Rørvika, begynte Harald på skole på Stadsbygda. Da ble det skyss i skolebuss til og fra. Det kommer stadig noen digresjoner under samtalen.
- Du vet, vi var mye mer vendt mot Trondheim enn mot Rissa den gangen. Mor mi var 18 år første gang hun var i Rissa. Da var hun med onkel og gikk en tur frem til Skaret og så utover bygda. Selv var jeg like gammel da jeg kjørte til Leksvika på moped for første gang.
En svært stor andel av Harald Andresens leserinnlegg i Fosna-Folket, har handlet om samferdsel. Det er kanskje ikke så pussig at det temaet kunne vekke engasjementet på 50- og 60-tallet. Veien fra Rørvika til Vanvikan åpnet først i 1977 og ikke før på 60-tallet ble det ny vei over Hermstad. Det er spesielt én hendelse i 1960 som Harald mener har hatt betydning for hans interesse for vei.
- Jeg var vel rundt 15 år da jeg var på vei hjem fra Vanvikan. Det var ikke noe vei, og jeg gikk berga hjem utover mot Rørvika i skikkelig regnvær. Det var forferdelig mye nedbør, og en bekk hadde blitt så stor at den var vanskelig å forsere. Jeg var usikker på om jeg turte å forsøke og komme meg over. Nedenfor var det glatte berg og sjø.
Harald kom seg over bekken og vel hjem, men hendelsen fikk unggutten til å bli obs på samferdsel og vei.
Ferjekamp
15 år gammel dro Harald til Røros. Der ventet jobb på Røros turisthotell, og blant gjestene staværingen fikk et tettere forhold til, var forfatteren Johan Falkberget.
- Han var en eldre og staselig mann. Han bodde rett ved hotellet, og jeg fikk jobben med å ta imot ham når han var innom. I rolige stunder fortalte han meg om bergstaden i gamle dager. Jeg satt bare og måpte. Han var trivelig og alminnelig. Av og til så jeg ham i byen. Da var han kledd i dongeriklær og sekk. Han så ut som hvilken som helst annen bergstadsarbeider.
To år senere, i 1962, startet Haralds lange karriere som leserinnleggskribent. Harald mente at kapasiteten i ferjesambandet Skansen–Vanvikan var altfor dårlig, og at Flakk–Rørvik var bedre egnet.
- Det var det som utløste Flakk–Rørvik-debatten. Tre måneder senere ble det politisk engasjement rundt saken. Finn Kleven, bystyrerepresentant og Høyre-mann i Trondheim, tok tak i saken. Han hadde tett kontakt med Adresseavisen, og dermed ble det publisitet rundt saken. Kampen varte i 16 år, og en av mine hovedmotstandere var Leksvik-ordfører Ingvar Sæther (Sp). Det var friske diskusjoner. Ingvar var en respektert mann han. En dyktig diplomat på alle vis, men han måtte gi tapt.
For Flakk–Rørvik så dagens lys som ferjesamband i 1978, og Vanvikan–Skansen ble lagt ned i 1980.
- Tror du at din aktivitet i 16 år med leserinnlegg var avgjørende for utfallet?
- Det vil ingen kunne gi svar på, men jeg tror det utløste Finn Kleven i Trondheim. Han kom med akkurat det samme like etter.
Borten for sein til ferja
Og apropos ferjesamband. Harald endte opp i billettluka i Rørvika. Der satt han fra 1980 til 1996.
- Jeg lærte meg kjøremønsteret til mange. Det var en del som kom i siste liten. Så var det mye trivelige og artige folk. En gang ble tidligere statsminister Per Borten (Sp) akkurat for sein til ferja. Det var da en kjent mann, sa jeg. Så var praten i gang. Han var en trivelig kar. Han hadde vært i et møte på Fosen. Det er så mye å sette seg inn i nå for tida, sa han og viste papirbunkene. Før i tida, da jeg holdt på, fikk vi da bygd en veistubb og en skole. Nå er det ikke penger til noe, sa Borten, ifølge Harald.
En episode om Leksvik-gründeren Bjørn Lyng kommer også på rams.
- Bjørn var en pratsom og likandes kar. Det var en gang han ikke fant kortet sitt. Han gikk ut og lette i baksetet og overalt. Det er gutongan, sa han. Jeg får ikke ha noe i fred, gjenforteller Harald.
Den gang var det klippekort på ferja. 40 klipp, og for hver passering fikk mann klippet et hull.
- Det var vel 40 prosent rabatt da, mens nå får man 50, kommenterer Harald.
Etter 16 år i ferjekøa, gikk han over til jobb på Rissa-verftet. Eller mekken, som folk kaller det. Der var han blant annet nattevakt, noe staværingen trivdes godt med.
Var Venstre-mann
Haralds karriere i politikken startet i Venstre på 1960-tallet.
- Det var skolestyreren på Stadsbygda, Olav Engdal, som fikk meg engasjert. Han var Venstre-mann og målmann. Så hadde han et godt øye til meg. Jeg var med og startet opp Rissa unge Venstre i 1963. Det ble lagt ned etter en stund. Så ble jo Venstre på landsbasis splittet etter landsmøtet på Røros i 1972. Da fikk jeg forespørsel om å reorganisere Venstre-laget i Rissa.
- Jeg var formann i Rissa Venstre på 70-tallet, men jeg følte etter hvert at partiet hadde endret seg. Jeg kjente meg ikke igjen i det Venstre hadde blitt. Jeg sa opp medlemskapet. I dag føler jeg at Venstre har blitt mer et SV-parti. Det blir verre og verre. Johan Sverdrup ville ha snudd seg i grava om han hadde sett hvordan det har blitt.
- Fullt av burkadamer
Harald avtjente verneplikten på 60-tallet. For ikke lenge siden, var han tilbake i Troms og Finnmark for å besøke blant annet militærleirene han kjente til den gang. Uten at undertegnede tar initiativ, kommer Harald innpå et av de andre store temaene som vekker engasjementet, nemlig innvandring.
- Jeg var innom Bardufoss og så nå. Det var fullt av burkadamer. Mannfolka passet på innpå kafeen så ingen andre skulle se på. Leiren sto for fall. Det virket i alle fall sånn. Det var ingen soldater å se. Kafeen var full av kulturberikere.
Harald blir engasjert, og jeg må bare stille et av spørsmålene jeg har hatt i tankene, blant annet etter å ha lest staværingens uttalelser om innvandrere i Adresseavisen.
- Noen vil kanskje oppfatte deg som en rasist. Hva mener du selv?
- Det spørs hva du legger i ordet. Man må innrømme at det er forskjell på kulturer og religioner. Den barnesangen vi lærte på 50-tallet. Den om at noen barn er brune og noen er hvite, men inni er vi like. Det er helt snudd på hodet det. Hudfargen har ingenting å si. Det er kulturbakgrunnen som har noe å si, sier Harald.
Han nevner tildekking av kvinner med burka og nikab, æresdrap, kjønnslemlestelse, forslag om delt svømmeundervisning og annet som eksempler på hva som irriterer ham.
Gift med innvandrer
Harald påpeker gjentatte ganger at han ikke bryr seg om hudfarge. Det er den kulturelle bakgrunnen og verdiene til enkelte muslimske innvandrere han anser som et problem.
- De forfekter noe som er helt hinsides våre vestlige verdier, mener Harald.
Han skiller også mellom forskjellige innvandrergrupper. Harald er selv gift med en innvandrer. Hun er fra Polen. Innvandring fra europeiske land som Polen og Sverige, mener han er lite problematisk.
- De har samme kultur som oss. Og samme religion. Da blir det ikke kulturkonflikter. Vi har en svenske i nabolaget. Det er ikke noe problem.
- Men du er selv sammen med en innvandrer?
- Ja, men hun er ikke fremmedkulturell. Det er ingen kulturkonflikter.
- Så dersom en rekke afroamerikanere plutselig hadde innvandret til Norge, hadde det ikke blitt noen krasj, mener du?
- Nei, svarer Harald og viser til at de ikke dekker til kvinnene med burka og andre plagg.
Frykter kulturen
Det er tydelig at det er spesielt Islam og muslimer Harald er skeptisk til. Men også der kommer han med en presisering.
- Det er den kulturen som gjerne følger med islam. Det er da greit nok at de tilber Allah. Jeg har ikke noe imot det. Det er kulturen med kjønnslemlestelse. Så er det mye som ikke står i Koranen også, som er tilført.
- Har du lest Koranen?
- Jeg har lest utsnitt, svarer Harald.
Er redd muslimsk flertall
Han mener én fremmedkulturell familie ville glidd lettere inn i miljøet i ei bygd, men han er skeptisk når det blir mange som kommer.
- Da søker de sammen og det nytter ikke å integrere.
- Når det gjelder innvandring. Hva er det du er redd for?
- Jeg er redd for det samme som Israel er redd for. Muslimsk flertall. De får flere unger enn oss.
- Men det finnes da mange godt integrerte innvandrere i Norge.
- Ja, absolutt. Alle steder er det unntak, men man skal ikke bruke det. Det er mange fine innvandrere, men jeg vil ikke ha tilstander som i Malmö. Det går jo den veien. Fridtjof Nansen sa det klart og tydelig, og vi har ikke hatt noen bedre humanetiker enn ham: Å blande sammen kultur og religion, skaper hat.
- Men hvordan mener du det bør være? Bør innvandringen til Norge stanses helt eller bør den begrenses?
- Full stopp er vanskelig, men det bør begrenses kraftig. Vi kan heller hjelpe folk der de bor. Vi kan sammenligne det med oss selv i krigens dager. Vi foretrakk å komme til Sverige fremfor Saudi Arabia.
- Men vi var da fattige i Norge også på 1800-tallet. Da dro vi til USA i håp om bedre levestandard.
- Det blir en sammenligning.
- Men det er vel kanskje ikke så rart at innvandrere i dag også ønsker seg til et sted hvor de kan få det bedre?
- Da gikk det bedre med Norge på 1800-tallet. Amerika er stort. Vi var ønsket velkommen dit. Vi har hatt jøder i byen her i lange tider. De har hatt jødisk synagoge. Det har ikke vært noe problemer med dem, sier Harald.
Flyktninger i Rissa
Han pensler over på innvandrere i Rissa. Fosen-kommunen har de siste årene bosatt en rekke flyktninger.
- Kvinnfolk går tildekket i sommervarmen. Vi kan ikke integrere sånne. Jeg var med i likestillingsutvalget i Rissa på 70-tallet. Der ble det mindre og mindre å gjøre. Det var da likestilling. Så forsvant utvalget. Nå kunne jeg tenkt meg å være med igjen. Da skulle jeg fått burkaen av kvinnfolkene.
- Hva har det å si om kvinner går med burka?
- Det er et kvinneundertrykkende plagg. Det er forferdelig undertrykkende å gå sånn i sommervarmen bare fordi at mannfolka frykter at noen skal se dem. Det har jeg ikke toleranse for i det hele tatt. Det samme med kjønnslemlestelse. Det går ikke an å tolerere.
- Snakker du selv med noen av innvandrerne i Rissa?
- Nei. Men jeg jobbet på mekken i mange år. Der var det massevis av fremmedinnvandrere. Det var kjempefolk alle sammen. Det er ikke muslimene, men kulturen jeg er ute etter. Kjønnslemlestelse og æresdrap. Det finnes mange fine moderate muslimer.
- Men den kulturen du er redd for. Har du noe anslag på hvor mange muslimer som er for det du frykter?
- Det er i hvert fall ikke mange ute i gatene og demonstrerer når det har skjedd en terrorhandling, svarer Andresen.
Foreslår sone i Syria
Han mener alle ulovlige innvandrere bør sendes ut av Norge.
- De som ikke oppfyller flyktningstatus, må også ut. Vi må heller ta inn nye flyktninger. Det at de blir igjen i Norge, skaper motstand mot å ta imot flyktninger. Det må sirkuleres. Vi skal ikke ha folk her lenger enn de trenger det.
- Synes du man skal sende tilbake flyktninger til Syria nå?
- Det er fullt mulig for FN å opprette en sone i Syria som er trygg. Da kan de få hjelp der. Eller så kan Syrias naboland hjelpe til slik svenskene hjalp oss. Det er enda en mulighet. Vi kan forhandle med Jordan om kjøp av flyktningplasser. Norge kan bygge store flyktningmottak i Jordan. Det vil skape inntekter og arbeidsplasser til Jordan, og det vil lette situasjonen med hjemtransport når det blir fred i Syria. Det er mange måter å gjøre det på, mener Harald.
- Hvordan er det å være så åpen om slike standpunkt. Det blir vel noen reaksjoner?
- Reaksjoner er det selvsagt, men jeg er ikke redd for å si meningen min. Jeg har alltid sagt meningen min. Far var sånn han og.
Frykter kriminalitet
Harald frykter fremmedkulturelle innvandrere skal bidra til økt kriminalitet. Han nevner drap og voldtekt.
- Men det er færre årlige drap i Norge nå enn det var for eksempel på 1980-tallet.
- Jeg vet ikke jeg nei. Men antall overfallsvoldtekter må ha økt. Politiet sier at det stort sett er fremmedkulturelle gjerningsmenn, påpeker Harald.
TV2 kartla i fjor den etniske bakgrunnen til alle som ble dømt for seksuallovbrudd i Norge i 2015. Kartleggingen viste at 88 av 399 som ble dømt for seksualforbrytelser i en norsk tingrett i 2015, hadde innvandrerbakgrunn.
«Av de 88 dømte med innvandrerbakgrunn, har 42 bakgrunn fra Asia. 25 har bakgrunn fra Afrika, mens 14 har europeisk bakgrunn. De siste syv har bakgrunn fra det amerikanske kontinentet», skriver TV2.
- Jeg er kristen
Etter at han meldte seg ut av Venstre på slutten av 70-tallet, var Harald politisk inaktiv i lang tid.
- Jeg var bare en kommentator på sidelinja, sier han selv.
Harald droppet også å stemme ved flere valg. Det var ikke noe parti som passet hans synspunkt. De siste årene har han derimot engasjert seg i Demokratene. Partiet er kjent for å være innvandringskritisk og ideologien bygger på kristne verdier.
- Er du religiøs selv?
- Det vil jeg ikke si. Ikke religiøs. Men jeg er kristen. Jeg tror på Gud. Men ikke sånn at jeg går på bedehuset hver gang. Verdigrunnlaget er imidlertid viktig. Det skal vi føre videre til neste generasjon.
Harald har på 2000-tallet forsøkt å bli valgt inn i Rissa kommunestyre for Demokratene, uten å lykkes. Per i dag omtaler han seg som et passivt medlem av partiet.
- Vei i ødemarka
Andresens store samferdselsdrøm er kystveien. Det er en idé han lanserte i 2007. En vei som følger kysten fra ferja i Rørvika, gjennom Stadsbygd, Rissa, Hasselvika, Fevåg og bru over Stjørnfjorden til Ørland.
- Så kan den forlenges nordover til Åfjord, Stoksund og kanskje Roan. Det er bare fordeler med dette. Det ville ha knyttet tettstedene sammen. De kunne ha kjørt charterfly fra Ørland. Flyplassen der kunne fått lavere flyplassavgift enn Værnes. Da kunne de ha satt opp flybuss fra byen. Brua over Stjørnfjorden ville ha halvert kjøredistansen til Ørlandet.
Fosen-politikerne gikk i stedet inn for veiprosjektet Fosenvegene. Det mener Harald er en feilsatsing.
- De bygger vei i ødemarka der det ikke bor folk. Jeg drev og kjørte ut valgmateriell ved Rødsjøen og Haugsdalen en gang i tida. Det fantes nesten ikke postkasser. Og der bygger de vei.
Selv når jeg griller Harald med spørsmål, er smilet aldri langt unna.
- Når du fronter meninger, og til dels veldig kontroversielle meninger, er du aldri nervøs for reaksjonene?
- Nei. Det er jeg ikke.
- Hva andre folk mener, det preller av?
- Ja da. Jeg har lært meg å skille mellom sak og person. Jeg er ikke sint, selv om noen kritiserer meg. Man kan være gode venner fordi om man har ulik mening. Mange er redd for å si hva de mener. De tør ikke. Sånn har jeg aldri vært. Jeg har sagt det rett ut.
Kommunereformen har ikke Harald veldig sterke meninger om. Det virker i alle fall ikke slik.
- Vi kan godt være sammen Rissa og Leksvika. For meg er det veldig naturlig. Jeg har sterk tilknytning til Vanvikan. Fylkesgrensa og kommunegrensa har vært en pest og en plage hele mitt liv. Men så blir det langt da fra Meltingen i Leksvik og uti Stjørna i Rissa. I dag er imidlertid ikke folk så mye innom kommunale kontor, påpeker han.
De siste årene har Harald virkelig fått pleiet sin store interesse for lokalhistorie. I fjor ga han ut sin første lokalhistoriske bok, og nå er han i gang med oppfølgeren. Noe av suksessoppskriften er å snakke med gamle folk for å sikre de gode historiene fra gammel tid før ingen kan fortelle dem.
Terror
Etter en omvei innom vindkraft, Venstres landsmøte i 1972 og idrett, noe Harald for øvrig ikke mener noe om, pensler intervjuet nok en gang inn på temaet innvandring.
- Til og med julenissen støter de nye. Da er vi ille uti det. Om vi ikke klarer å stanse det, er vi fortapt. Vi må begynne å skjønne alvoret.
- Apropos frykt for terror. Vi har da mange hvite høyreekstreme terrorister også.
- Det er ikke så ofte at vi hører de sprenger busser og T-baner. Men det kan jo skje.
- Det var vel en i Oslo for seks år siden.
- Han var «tullåt» han. Han var ikke normal. Man kan ikke regne han som en kristen terrorist.
- Men han ble da dømt tilregnelig.
- Han er ikke tilregnelig. Jeg vet ikke jeg nei. Jeg synes det blir feil å kalle ham kristen.
- Jeg er snill
Etter å ha snakket i flere timer, spør jeg Harald hvordan han vil beskrive seg selv.
- Nei, egentlig tror jeg at jeg er snill. For snill. Fordi om jeg virker krass noen ganger i kommentarer, ligger det et smil bak bestandig. Jeg har fryktelig vondt av at folk har det vondt. Jeg føler maktesløshet om jeg ikke kan gjøre noen ting.
- Føler du ikke det når du ser bilder av krigen i Syria?
- Jo, absolutt. Det er forferdelig at folk kan holde på sånn. Det verste er at det går utover barna. Det er det som er så forferdelig.
- Men du som er så fryktelig engasjert i innvandring. Du kunne ikke tenkt deg å diskutere disse holdningene du er så redd for med en muslim?
- Jo, det kunne jeg godt ha tenkt meg.
- Det måtte vel vært interessant?
- Det ville vært det. Jeg vet ikke jeg nei. Hvis folk skikker seg ordentlig, så er de sikkert greie nok folk. Men jeg tåler ikke den tildekkingen av kvinnfolk. Det strider imot min oppfatning. Jeg mener at mann og kvinne er lik. Full likestilling. Men de får tro på hva de vil for meg.
- Men apropos tildekking. For vel hundre år siden var det da sånn i Norge også. Kvinnene gikk med sjal og lange skjørt.
- Ja da. Vi brukte det. Jeg hadde en gammel tante som kom på besøk med sjal over hodet. Men vi har kvittet oss med det. Vi skal ikke begynne å gjeninnføre det. Før var det kvinne- og herreside i kirka også. Det er greit å ta vare på tradisjoner, men vi skal ikke gå tilbake i tid.
Tror det blir flaggdebatt
Rundt 3,7 prosent av Norges befolkning regnes for å være muslimer i dag. Enkelte anslag viser at den muslimske andelen av Norges befolkning er ventet å stige til 4,9 prosent innen 2020. Meningsmålingsinstituttet Ipsos gjorde i for høst en måling hvor de spurte innbyggerne i en rekke europeiske land følgende spørsmål: Av hver 100. person i landet ditt: Hvor mange av dem er muslimer? I Norge svarte innbyggerne 12, mens det riktige svaret altså er 3,7. Likevel er Harald redd for at det norske flagget kan være truet.
- Man må regne med en debatt om flagget i nær fremtid.
- På grunn av korset i flagget?
- Ja. Da er det på tide å føre kamp, tror jeg. Det lærte vi i militæret og. Vi skulle ofre livet for flagget.
- Tror du det skjer?
- Det blir debatt om det ja. De klarer ikke å gjøre noe med det i vår tid, men kanskje i neste generasjon. Truet er det i hvert fall. Julegudstjenesten vil de ta bort også, vet du. De tar bort det meste. Det er vi som må tilpasse oss de nye, og ikke de som må tilpasse seg oss, mener Harald.
Full av meninger, noe krasse, noen humoristiske og noen svært kontroversielle, men smilet er alltid på lur.
Les flere portrett fra Fosna-Folket:
- Jeg tror ikke på Gud. Jeg vet!
Var landets yngste banksjef
Portrettet: Melkebonde, bygdepatriot – og ihuga forkjemper for Ørland-Bjugn
- Det var høgt under taket hos oss
Bamsen som sa NEI