Vi møter ham en vinterdag. Snøen laver ned og tåka ligger tett over bygda han er så glad i.
- Pass deg, det er glatt under snøen. Benjamin står i døra og passer på at det ikke ender med beinbrudd foran huset som ligger litt oppe i lia over «bygda». Et helt vanlig hus, ingenting skulle tilsi at her bor det en tidligere banksjef og daglig leder av bygdas største bedrift.
Inne i stua venter både kaffe og wienerbrød på stuebordet. Benjamin er alene hjemme, og skjenker i kaffe.
Utsikten ut stuevinduet og ned på Stadsbygd er lik null. Hele flatbygda er innhyllet i et tykt lag tåke i dag.
Bankkarrieren
Svært mange kjenner Benjamin fra tiden han var sjef i den lokale banken.
- Hvorfor ble det en karriere i bank?
- Du vet, både far og bestefar var banksjefer, og jeg har bestandig interessert meg for tall. Jeg satt og regna rente sammen med far fra jeg var 12–13 år gammel, minnes han.
Den gang var det nemlig slik at kundene i banken fikk påført rente i sparebankboka etter nyttår hvert år. Ikke så enkelt for oss i dag å skjønne hvilken jobb dette var for de bankansatte.
- Datamaskinen kom jo først i 1974, så derfor ble jula brukt til renteregning.
Naturlig nok ble det utdannelse på det som den gang het bankakademiet. Det var på en måte forutbestemt.
Etter utdannelsen der fikk Benjamin en jobb i Spareskillingsbanken. Der ble han ett år. Da kom muligheten for en jobb i Stadsbygd sparebank opp, og veien tilbake til hjembygda var et faktum.
Landets yngste
Benjamin begynte som kasserer, men bare tre år etterpå satt han i sjefsstolen. Kun 25 år gammel.
- Jeg ble landets yngste banksjef. Selv oppfattet jeg ikke det som noe problem, men det kan jo hende andre hadde sine betenkeligheter.
Det skulle vise seg å gå bra. Det ble 15 år som banksjef før en ny karriere sto på beddingen.
Han var innom daværende Fosen Mek. Verksteder som økonomisjef, i to runder. Fire år til sammen, før han havnet tilbake i jobb i hjembygda igjen.
Om overgangen fra bank til industri sier han at han tenkte at en jobb i industrien ville være mer utfordrende enn å lede en lokal bank.
Benjamin tar turen på kjøkkenet for å hente mer kaffe. Stillesitting uten bevegelse av noe slag er nok ikke hans sterkeste side.
Fra bank til industri
Hjørnestensbedriften på Stadsbygd, Legra som den het den gang, ble heleid av svenskene allerede i 1994. Senere ble det skiftet navn til Itab.
- Jeg kjente jo svenskene allerede fra tiden jeg jobbet i banken. Stadsbygd sparebank var aksjonær i bedriften. Det var Kalle Høglund som ansatte meg som daglig leder på Itab. Han var min sjef i mange år, helt fram til 2013 faktisk.
- Det var nok mange som tvilte på om jeg ville klare jobben. Fra bankmann til industrileder. Jeg er upraktisk, og lite innovativ, men nysgjerrig og energisk, oppsummerer Benjamin seg selv.
- Jeg er ingen akademiker og ingen praktiker, men en mellomting. Jeg vil jo så gjerne, men er «tresått», beskriver han.
Forberedelser
Ett år har han forberedt seg på å slutte på Itab. Bedriften har også brukt tid på å finne hans etterfølger.
- Jeg må innse at jeg blir eldre, og at andre har andre syn på ting enn meg.
Benjamin slipper imidlertid ikke Itab helt.
- Jeg har fremdeles 40 prosent stilling i konsernet i skandinaviaregionen. Der vil jeg gjerne bli til jeg er 67 år hvis de vil ha meg.
Benjamin sitter også fortsatt i styret i Itab.
- Du blir beskrevet som en leder som ikke var redd for å ta i et tak nede på «gølvet». Var det bevisst?
- Du vet, det er nede på gulvet verdiene skapes! Vi har en fin arbeidsgjeng på Itab. Stor arbeidsglede. Oppe på kontorene er det viktig å legge til rette, og så få fram arbeidsgleden- og arbeidslysta. Folk må føle at de er en del av gjengen, teamet. De må ha lyst til å få det til. Det kan være tungt å motivere i medvind og motvind, men klarer man å skape arbeidsglede og kameratskap har man kommet langt, mener industrilederen.
Benjamin snakker mye, og ikke bare med munnen. Hendene er med hele tiden som for å forsterke det han sier.
- Det er viktig å se folk. Bry seg, og ikke minst lytte til de som gjør jobben, sier han og er inne på en beskrivelse som andre har betegnet Benjamin som. «Han ser deg».
Ellers så håper han å få mer tid til å hjelpe naboen. Det vil si sønnen som bor på gården.
- Guten er snekker (sønnen red.anm.), og jeg vil så gjerne hjelpe til med ulike ting på gården. Guten er tålmodig med meg, konstaterer han.
Barnevern
I tillegg har han fortsatt 40 prosent, det vil si to dager i uka på Villa Vika, barnevernsinstitusjonen i Malvik som han var med og starte opp i 1997.
- Hva var årsaken til at du begynte med det?
- Det var litt tilfeldig. Gjennom min datter og hennes skivenninne. Jeg jobber ikke med ungene, men administrativt. Jeg synes det er en interessant utfordring. Noe helt annet enn det andre jeg jobber med. Villa Vika har 13 barnevernsplasser, pluss avlastning, sier han.
Idretten
Benjamin har helt siden ungdommen vært idrettsinteressert. Selv drev han med langrenn og fotball, men så kom de tre barna og datteren Rønnaug som virkelig var skiinteressert.
- Hun var et naturtalent, og konkurrerte fra hun var sju år.
Det ble mange renn og konkurranser, mest for far og datter. Som pappa sto han opp grytidlig lørdag og søndag morgen for å koke kakao før det bar av gårde til et eller annet skirenn.
- Det var en glede, aldri noe ork. Det ble kanskje en litt urettferdig fordeling av min tid mellom ungene, men så var det jo sånn at det var Rønnaug som hadde interessen for å konkurrere på ski. Vi fikk nok et litt annet forhold, innrømmer han.
Etter hvert førte Rønnaugs skitalent både far og datter rundt i utlandet på skirenn.
- Hun deltok jo på tre junior VM. Jeg var med på to av dem. Rønnaugs beste plassering ble en 4. plass i worldcup i Kitzbühel i sprint. Jeg tror at de som blir virkelig gode og når fram, der står det foreldre bak og backer opp.
- Hva tenkte du da hun kom hjem og fortalte at hun var blitt kjæreste med Thomas Alsgaard?
- Jeg tenkte ikke noe spesielt i forhold til det. Jeg kjente jo Thomas litt fra før de ble kjærester, jeg hjalp ham litt via banken da han kjøpte småbruket i Roan noen år tidligere, sier Benjamin.
Kona
Benjamin og kona Vigdis har kjent hverandre «alltid». Oppvokst i samme bygd, og gikk på samme skole.
- Men, det var først da vi gikk på gymnaset som det het den gangen, og Vigdis kom tilbake fra Amerika, at vi ble kjærester. Jeg gikk i Trondheim og hun gikk i Orkdal, men så flyttet hun over til Trondheim.
I 1974 giftet de seg og i 1977 bygde og bosatte de seg i boligen de fremdeles bor i.
- Vi har nok vært uenige ja, men aldri flytta fra hverandre. Benjamin smiler.
- Vi har respekt for at vi har ulikt syn på enkelte ting.
Vigdis og Benjamin har tre barn, og etter hvert har det blitt seks barnebarn. To av barnebarne er bosatt som nærmeste naboer, mens to holder til i Klæbu og to på Nannestad. To gutter og fire jenter i alderen 0-13 år.
- Jeg håper det blir litt mer tid til dem nå. Det blir litt romsligere når jeg ikke lenger har daglig ansvar på Itab.
Men, han tenker ikke å sette seg i godstolen. Som styreleder i flere selskaper og skolebygging i Uganda er det nok å henge fingrene i, selv om noe av ansvaret er redusert.
Et av barnebarna fra nabohuset kommer innom en tur. Det kommer fram at Benjamin skal være barnevakt for yngstemann samme kveld.
- Jeg tror ikke han skal synge for lillebror, mener jentungen før hun forsvinner ut igjen.
Hobbyer
- Blir det tid til noen hobbyer da?
- Styreledervervene ser jeg nærmest på som hobbyer. Det er interessant, sier han og legger til at han samler på mynter og frimerker.
Han får en anledning til å reise seg for å hente frimerkesamlingen.
- Jeg har nesten alle frimerkene som er gitt ut siden det første kom i 1855. Det var på én shilling. Først i 1873 begynte Norge med øre.
Kanskje blir det også tid til å reise litt mer.
-Jeg har jo reist endel gjennom jobben og idretten, men det er kanskje noe jeg ønsker å gjøre mer av som pensjonist.
Tåka over bygda har etter hvert lettet og vi kan få til et bilde fra verandaen på huset, der Benjamin har flott utstikt over sentrum av Stadsbygd.
Politisk interesse
For en som er så samfunnsengasjert og opptatt av det beste for bygda og kommunen, ja også langt ut over landegrensene, er også Benjamin politisk interessert.
- Jeg satt en periode for Senterpartiet i 79-83. Så var jeg i det som het Kulturstyret.
Nå er han imidlertid representant for Høyre i kommunestyret i Rissa.
- Jeg er tilhenger av individet. Jeg er nok høyremann, men mest opptatt av lokalpolitikken. Jeg er opptatt av å utvikle samfunnet videre, og håper på litt mer tid til å engasjere meg i det nå, sier han, selv om han i utgangspunktet mener kommunestyret er et litt for stort fora.
Og selvsagt brenner næringslivsmannen for næringsutvikling. Han har engasjert seg mye blant annet for å få en endring på at vi har ulik arbeidsgiveravgift i kommunene på Fosen.
Benjamin blir ivrig nå. Om mulig gestikulerer han enda mer for å understreke hva han mener.
- Vi har sju kommuner på Fosen, og fire ulike satser på arbeidsgiveravgifta. Det er virkelig noe som er urettferdig slik det er nå, at Orkanger blir ansett mindre sentral enn Rissa og Leksvik.
Enormt nettverk
At nettverket er stort rundt Benjamin er utvilsomt riktig. Jobbene han har hatt både som banksjef og industrileder, men også vervene innen idretten, og alt Rønnaug førte med seg har gitt ham et enormt nettverk.
Men, også det at han «ser» deg og bryr seg har ført til nye bekjentskaper. Hans intersse for folk generellt. Blant annet for bokselgeren Mike som kom innom stua en dag for å selge bøker, og som han senere har besøkt i Uganda.
Skolebygging i Afrika
Benjamin og Vigdis har engasjert seg i skoleutbygging i Uganda.
- Det var også litt tilfeldig. Vi var nedover i 2013. Så ble det noen innsamlingsaksjoner her hjemme. Vigdis har jo et sterkt engasjement for dette så det ble en felles interesse. Fint å kunne bidra, sier han.
Det skulle bli en barneskole med 250-300 elevplasser der minst halvparten skal være jenter. Skolen er åpnet nå, forteller Benjamin og innrømmer at ekteparet har bidratt med store deler av kostnaden for skolen på 900.000 kroner.
Jordnær
Til tross for lederjobber og viktige styreverv, framstår Benjamin som en jordnær mann.
- Jeg har ikke behov for å vise ekstragavanser, eller bo i en «direktørbolig». Jeg har vokst opp nøkternt og trives med det. Det beste i livet er gratis. Jeg er en enkel og jordnær mann som trives på fjellet, med en skitur, eller sammen med kameratgjengen i badstua. Vi skal forresten samles i badstua i kveld. Det blir riktignok mindre dameprat i badstua nå enn før, men vi diskuterer lokale ting, og dagligdagse hendelser.
- Lykken er de enkel ting. At familiemedlemmene har det bra, er i form og lykkes. Det er ikke noe som er bedre enn det, avslutter industrilederen.