For en lavere offentlig kostnad leverer alle typer private barnehager minst like høy kvalitet som kommunale barnehager, med konkurransedyktige arbeidsvilkår, lavere sykefravær og fornøyde foreldre. Dette er blitt partiet Rødts kampsak å bryte ned. Forstå det, den som kan.

I et innlegg i Fosna-Folket sammenligner Ole Edvard Antonsen i Rødt Ørland barnehagesektoren med et monopolspill.

Så fornøyd er han med sin egen retorikk, at han ikke tar inn over seg hva private barnehager bidrar med for velferdssamfunnet.

Barnehageforliket fra 2003 var starten på en sjeldent vellykket velferdsreform i Norge. I årene før forliket gikk bare seks av ti barn i barnehage. Titusener av familier måtte enten holde den ene forelderen hjemme eller ty til dagmamma – uten pedagogisk kompetanse eller rett på sykepenger eller opptjening av pensjon.

I løpet av få år bygget private og kommunale eiere ut titusener av nye barnehageplasser. I noen av de viktigste utbyggingsårene sto private for nesten to av tre nye plasser. De fikk slutt på køene og etablerte et stort mangfold av ulike tilbud av gjennomgående høy kvalitet.

I dag går nesten alle barn i barnehage. Sektoren er regulert av blant annet barnehageloven, rammeplanen, bemanningsnormen og pedagognormen.

Alle typer private barnehager bidrar med tilbud av minst like høy kvalitet som kommunene. De oppfyller bemannings- og pedagognormen i like høy grad. De tilbyr konkurransedyktige lønns- og pensjonsvilkår, har lavere sykefravær og svært fornøyde foreldre.

Og selv om loven stiller krav om at private og kommunale barnehager skal likebehandles, får private barnehager mindre i driftstilskudd enn det kommunale barnehager har i driftskostnader. Agenda Kaupang har regnet ut av private barnehager sparer offentlige budsjetter for i gjennomsnitt 2,9 milliarder kroner i året.

Dette er sektoren som partiet Rødt ønsker å sette i spill – fordi noen barnehager har gjort som veldig mange andre offentlige og private arbeidsgivere – bestemt seg for å leie i stedet for å eie bygninger.

Antonsen mener barnehagene går fra å eie til å leie som et forsøk på å maksimalisere eiernes inntjening. Han bygger sitt resonnement på en forestilling om at private barnehager som skiller ut eiendom i eget selskap, eventuelt selger for å leie tilbake, kan avtale en så høy husleie som eieren bare måtte ønske.

Det er selvfølgelig feil.

Barnehageloven er tydelig på at barnehagen overfor eieren, eierens nærstående eller selskap i samme konsern som eier, ikke skal foreta transaksjoner med beløp som overstiger det som ville vært fastsatt mellom uavhengige parter.

I den forbindelse er det verdt å nevne at Utdanningsnytt i 2020 avslørte at Oslo kommune hadde to sett regler for hva som er akseptabel husleie innenfor barnehagesektoren:

Den private 100-meterskogen barnehage fikk krav om tilbakebetaling av tilskudd fordi den årlige husleien, omregnet til 25.000 kroner per barn, ifølge kommunen var for høy. Samtidig eide det kommunale Omsorgsbygg mer enn 50 barnehagebygg hvor husleien var på over 30.000 kroner per barn.

Barnehagesektoren er et av områdene i velferdssamfunnet som fungerer aller best. Men fortsatt er vi ikke i mål. Ikke minst er det viktig at alle barnehager får enda høyere kompetanse i å fange opp og hjelpe de mest sårbare barna.

Barnehagesektoren er og skal være strengt regulert. Skulle det være noen som lar hensynet til kvalitet vike for ønsket om rask fortjeneste, har ikke de noe i sektoren å gjøre.

Samtidig gir private barnehager mest velferd for skattepengene. Det er det god grunn til å la dem fortsette med når vi går inn i en fremtid med mer press på offentlige budsjetter.

Derfor må barnehagene måles på kvalitet – ikke på hvilken logo de har på døren.

Jørn-Tommy Schjelderup, administrerende direktør, PBL (Private Barnehagers Landsforbund)