21. mars er det er 130 år siden vevkunstneren Hannah Ryggen ble født. Gjennom sine iøynefallende vevnader, vevde Ryggen ikke bare tråder av ull og lin, men også tråder av politisk engasjement, sosial rettferdighet og menneskelig dybde. Hun var ikke bare en kunstner; hun var en revolusjonær forteller, en stemme for de stemmeløse og en inspirasjon for kommende generasjoner av kunstnere.

Hannah Jönsson ble født i Malmø i 1894. På et kunstkurs i Dresden i 1922 gikk hun ved en feiltakelse inn på feil rom på pensjonatet hun bodde, og møtte der maleren Hans Ryggen fra Ørland. Høsten etterpå giftet de seg og i 1924 flyttet Hannah Ryggen til Ørland.

Det var fra dette lille småbruket at Hannah skapte sine bemerkelsesverdige billedvever. I en tid uten den moderne teknologiens påvirkning, var det radio og tidsskrifter som formidlet verdensnyhetene til henne. Hun lot seg ikke bare berøre av hendelsene i verden, men tok dem med seg til vevstolen.

Hannah Ryggen ved veven.

Fascismens framvekst ble behørig kommentert i Hannahs billedvev. Allerede i 1935 vevde hun Mussolinis hode gjennomboret av et spyd. Det var hennes kommentar til Italias angrep på Etiopia, som også er billedvevens tittel. På verdensutstillingen i Paris i 1937 ble kunstverket sensurert ved å dekke til Mussolinis hode.

I Drømmedød fra 1936 kveles en hjelpeløs fange av Hitler, Göring og Goebbels. I bakgrunnen kommer hakekorsene frem og gir en skremmende advarsel om det som kom i årene som fulgte. I Gru, også fra 1936, er borgerkrigen i Spania tema.

Under 2. verdenskrig satt ektemannen Hans i fangeleir på Grini. Samtidig satt Hannah hjemme i Stugan på Ørland og vevde billedvever med titler som Freiheit, Grini og 6. oktober 1942. Hjemlandet Sverige fikk også en kommentar om sin nøytralitet i kunstverket Schweden.

Det samfunnspolitiske engasjementet fortsatte også etter krigen. I Atomsen fra 1952 skildres en mannsperson med navn «H.K.H. Atomsen». Kunstverket ble for øvrig solgt på auksjon i fjor til 5,6 millioner kroner.

Atombombeangrep ble videre skildret i billedveven Grå figur fra 1961.  I Blod i gresset fra 1968 brukte Hannah for første gang kjemiske farger i billedveven, selvfølgelig ikke tilfeldig, men som en kommentar til kjemisk krigføring i Vietnam.

Det er velkjent at kunstnere lar seg inspirere av verdenshendelser og uttrykker seg gjennom sitt kunstneriske virke. Likevel skiller Hannah seg ut med sin usedvanlige tilnærming. Hennes arbeidsmetode avslører ikke bare en dyp tålmodighet, men også et glødende engasjement for samfunnet. Hannah var en sann håndverker. Hun utførte hver eneste del av prosessen selv, fra det øyeblikket ulla ble kardet, garnet ble spunnet og farget med plantefarger, til den endelige billedveven sto ferdig. Dette var ikke en rask prosess. Måneder og til og med år kunne gå med på å fullføre et enkelt verk. Men det var nettopp denne tålmodigheten og hengivenheten til håndverket som gjorde hennes kunst så dyptgående og verdifull.

Dette står i sterk kontrast til nåtiden. I en verden preget av teknologiske fremskritt, kan vi reflektere over Hannahs arbeid og dens relevans. Mens kunstig intelligens gjør det mulig å skape bilder på sekunder, minner Hannah oss om verdien av tålmodighet, dyktighet og menneskelig innsats i kunstnerisk uttrykk. AI-kunst blir stadig mer populær og tilgjengelig. Og med det kommer også debatten om kunstig kunst virkelig er kunst, og hvem er det egentlig som da er kunstneren?

Forestillingen om hva Hannah ville ha skapt i vår tid åpner opp for en fascinerende diskusjon. Hennes samfunnsengasjement og kraftige stemme ville utvilsomt ha funnet seg til rette blant dagens utfordringer. Krigen i Ukraina, tragedien i Gaza - det er ikke vanskelig å forestille seg at Hannah ville ha vært midt i det, med vevstolen som sitt våpen.

Tenk bare hvordan hun kunne ha kritisert Trump og Putin, med sitt skarpe blikk og uforsonlige vevnål, på samme måte som hun gjorde med andre statsledere. Deres handlinger ville antageligvis ikke ha sluppet unna Hannahs nådeløse kommentarer. Men hvilke form og hvilke hjelpemidler ville hun ha valgt? Ville hun kastet seg ut i den umiddelbare reaksjonens verden med kunstig intelligens? Eller ville hun trukket seg tilbake til håndverkets rolige omgivelser, med sin langsomme og dypt engasjerte tilnærming?

Det er nettopp dette som gjorde Hannah til en legende. Hennes kunst var ikke bare et produkt av teknikk, men av et brennende engasjement for rettferdighet og samfunn. Hun inspirerer ikke bare gjennom sine verk, men gjennom sin evne til å sette ord på det som er viktig.

Så på 130-årsdagen for hennes fødsel feirer vi ikke bare en verdenskunstner, men en stor inspirasjon for alle som vil skape forandring gjennom sitt arbeid. Gratulerer, Hannah Ryggen - din arv lever videre for en bedre verden.

Gunnhild Tettli, leder Kulturkvartalet Steinkjer