Onsdag morgen kjørte en lastebil og en personbil i hver sin retning på fylkesvei 715 i Indre Fosen kommune. I personbilen satt Georg Ulvestad, som var på vei til jobb. I motsatt retning kom en lastebil. På bakketoppen virket alt normalt. Så begynte personbilen å gli over i motsatt kjørefelt...
– Søkki, jeg er så glad for at jeg kom uskadd fra det. Jeg har vært utrolig heldig, jeg har hatt ordentlig englevakt, sier han til Fosna-Folket, to dager etter den dramatiske ulykken.
– Husker det klart
– Jeg husker godt hva som skjedde før det smalt. Jeg husker det helt klart at jeg kom over bakketoppen, forteller han.
Han er, utrolig nok, allerede utskrevet fra sykehuset, og har ingen synlige merker av å ha vært involvert i det som kunne ha endt som en ny dødsulykke på Fosen.
– Jeg kjente at det var glatt. På toppen av bakken begynte bilen å skrense, og den skled på tvers over i den andre kjørebanen.
Ulvestad, som kjører strekningen daglig, vred på rattet. Ingenting skjedde.
– Jeg bremset, men bilen reagerte ikke. Så så jeg lastebilen komme rett imot meg i «en bra fart».
Samtidig som lastebilen kom nærmere og nærmere, og bilen til Ulvestad gled mer og mer over i motsatt felt, tok Ulvestad det han i ettertid mener var en viktig beslutning.
– Jeg ga full gass, og kom meg over mot mitt eget felt igjen. Jeg tror det var dét som reddet livet mitt.
– Fy faen som det smalt
Lastebilen, med litauiske kjennetegn, var nesten helt ny. Ulvestad understreker at lastebilsjåføren gjorde ingenting galt, og kjørte der den skulle, i sitt eget felt.
– Jeg skjønte med én gang at dette kom til å gå galt. Jeg visste ikke hvordan jeg skulle kunne unngå det.
Personbilen fikk grep i veibanen, og skjøt fart mot høyre. Ulvestad husker at bilen kjørte inn i brøytekantene eller autovernet, han husker ikke helt, på sin side av veien, før bilen fikk en slags rekyl, og på nytt begynte å gli sideveis på holka. I det andre kjørefeltet kom lastebilen nærmere og nærmere.
– Jeg hadde ingen kontroll.
Så smalt det.
– Det smalt skikkelig. Fy faen som det smalt.
Det første minnet
Sporene etter personbilen skal, ifølge det andre vitnet på stedet, tydet på at bilen har snurret rundt flere ganger, før den stanset omtrent sytti meter lenger nede i bakken. Ulvestad husker ikke snurringen, eller at han svimte av.
– Det første minnet er at jeg snakker med ei dame, og så husker jeg at jeg så at airbag-en hadde løst ut. Den har nok tatt unna mesteparten av smellet i hodet.
– Jeg husker godt de siste sekundene før jeg sklei sidelengs inn i lastebilen. Det var en kraftig smell. Så var jeg borte.
Det var et kvinnelig vitne kom først til ulykkesstedet. Hun så ikke selve ulykken, men hun kan ikke ha ankommet veldig lenge etter sammenstøtet.
– Jeg våkna av at hun snakka til meg. Hun var der hele tiden, og hun var veldig flink. Det var henne og en mann til. De pakket klær rundt meg. Jeg husker at de snakket mye med meg, men ikke hva vi snakket om.
– Jeg husker at jeg tenkte «fy faen, jeg har hatt flaks».
Hjemme
Han er hjemme nå, og har ikke synlige merker på kroppen - men smertene kommer tydelig frem. Bevegelsene er sakte, hele overkroppen er stiv og fremoverbøyd. Mobilen er vanskelig å manøvrere, og kaffekoppen løftes sakte mot munnen. Han går på kraftig smertestillende for å døyve smertene.
– Jeg kom litt til meg selv mens jeg satt i bilen. Det var da jeg fikk kjent litt etter: Det var fryktelige smerter, men det var vanskelig å si om noe var brukket. Jeg turte ikke å røre meg.
Airbag-en i bilen løste seg ut i sammenstøtet. Lastebilen ble påført så omfattende skader i venstre front at den ikke kunne kjøre videre etterpå. Køer hopte seg opp i begge retninger, og det tok flere timer før bergingsbil var på plass.
– Jeg kjente at jeg hadde fått en smell i hodet, og at jeg var tåkete. Og så husker jeg at brannmennene kom.
Flust av tanker
Han har på følelsen av at han satt i bilen lenge før det kom hjelp. Han husker det som om han var rolig og behersket etter ulykken.
– Jeg trodde jeg var kjemperolig. Men jeg var tydeligvis ikke det; brannfolkene har fortalt i ettertid at jeg hadde vært litt oppkava.
Siden ulykken har han tenkt mye. Han husker ikke alt, men nye minner dukker stadig opp, også mens han gjenforteller historien overfor Fosna-Folket.
– Jeg har tenkt utrolig mye på hvor utrolig heldig jeg har vært. Jeg har vært skitheldig.
– Jeg husker hvert sekund før sammenstøtet kjempegodt, fra bakketoppen av. Det som skjedde etterpå er litt mer diffust, men jeg husker mer og mer.
Da Fosna-Folket kom til stedet en times tid etter ulykken rant det store mengder vann nedover veien. Veien var sporete, og i kanten av personbilens kjørefelt lå store mengder sløsj (våt snø). Brøytekantene var høye, og gjorde trafikkbildet uoversiktlig.
– Jeg kjørte ikke kjempefort, i 70 km/t kanskje. Jeg kjente at det var utrolig glatt, men bilen ga ingen reaksjon da jeg bremset. Hver gang jeg pumpet med bremsen, skled jeg mer mot venstre og den andre fila.
Luktet svidd
Bildene fra ulykken viser at halve bakenden på personbilen er nærmest revet av. Lastebilen har fått seg en meters høy trøkk i venstre frontparti.
– Det neste jeg så var termosen min, som lå langt oppe på brøytekanten. Det var en rød termos.
– Så husker jeg at det luktet svidd. Jeg lurte på om bilen hadde tatt fyr. Jeg tenkte på at noen burde sette på nødblinken, slik at ingen skulle kjøre på meg bakfra. Men da jeg snudde meg, så jeg jo at hele bakluka var borte. Da måtte jeg le litt av meg selv.
Han har ingen skrammer å vise frem; ingen blåmerker. Ifølge legen har han fått en kraftig hjernerystelse, som gjør at han må regne med å gå sykmeldt i en periode.
– Jeg kjenner det godt over brystet, der setebeltet strammet til. Ryggen og nakken er stiv, men jeg har ingen synlige merker. Og så er jeg litt fortumla enda.
Stor takk
Det er nesten som man kan se på ham at tankene går litt saktere, som at minnene passerer i revy, og at han må konsentrere seg om å få med seg det som skjer. Stillheten i rommet overdøves av alvorlige tanker som knaker.
– Jeg har smelt inn i en stor lastebil, og er oppegående dagen etter. Det er egentlig helt utrolig.
Det er for tidlig å si om han vil få noen varige mén. På sykehuset ble det gjort undersøkelser som han enda ikke vet det fulle resultatet av.
– Jeg har kjempestore smerter, og det er vondt hele tiden. Tablettene døyver ikke alt, selv om de er sterke. Det er det som bekymrer meg mest egentlig, at jeg går på så sterk medisinering.
Etter ulykken har han og familien vært i kontakt med kvinnen som kom først til stedet etter ulykken.
– Hun fortalte at hun var glad for at det hadde gått så bra. Hun hadde vært redd for at jeg kom til å bli lam. Jeg må få benytte anledningen til å takke alle som var der og hjalp til, sier Ulvestad.
– Nå må jeg ha meg en smertestillende til.