- Jeg skjønner ikke at det er mulig. Jeg er sjokkert, sa Kruksve i en av de siste bakkene opp mot Storsjøen på grensa mellom Norge og Sverige.
Gikk i dekning
Irene og Anne Ruth gikk i dekning like før massearrestasjonene av de norske jødene i oktober og november 1942. De tok seg over til Leksvik hvor de ble innlosjert på Moan-gården. Senere ble de flyttet opp til Moan-setra. Den 18. desember 1942 startet flukten til Sverige. Ferden gikk på spark over Grønsjøen og Meltingvatnet, hesteskyss den siste biten ned til Mosvika, i båt over til Ytterøya, rutebåten inn til Levanger og en svært lang skietappe gjennom fjellene inn til Sverige.
Etterkommere
Det var leksværingene Ludvik Kruksve, Jon Moan, Kristoffer Moan og Rikard Myhre samt verdalingen Jan Myhre som hjalp flyktningene over til Sverige. Fredag forrige uke startet etterkommerne av Jon og Ludvik på den samme ferden. Jon Moans barnebarn Kristoffer og Håkon deltok, mens Ludvik Kruksves sønn Halgeir og sønnesønn Thomas var med. I tillegg var Olav Nygård, Leksvik-ordfører Steinar Saghaug og undertegnede med på turen.
På Moan-setra torsdag kveld var Anne Ruth selv på tråden. Hun er i dag 78 år gammel og bor i Nederland. Anne Ruth ønsket gjengen lykke til på ferden, noe som gjorde sterkt inntrykk.
- Veldig spesiell opplevelse
Anne Ruths bror Jan David Klein deltok på den første etappen fra Moan-setra i Leksvik og over til Mosvika.
- Det er en veldig spesiell opplevelse. Jeg må si takk til alle som gir meg muligheten til å være med. Jeg har sett frem til dette i mange år. Jeg og Kristoffer Moan har snakket om å ta turen lenge. Endelig fikk vi anledning. Det er spesielt. Jeg er dypt takknemlig, sa Klein før turen.
Klein ble født i Sverige sommeren 1945. Hadde ikke moren hans blitt reddet over til Sverige, hadde ting fort kunne sett annerledes ut.
Les mer: Nazistene ville sende Anne Ruth (4) til Auschwitz, men noen leksværinger ville det annerledes.
Klein gikk fra resten
18. desember 1942 var det Kristoffer Moan som kjørte Irene og Anne Ruth Klein på spark over Grønsjøen og Meltingvatnet. Fredag ble den samme etappen gått med ski på beina. Og over Meltingvatnet satte skifølgets eldste Jan Klein opp tempoet og la de andre bak seg. I bakkene ned mot Mosvik gikk han rett og slett ifra resten. Selv påpekte Klein at han ikke dro pulk og at han hadde gode ski.
- Jeg måtte holde kroppen i gang for ikke å bli stiv og frossen, sa han.
Tårevåt avskjed
I 1942 ble Kristoffer, Anne Ruth og Irene rodd over fra Mosvik til Ytterøy. Fredag fikk Christian Wee, som skulle skysse følget med båt over til Ytterøya, motorstopp ute på fjorden. På kort tid stilte imidlertid flere private med båter både fra Mosvik og Ytterøy for å få følget over fjorden. Mens man i 1942 tok rutebåten inn til Levanger, gikk ferden med ferje lørdag morgen. På Levanger var det en tårevåt Jan Klein som tok et varmt farvel med etterkommerne etter dem som reddet hans mor og søster over til Sverige.
Blodslit
Irene Klein kunne knapt gå på ski da hun, Jon Moan, Ludvik Kruksve, Rikard Myhre, Jan Myhre og Anne Ruth startet på ferden over fjellene i 1942. Leksværingene dro henne opp bakkene. I svært ulendt og vanskelig terreng gikk ferden til Sverige. Anne Ruth ble båret i ei hjemmesnekra bæremeis på ryggen til Jon Moan. Den første natta slappet de av i et sommerfjøs, uten å få sove noe særlig. På dag to gikk ferden videre til Melbyvollen, hvor de fikk etterlengtet mat og søvn. Den siste biten inn mot grensa gikk de i ett strekk. Det er 2,5 mil i luftlinje, men i terrenget blir det fort godt over tre mil. Den siste biten fikk de også snøstorm. I tillegg manglet gjengen kart på turen, da det ble avglemt i bilen på Okkenhaug.
- Stolt, rørt og ydmyk
Thomas Kruksve, Hallgeir Kruksve, Kristoffer Moan, Håkon Moan og resten av følget passerte grensen på Storsjøen søndag ettermiddag. Det var en svært sliten gjeng som kom frem til grenserøys nummer 165 etter en dag med tungt føre i vind og regn.
- Vi kan bare tenke oss til den følelsen de må ha hatt når de fant grenserøysa, sa Kristoffer Moan.
- Da de oppdaget at de hadde kommet til Storsjøen, tror jeg lufta gikk litt ut av Irene Klein, la han til.
Thomas Kruksve var enda mer imponert over bragden fra 1942 etter selv å ha gått turen.
- Jeg er stolt, rørt, ydmyk og ekstremt imponert over at de klarte å gjennomføre turen med ei jente på fire år og ei dame som ikke kunne å gå på ski. Vi har snakket om å ta denne turen i mange år, og nå sitter jeg igjen med noe jeg aldri kommer til å glemme. Et minne for livet, sier Kruksve.