Det er en lett og livlig stemme i telefonen. Innimellom ler hun hjertelig. Anne Ruth var bare fire år gammel da tyskerne arresterte og deporterte jødene i Norge. Hun husker glimt fra den tiden. Hennes beskrivelser er fascinerende. Som å bli dratt 75 år tilbake i tid.
Setra og Auschwitz
Det er om kvelden 1. desember 1942. På Moan-setra i Leksvik befinner fire år gamle Anne Ruth og moren Irene seg. De har gått i dekning etter at tyskerne gikk til aksjon og arresterte de norske jødene i oktober og november samme år. På setra er de relativt trygge, foreløpig. De er omgitt av granskog og snøkledd ødemark. Om lag 209 mil lenger sørøst ankommer et tog konsentrasjonsleiren Auschwitz. Om bord er Anne Ruths søskenbarn 13 år gamle Anna Rebekka Bodd og 11 år gamle Manja Malke. Bare noen dager tidligere, 26. november, hadde de to søstrene blitt arrestert sammen med mor Kaja Pauline i Oslo. Faren Jacob ble pågrepet dagen før. Hele familien på fire ble sammen med 528 andre jødiske fanger sendt med DS Donau fra Oslo til Stettin i Polen. Der ifra ble de jaget inn i tog som førte dem til Auschwitz. De fikk ikke mat eller vann på turen.
Rett i døden
I ettertid kan vi bare se for oss redselen de må ha opplevd da de tyske SS-vaktene tok imot dem i den tyske utryddelsesleiren. Seleksjonen. Helvete på jord. Anne Ruths søskenbarn Anna Rebekka (13) og Manja (11) og deres mor Kaja Pauline ble etter alt å dømme sendt rett i gasskamrene. Alle vitneprov tyder på at kvinner, barn og arbeidsudyktige ble drept kun minutter etter ankomst. De bevarte kildene forteller oss at 375 mennesker fra transporten ble stengt inne og drept med gassen Zyklon B den kvelden. Anna Rebekka og Manjas far Jacob, Anne Ruths filleonkel, fikk leve litt lenger. Hvordan det er mulig å leve videre etter å ha mistet sine egne barn, kan vi bare forsøke å tenke oss til. Forholdene i Auschwitz er det knapt mulig å forestille seg. Det finnes neppe ord som er sterke nok til å beskrive det. Av de 532 norske jødene som ble deportert med DS Donau, overlevde kun ni. Jacob Bodd døde etter noen måneders slavearbeid i februar 1943.
Ble drept
Anne Ruth Klein mistet flere slektninger i holocaust. I tillegg til tante Kaja Pauline Klein, filleonkel Jacob Bodd og søskenbarna Anna Rebekka og Manja, ble også onkel Moritz Moses Klein samt flere andre drept i Auschwitz. Men hvorfor berget Anne Ruth?
En gründer fra Litauen
Jødene har ikke alltid vært velkomne i Norge. Da eidsvollsmennene i 1814 forfattet en ellers moderne grunnlov etter datiden, ble jødene utelukket fra riket. Først i 1851 ble den såkalte jødeparagrafen opphevet, men det tok ennå flere år før det ble noe ordentlig jødisk miljø i landet. Ifølge Wikipedia var det i 1890 registrert kun 214 jødiske personer i Norge. Det var en by i vekst som møtte Anne Ruths bestefar Henoch Klein da han flyttet fra fattigdom og jødeforfølgelser i Litauen til Trondheim i 1896. Trønderstaden var den gang en by på drøye 35 000 innbyggere, og Henoch brukte ikke lang tid på å etablere seg. Allerede i 1901 startet han klesbutikken H. Klein på hjørnet mellom Olav Tryggvasons gate og Krambugata. Bygården på samme sted ble kjøpt tre år senere og går visstnok fortsatt under navnet Klein-gården. I 1904 fikk Henoch sin første sønn med sin kone Anna Ruth. Josef var det første av Henochs åtte barn. Hans første kone Anna Ruth døde i 1914. Henoch giftet seg da på nytt med Rose.
Kjærlighet i Paris
Vi spoler noen år frem. I 1936 er 32 år gamle Josef Klein på tur til Paris. Han er en staselig kar med godt humør. En skikkelig skøyer. I tillegg driver han mye med sport. I Paris treffer han det som skal bli hans store kjærlighet. Irene Henriette Hess, en 24 år gammel jente fra Birstein utenfor Frankfurt am Main i Tyskland. Etter Hitlers maktovertakelse i 1933, hadde Irene oppholdt seg mer og mer i Nederland. Hennes bror og mor hadde også flyttet dit. Irene og Josef forlovet seg og bosatte seg etter hvert i Trondheim. I 1938 kom deres første barn Anne Ruth til verden. Det ble to år med fred og lykke. 9. april 1940 trengte nazistene nok en gang seg inn i Irenes verden.
Ante faren
Irene hadde opplevd nazistenes jødehat og brutale fremferd fra Tyskland. Etter at tyskerne inntok Trondheim, var hun av dem som gikk lengst i å advare om hva okkupasjonsmakten kunne finne på.
Ifølge Asbjørn Øksendals bok Operasjon Oleander ble Irenes ektemannen Josef pågrepet sammen med faren Henoch i forretningen allerede våren 1941. De ble sendt til Falstad hvor Josef fikk arbeide på en bondegård. Irene fikk besøkt mannen sin flere ganger mens han var i fangenskap. De to tenkte på å rømme, men det skal ha vært hensynet til datteren Anne Ruth som hindret dem i å sette planene til livs.
I dekning
Etter et lite opphold i Finnmark, ble Josef sendt tilbake til Falstad høsten 1942. Der ble han brutalt behandlet av de tyske vaktene. Nazistenes terrorregime ble også mer og mer tydelig for folk flest i Trøndelag. I oktober var det unntakstilstand i Midt-Norge. 34 menn ble i løpet av få dager henrettet i Falstadskogen. I løpet av unntakstilstanden ble også de jødiske mennene i Trøndelag arrestert. Nå var det kun kvinner og barn igjen. Ifølge Operasjon Oleander lyktes Josef i å smugle ut et brev til Irene mens han var på Falstad. Der ba han henne ta med seg datteren og rømme til Sverige. Irene og Anne Ruth gikk i dekning, først hos den jødiske familien Fischer i Innherredsveien. Deretter gikk turen innom Kari og Arne Skjørholm. Ifølge Operasjon Oleander hadde Irene Klein hørt at jødiske Sara Bodd lå i dekning på en gård i Leksvik på den andre siden av Trondheimsfjorden. Bjørn Trønsdal tok på seg oppdraget med å kjøre mor og datter ned til Frostakaia i snødrevet denne novemberdagen i 1942.
Mor med aksent
- Jeg husker mamma sa at vi ikke måtte si noen ting. Mamma snakket flytende norsk, men hun hadde aksent og var redd for at tyskerne skulle fatte mistanke, forteller 78 år gamle Anne Ruth Klein i dag.
Hun tar oss tilbake til ferden med Frostabåten over fjorden fra Trondheim, innom Frosta og til Leksvik i november 1942. Den gang fire år gamle Anne Ruth satt nede i salongen på båten sammen med moren. Det skal ha vært tyske offiserer og soldater overalt. Anne Ruth og Irene tok plass ved noen bønder fra Fånes på Frosta. Livredd for at tyskerne skulle fatte mistanke. Nervøse for en mulig passkontroll. Men det gikk bra. Mor og datter kom vel i havn i Leksvik. Der var de to flyktningene heldige og fikk hesteskyss av en tilfeldig forbipasserende oppover den ukjente bygda. De siste hundre meterne opp til Moan-gården gikk Irene og datteren til fots mens det snødde tett.
Halvparten ble deportert
Anne Ruth og moren var blant dem som klarte å komme seg i dekning i tide. Den 24. november fikk politiet i Trondheim ordren om å samle de gjenværende jødene i byen og sende dem sammen med jødene fra Falstad til Oslo. Det var ikke Gestapo som banket på døra og arresterte jødene i Trondheim. Det var norsk politi. Anne Ruths far Josef Klein ble sendt sørover med toget sammen med de andre jødene fra Trøndelag. Toget kom imidlertid for sent og rakk i DS Donaus avgang fra Oslo til Stettin. Fangene ble i stedet internert i leiren Bredtvet i påvente av ny transport til Polen og Auschwitz.
Lisa Rebekka Paltiel ved Jødisk Museum i Trondheim opplyser at det bodde rundt 260 jøder i Midt-Norge og Nord-Norge og at om lag halvparten ble arrestert og deportert høsten 1942. 8 jøder fra Trondheim ble også drept i Norge i 1942. Av de 260 nordenfjelske jødene ble 59 jøder fra Trondheim deportert ut av Norge. Av disse overlevde kun 4. En av dem var Julius Paltiel, Lisa Paltiels bestefar. De jødene fra Trøndelag som ikke ble arrestert, rømte stort sett til Sverige. Noen gikk også i dekning i Norge.
Første tur
På Moan-gården i Leksvik ble Irene og Anne Ruth tatt varmt imot av familien Moan. Jødene Sara Bodd og barna Sonja, Judith og Arne lå allerede i dekning der. Moan-brødrene Jon, Johan og Kristoffer begynte straks å planlegge flukten til Sverige. 17 år gamle Sonja Bodd kom seg først over til nabolandet via Trondheim, Haltdalen og Tydal. Dette skjedde mer ved en tilfeldighet. Sonja tok en råsjanse og dro inn til Trondheim for å dra i bursdag til en venninne. I byen fikk hun høre at alle jødene var arrestert. Folk skjønte ikke at hun turte å vise seg offentlig. 17-åringen fikk det da travelt med å komme seg over grensa. Bare dager senere fikk Jon Moan berget mor Sara og barna Judith og Arne i sikkerhet. Det var Gunnar Melien som loset de tre den siste etappen over til Sverige.
Lensmann på besøk
I slutten av november i 1942 ble Irene og Anne Ruth flyttet fra Moan-gården og opp til Moan-setra. Irene var redd for at lensmannen i bygda skulle arrestere henne. I boka Operasjon Oleander går det frem at lensmannen minst én gang ringte opp til Moan for å advare henne. Videre står det at lensmannen kom til Moan-gården for å hente Irene og Anne Ruth samme dag som de hadde forflyttet seg til Moan-setra.
På spark
Irene og Anne Ruth ble på setra i flere uker i adventstida. Plana for flukten til Sverige var klar, men det var to hinder. Irene hadde nær sagt aldri stått på ski før. I tillegg måtte været bli bra nok. Fredag 18. desember lå alt til rette. Tidlig om morgenen la Kristoffer Moan i vei med de tre flyktningene. Ferden gikk på spark over Stor-Grønsjøen og Meltingvatnet. Den siste halvannen mila ned til Mosvika fikk trioen hesteskyss av Ole Tetlivold som var dreng på Liaaunet ved Meltingvatnet. Fra Mosvik og over fjorden til Ytterøya gikk ferden i Anton Bergets færing. Velberget over fjorden tok følget inn hos Kristoffers søster som var gift med Rolf Barstad. Sistnevnte kjørte flyktningene med hest over Ytterøya og frem til kaia på Naust. Neste etappe gikk i lokalbåten «Verdalen» over til Levanger. Om bord var leksværingene Ludvik Kruksve, Jon Moan og Rikard Myre klar til å ta over stafettpinnen.
På ryggen til Jon
Etter å ha overnattet hos familien Nordahl på Levanger, fikk de tre leksværingene og flyktningene bilskyss opp til Okkenhaug. Der ifra startet den lange skietappen mot friheten i Sverige. I tillegg til Ludvik Kruksve, Rikard Myre og Jon Moan, var også Jan Myhre fra Verdal med som kjentmann. De fikk motgang allerede fra start da det viste seg at de hadde glemt kartet i bilen. I tillegg ble skituren en real utfordring for Irene som knapt hadde sett et par ski før. Skietappen ville vært mer enn tøff nok selv for en godt trent skiløper. I Operasjon Oleander står det at 30 år gamle Irene kjempet tappert og at karene brukte en snor for å trekke henne opp bakkene. Fire år gamle Anne Ruth hadde det lunt og varmt i bæremeisa på ryggen til Jon Moan.
- Jeg husker ingenting fra turen i dag. Ingenting fra at jeg satt på ryggen til Jon, sier Anne Ruth til Fosna-Folket.
Snøstorm ved grensen
Den første natta småsov flyktningene og hjelperne i et fjøs på Ulnesvollen. På dag to tok følget seg frem til Mellbyvolden. Der fikk gjengen endelig litt etterlengtet varme, søvn og mat i form av havregrynssuppe, poteter og spekeskinke. Natt til neste dag var Kruksve, Moan, Myre og Klein i gang igjen. 2,5 mil gjensto til grensa, og på grunn av faren for tyske grensepatruljer måtte etappen gås i ett kjør. De siste kilometerne inn mot grensa ble gjengen møtt av en skikkelig snøstorm. I en periode var det vanskelig å orientere seg. Jon Moan har senere fortalt at han gikk seg utfor et stup med lille Anne Ruth på ryggen. Begge kom heldigvis uskadd fra fallet. Irene Klein var i ferd med å gi opp etter en svært lang og hard ferd, da gutta endelig klarte å orientere seg. De hadde gått seg på Storsjøen, og ved et nær vanvittig sammentreff fant de grenserøys nummer 165 nesten umiddelbart. Irene og fire år gamle Anne Ruth var reddet fra nazistenes klør.
- De gråt
Det er bare bitte små glimt Anne Ruth husker fra flukten i dag, men én opplevelse sitter som limt i minnet. Det var når hun kom inn i militærleiren på svensk side like etter grensepasseringen.
- Jon Moan var med inn i leiren. Jeg ble satt ned. Det satt svenske soldater der og de begynte å gråte da de så lille meg komme inn. Jeg husker at jeg fikk sjokolade av dem, forteller Anne Ruth i dag.
I Operasjon Oleander står det at Irene, Jon Moan og Ludvik Kruksve var inne til forhør hos landsfiskalen den 22. desember. Både Jon og Ludvik skulle egentlig interneres, men svenskene lot de to leksværingene reise hjem til jul likevel. Da kirkeklokkene ringte jula inn på selveste julaften kom to nybakte helter oppover bygda i retning Moan-gården i Leksvika.
Josefs fluktplan
Med Irene og Anne Ruth trygt over i Sverige gjensto ett spørsmål: Hvordan gikk det med Josef? Irene ante ikke hvordan det sto til med ektemannen. Hun visste at han satt i fangenskap, og vi kan tenke oss til at hun ikke hadde mye håp om å få se ham igjen. Etter togtransporten sørover i november ble Josef internert på Bredtvedt i Oslo sammen med andre jøder som ikke kom med Donau-transporten. Snart begynte en fluktplan å ta form. Etter å ha smuglet beskjeder til motstandsfolk på utsiden, skulle en fluktbil stå klar tre kvelder på rad. Først den tredje kvelden klaffet alt. Josef rev seg til blods i piggtråden før han løp mot fluktbilen sammen med halvbroren Leif og to andre. Etter noen uker i dekning i Oslo, kom Josef seg over til Sverige hvor han ble gjenforent med kona Irene og datteren Anne Ruth. Gjensynsgleden må ha vært ubeskrivelig. Fra å anta at ektemannen trolig var drept av nazistene, var familien plutselig samlet igjen. Også Josefs far Henoch ble reddet. Etter oppholdet på Falstad, havnet Klein senior først på sykehus i Trondheim, så i Oslo. Der ifra ble han smuglet over til Sverige av hjemmefronten. Henoch Klein døde i Stockholm i 1946.
Hjem til Norge
Vel over i Sverige fikk Irene og Josef sitt andre barn. Jan David Klein ble født i juli 1945.
- Far var i politistyrken som var en egen bataljon. Han var over til Norge en tur rett etter frigjøringen. Familien flyttet i hvert fall tilbake til Trondheim i august 1945, forteller han.
Josef Klein overtok klesbutikken i Trondheim samme året. Der var han ved roret frem til sin død i 1970. Da tok sønnen Jan over driften, og i dag er fjerde generasjon ved søskenparet Miriam og Robert ved roret. Irene Klein levde et langt liv etter krigen og døde i 1993. Noen stor skiløper ble hun aldri, til tross for ilddåpen i 1942.
- Nei, hun ble aldri noen stor skigåer, sier Jan.
Irene Kleins far døde før krigen, mens broren og hans familie berget seg. Irenes mor Hedvig ble arrestert og deportert fra Nederland i 1941 eller 1942.
- Hun havnet i Auschwitz Birkenau, men overlevde, sannsynligvis fordi hun fikk jobbe som sykepleier på sykestua. Hun veide 38 kilo da hun slapp fri etter krigen, forteller Jan.
Skal gå i morens fotspor
Både Irene og resten av Klein-familien har hele tiden holdt kontakten med sine redningsmenn fra Leksvik.
- Jeg husker godt da leksværingene var i Trondheim. De var alltid innom forretningen vår på kaffe. Vi har også vært en del på besøk i Leksvika, forteller Jan Klein.
Til uka skal han sammen med etterkommerne etter Moan-brødrene og Ludvik Kruksve gå fluktruta fra Leksvik og over til Sverige. Jan, som i dag er i 70-årene, skal etter planen gå den første etappen frem til Levanger.
Evig takknemlig
I dag er det kun Anne Ruth Klein som kan fortelle om flukten til Sverige. Hun er tydelig på hva som hadde skjedd dersom hun og moren ikke hadde fått hjelp av leksværingene Rikard Myre, Jon Moan og Ludvik Kruksve i desember 1942.
- Det er enkelt å svare på. Jeg hadde ikke vært i live og hadde endt mine dager som fireåring i en utryddelsesleir i Polen eller Tyskland. Hadde det ikke vært for disse karene, og ikke minst Borghild Kruksve, ville ikke mamma og jeg holdt oss i live, sier Anne Ruth.
Borghild var Jon Moans kone og søster til Ludvik Kruksve. Hun ofret mye for å berge livet til flyktninger under krigen.
«Takk for livet»
Anne Ruth bodde i Trondheim de første årene etter krigen, men flyttet så til Sør-Amerika sammen med ektemannen. Siden 1973 har hun bodd i Amsterdam i Nederland.
Operasjon Oleander og leksværingenes turer med flyktninger over til Sverige skal nå bli teater. Budsjettet er på hele 1,5 millioner kroner. Manusforfatter Marte Hallem bekrefter til Fosna-Folket at Anne Ruth Klein nok vil dukke opp i stykket.
- Hva tenker du om at noen skal lage et stort teaterstykke av flukten som du selv var med på?
- Det synes jeg er flott. Det er viktig at den oppvoksende generasjonen, og for den saks skyld de eldre også, får anledning til å se hvordan en gal mann kan få med seg en hel nasjon på å jage andre etniske grupper enn ariske og ta livet av dem som kveg, svarer hun.
Anne Ruth Klein er evig takknemlig overfor dem som reddet henne og ga henne et langt liv. Da Jon Moan døde i 2011 var det en bårebukett som kanskje utmerket seg spesielt i kirka. Der sto det «takk for livet» fra Anne Ruth Klein.