- For en gård, utbryter Anne-Ruth idet Fosna-Folket kjører henne frem til gårdstunet på Moan.

Hun har vært her mange ganger siden krigen. Nå er imidlertid alle heltene som reddet henne i 1942 gått bort. På Moan blir hun ønsket velkommen av Kristoffer Moan. Han er sønnesønn av motstandshelten Jon Moan som døde i 2011. Det blir et hjertelig møte mellom de to.

Anne-Ruth leker med hundene til Kristoffer Moan (t.h.). Hun var kun fire år gammel da hun var på Moan under krigen. Foto: Alexander Killingberg

1942

Vi skrur tiden 76 år tilbake. På Leksvik-gården Moan har den jødiske familien Bodd med mor Sarah og barna Sonja, Arne og Judith allerede gått i dekning. I november 1942 tar også jødiske Irene Klein og datteren Anne-Ruth rutebåten over fjorden fra Trondheim til Leksvik. Når de to flyktningene ankommer Moan, møter de Bodd-familien og Moan-familien.

De bor sammen på gården noen dager, før Bodd-familien starter flukten til Sverige. Først får eldstedatteren Sonja hjelp over til Sverige. Deretter er Jon Moan sammen med Gunnar Melien sentral i å hjelpe mor Sarah og barna Judith og Arne over til det trygge nabolandet. Flukten går med båt til Trondheim, bil til Haltdalen og på ski den svært lange ferden over fjellene til grensa.

Irene og datteren Anne-Ruth ligger i dekning på Moan-setra i flere uker før deres flukt starter den 18. desember samme år. Ferden går via Mosvik, Ytterøya, Levanger og Verdalsfjella.

Tilbake

Det er høytidsstemning på Moan når også Judith og hennes familie ankommer denne septemberlørdagen i 2018. Anne-Ruth og Judith hilser ute på tunet. Her var de også sammen i november 1942. Den gang hang trusselen fra nazistene over dem som et mareritt. Nå er stemningen lett og ledig.

Kristoffer Moan og kona Linn Merete Barstad Moan hilser på Judith Bernstein og hennes familie. Foto: Alexander Killingberg

- Jeg tror ikke jeg har vært på Moan etter krigen, sier Judith.

Jon Moan, som var sentral i å berge henne over til Sverige, har hun imidlertid truffet i etterkrigstiden.

- Sulten, spør Kristoffer Moan.

Han ønsker at gjestfriheten skal være den samme på Moan som den var under krigen.

- Jeg må innrømme jeg er litt sulten. Hva er det du har for noe, spør Judith smilende.

- Det er soddboller av sau fra Moan, frister Moan.

Det blir dekket på til gjestene i stua. Våningshuset er ikke mye annerledes i dag enn for 76 år siden. Judith mener hun kjenner seg igjen i det hun beveger seg innover mot stua.

- Det er veldig flott å være tilbake i Leksvik, sier 87-åringen.

Skole

Til tross for en lang reise, er hun kvikk og forteller engasjert om det hun husker fra Moan under krigen. Det er som om minnene strømmer på når hun sitter rundt bordet der hun var flyktning for 76 år siden.

- Fikk dere servert sodd her under krigen?

- Det fikk vi sikkert, om de hadde det da, svarer Judith.

I november 1942 var Judith 11 år gammel, mens Anne-Ruth var 4. Anne-Ruth husker bare noen glimt fra sin flukt mot Sverige, mens Judith, som er eldre, har flere minner fra Leksvik.

Hun gikk på skole i Aune.

- Jeg husker at det var tungt å gå opp bakkene til Moan i snøen. På skolen var de andre barna opptatte av jeg var fra byen, sier Judith.

Hun og Anne-Ruth er evig takknemlig for den hjelpen de fikk i Leksvik under krigen.

- Det var helt utrolig fint å bo på Moan. Moan-familien var redningen, forteller Judith.

Hun opplyser om at det var hennes mor Sarah som inviterte Irene Klein og datteren til Moan.

- Anne-Ruth var jo bare en liten unge da hun kom til Moan, smiler Judith.

Hun forteller at det var en spent stemning på Moan høsten 1942.

- Det var nok ikke bare lett for dem som hjalp oss heller. Det var kjent at det bodde jøder på Moan, sier Judith.

Det påpekes samtidig at man den gang kunne få dødsstraff for å hjelpe flyktninger.

Anne-Ruth og Judith hilser på hverandre på Moan. Her har de ikke vært sammen siden de var flyktninger under krigen. Foto: Alexander Killingberg

- Illusjon

Judith forteller at hun husker Jon og Johan Moan best.

- Dere kom nok til Moan på et veldig heldig tidspunkt. Jeg tror ikke Jon og Johan helt ante konsekvensene av det de holdt på med på den tiden. De var nok litt naive, sier Kristoffer Moan.

- Og de var idealister, påpeker Judith.

Hun sier at hun på en måte følte seg trygg på Moan høsten 1942.

- Det var jo mest en illusjon. Vi var jo egentlig ikke trygge her heller, men vi ble jo så godt ivaretatt. Jeg var jo 11 år, og da føles det trygt når man blir tatt vare på, påpeker Judith.

- Overvann

87-åringen har også flere minner fra selve flukten på ski fra Haltdalen og over til Sverige. Judith, broren Arne og moren Sarah gikk på ski i flere døgn.

- Jeg husker at det var forferdelig kaldt. Vi satt og spiste frosne brødskiver. Jeg husker at det ble sagt at general Armfeldt fraus sikkert han og, sier 87-åringen.

Flere tusen svenske soldater i Carl Gustaf Armfeldts hær fraus i hjel under retretten over Tydalsfjella i 1719. I desember 1942 var 11 år gamle Judith på flukt i de samme fjellene.

- Vi måtte gå på isen over Esandsjøen. Det var overvann der og det klabbet noe forferdelig under skiene, forteller 87-åringen.

Til slutt ventet tryggheten i Sverige for både familien Bodd og Klein. Både Anne-Ruth og Judith mistet imidlertid flere slektninger under nazistenes jødeforfølgelser. Jon Moan, Ludvik Kruksve, Kristoffer Moan, Jean Myhre, Rikard Myhre og Gunnar Melien sørget for at det ikke ble flere ofre.

Anne-Ruth er evig takknemlig for hjelpen hun og moren Irene fikk av Jon Moan, Kristoffer Moan, Ludvik Kruksve, Jean Myhre og Rikard Myhre under krigen. En novemberdag i 1942 ankom hun og moren kaia i Leksvik i tett snødrev. - Heldigvis fikk vi hesteskyss et stykke oppover bygda, forteller Anne-Ruth. Hun har ingen minner fra akkurat dette, men har selvfølgelig både hørt og lest om hendelsene etter krigen. Foto: Alexander Killingberg

Les mer: Anmeldelse - heltene har fått nytt liv.