For syv år siden gikk det langvarige vennskapet over til noe mer, og paret har de senere årene opptrådt stadig oftere sammen. Gjennom Den kulturelle spaserstokken gjennomførte de i helga fem konserter i Indre Fosen. Først ut var konserten på Dagsenteret i Rissa. Med humor, inderlighet og respekt for sjangeren fremførte duoen en variert blanding av eget stoff, tradisjonelle slåtter og kjente viser av Prøysen og Sandbeck. Den fullsatte salen lot seg rive med. Dansefoten rykket, noen nynnet teksten og i de rolige partiene satt flere med lukkede øyne og nøt det musikalske samværet.

- Musikk er følelser uten ord

- Musikk er følelser uten ord, sier Lillebror etterpå.

– Det er utrolig givende for oss å reise rundt å spille på institusjoner på denne måten. Vi ser at vi gir energi, men får også mye tilbake, utdyper Oline. Tenk hvilken ressurs og hvor mye kunnskap som finnes i gangene her! Og om nyere ting kanskje har gått i glemmeboka, ser vi at musikken åpner dørene inn til en utrolig innholdsrik minnebok. Begge er enige om at musikken slår an på noen helt spesielle strenger i menneskesinnet.

Rømme, pultost og seterkonserter

Til daglig bor Lillebror og Oline på Vallset, en gård på Stange i Hedmark. De har også en seter i Romedal allmenning.

– Der går det mest i rømme, pultost og seterkonserter, forteller Lillebror entusiastisk.

Det sier seg selv at et aktivt musikerliv ikke lar seg kombinere med helårs gårdsdrift, men de kjøper inn krøtter på våren og har sommerdrift på setra. Her spiller de selv, og inviterer også andre musikere til å holde konserter på setervollen.

Gårdsdrift er noe som faller naturlig for begge, for både Oline og Lillebror har bakgrunn fra gård.

– Jeg var egentlig odelsjente på gården vår i Rendalen, forteller Oline, som har jobbet både som avløser og i kulturskolen før hun omkring 1990 gikk over til å livnære seg av musikken.

Det var på omtrent samme tid Lillebror tok steget over til å bli heltids musiker med bandet Lillebrors. Han har i sin tur både landbruks- og kokkeutdanning, og har fartstid som kokk på båt.

En spesiell livsstil

– Det å ha røtter fra gård og gårdsarbeid har nok gjort dette livet mer naturlig, mener paret. Å være gårdbruker krever en spesiell livsstil og disiplin. Du må like å jobbe, og se litt romslig på skillet mellom jobb og fritid. Slik er det å være musiker også. Begge kjenner på verdien i å ha gården som base i et liv hvor de er mye på farten og har mange spilleoppdrag.

– Jeg liker å bruke kroppen fysisk, og er gjerne i skogen når jeg hjemme, utdyper Lillebror.

Oline trives på setra og arbeidet med dyra der.

– Noen hensyn må vi ta, og vi må være ekstra forsiktig slik at vi unngår å skade fingrene våre, for eksempel. Det går ikke når du lever av å spille!

Dalakopa

Og spille har begge gjort fra de var små. I Rendalen var og er det et aktivt musikkmiljø som Oline tidlig ble en del av. På midten av 80-tallet var hun med og starta Dalakopa, et ni-manns spelemannsorkester som ga ut første plate i 1985, en utgivelse de mottok Spellemannprisen for året etter i klassen folkemusikk/gammeldans. Besetningen har stort sett vært stabil, men under helgas arrangement på Hovsteinan i Leksvik passet det ikke for to av medlemmene, og Lillebror steppet inn som vikar for begge to.

– Det blir til at jeg slenger meg med Dalakopa rett som det er nå, smiler han.

Plateutgivelse på gang

Paret er svært produktive musikere. Oline har 11 plateutgivelser på samvittigheten, Lillebror 13. Nå planlegger de en utgivelse sammen, hovedsakelig med egenprodusert stoff.

– Når vi er ferdige med Kamferdropsfestivalen har vi et par oppdrag foran oss før vi har satt av 1,5 måned i studio. De håper å ha det meste klart før julekonsertene begynner.

– Det går litt i ett, men vi er flinke til å lade opp, avslutter duoen. Bare vi har nærheten til naturen får vi både inspirasjon og energi!

Nye planer

Det er i år femte gang Kamferdropsfestivalen arrangeres. Initiativet kom opprinnelig fra Leksvik helsetun, og det er frivilligsentralene som organiserer festivalen. Bård Hindrum i Leksvik og Magnar Bremeraunet i Rissa har hatt hovedansvaret med å få opplegget på plass.

– Dette er det tredje året Rissa er med, forteller Magnar, og skryter av samarbeidet.

Det var i utgangspunktet eksterne midler som finansierte festivalen, men man har nå fått støtte gjennom Den kulturelle spaserstokken.

– Alle arrangementer er gratis bortsett fra festen med Dalakopa, forklarer Magnar.

Den er imidlertid noe subsidiert med de midlene vi har til rådighet.

– Poenget med festivalen er at det skal foregå noe i de aller fleste grendene i Indre Fosen, men mest på institusjonene, utdyper Bremeraunet. Det er også derfor helseinstitusjonene i både Råkvåg, Rissa, Stadsbygd og Leksvik får dette konserttilbudet i forbindelse med festivalen.

- Har dere planer om å utvide festivalen ytterligere?

- Kamferdropsfestivalen skal være en kulturfestival med hovedfokus på sang og musikk, men kanskje kan den også etter hvert utvikles til å omhandle andre uttrykksformer. «Kunst på hju»l er en idé som har vært luftet - en kunstutstilling som kan kjøres fra sted til sted innad i kommunen. Arrangementer som knytter de ulike generasjonene tettere sammen er noe vi absolutt vil se nærmere på. Vi har også vurdert muligheten for å arrangere en Eldres kulturmønstring, kanskje allerede fra neste år. Det vil i så fall bli etter mal av Ungdommens kulturmønstring, avslutter Magnar Bremeraunet.