- Er dere klare for litt opprør? Skal vi bli unge igjen?
Vokalist Knut Erik Østgård står fremst på scenen i Lysøysund. Det er dunkelt, småkaldt, men oppholdsvær. Foran seg har han flere hundre fosninger. Det er folk i alle aldre, men mange ungdommer har tatt plass helt inntil tregjerdet som skiller folkemengden og musikerne på scenen.
Ironisk distanse
- United in a scream, skriker Østgård før heavyrocklåta fra 1989 finner formen.
Både gitarvrengen og keyboardlyden høres akkurat så 80-talls ut som Return skal låte. Østgårds hese og meget karakteristiske rockestemme fjerner all tvil om hvilket band som står på scenen.
I dag er han 53 år. Det er en stund siden puddelrocken var på høyden.
- Hva er den store forskjellen på å dra rundt og spille i dag og på slutten av 1980-tallet?
- Jeg vil nok si at hovedforskjellen er at i dag står vi litt på utsida og ser på oss selv. Vi er stolte av musikken, men vi klarer å se litt ironisk på hvordan vi var den gangen. Vi skrev veldig mange ambisiøse tekster om opprør mot voksne folk og alt mulig sånn. Det føles bittelitt rart når man er 50 år. Da må man ha litt selvironi. Vi ler nok mye mer i dag. Det var mer alvor den gang, påpeker Østgård.
Fosna-Folket intervjuer ham og trommeslager Øyvind Håkonsen backstage etter spillejobben i Lysøysund.
- Jeg ser på meg og Knut Erik som en nyere utgave av Tor Erik Gunstrøm og Yngvar Numme, sier Øyvind.
Vokalist Knut Erik og resten av bandet, som sitter litt lenger unna, bryter ut i et mektig, unisont latterbrøl.
- Det var overskriften, tenker jeg, sier Knut Erik når han kommer til hektene.
Rockearena nummer en
De er fra Stange i Hedmark gutta i Return. Bandet ble startet i 1980 under navnet Polish, men skiftet siden til sitt nåværende navn. Gjennombruddet kom først i 1985 med singelen Sheila som gjorde kvartetten til norgesmestre i rock. Det påfølgende året ble singelen «Sing me a song» sluppet, og dermed var det definitive gjennombruddet et faktum. Return turnerte Norge på tvers og kryss. Også Fosen ble hyppig besøkt på slutten av 1980-tallet og begynnelsen av 1990-tallet.
- Vi hadde et motto tidlig på 1980-tallet om at ingen by var for stor og ingen bygd for liten, forteller trommis Øyvind.
- Vi spilte veldig mye på samfunnshusfester på den tiden. Det var der det skjedde. Det var rockearena nummer en i Norge, påpeker Knut Erik.
Idoler
Før gjennombruddet i 1985 var bandet inspirert av engelske band som The Police.
- Vi hadde mange låter som sprikte veldig i stilen. Halve settet var sikkert Police-inspirert, anslår vokalisten.
- Og halvparten av låtene var jo også på norsk, legger Øyvind til.
- Men så hørte vi jo også mye på tungrock som Deep Purple, Thin Lizzy og Uriah Heep. Stage Dolls var også et av våre store forbilder. De kom jo litt før oss. Idet vi slo gjennom i 1985-1986 kom den store Amerika-bølgen med band som Bond Jovi og Poison. Da skulle man ha fillete klær og langt, krøllete hår. Siden skulle håret være litt mer slitent, forteller de.
Som rockere i 80-tallets Norge skilte de seg ut fra mengden. Og etter gjennombruddet var det år med mye autografskriving og relativt ville tilstander.
- Jeg husker en gang på Sørlandet. Vi satt på et kjøpesenter og drakk kaffe. Plutselig sto det en haug med småjenter utenfor, og vi måtte smugles ut via parkeringskjelleren. Da var det litt Beatles-tilstander. Vi hadde også bandnavnet på bussen, men det ble helt håpløst når vi skulle stoppe på ferjer og slikt, forteller Knut Erik.
- Bussen begynte å rulle
Så var Return i Rissa en gang på slutten av 1980-tallet. Trommis Øyvind mener det var i 1987 eller 1988. Før intervjuet har Fosna-Folket utfordret ham til å fortelle en historie fra en av bandets mange jobber på Fosen.
Den gangen i Rissa på 80-tallet var det trommis Jarle Måløy i bandet Da Vinci som for anledningen kjørte turnébussen til Return.
- Han hadde jo bussførerkortet. Det var en kjempekveld på samfunnshuset i Rissa. Så kom jo det kjedelige utpå natta da vi måtte pakke ned utstyret og få det ut i bilen igjen. Da vi kom ut var det full fest inni turnébussen. Det var sikkert 30-40 publikummere som hadde kommet seg inn og hadde fullt nachspiel der.
- Da vi gikk mot bussen, fikk Jarle se at bussen begynte å rulle. De hadde på en eller annen måte tatt av håndbrekket på turnébussen som sto i en skråning. Jarle løp og vi løp som en gal. Vi fikk kastet oss gjennom nachspielmassen og dro på håndbrekket igjen. Det var rett før bussen forsvant utfor skråningen der, forteller Øyvind.
Knut Erik husker ikke historien.
- Det er mulig jeg ikke var der da. Kanskje jeg skrev autografer.
Hotellødeleggelse
Det begge imidlertid husker, er det som skjedde etterpå. Øyvind mener det må ha vært på et hotell på Fosen.
- Du og Jarle tok jo en øl på hotellet etter. Og det er kanskje en av de få gangene i historien at vi har betalt for ødeleggelser på et hotellrom, sier vokalist Knut Erik.
- Men der må vi legge all skyld på han Jarle fra Da Vinci, fleiper Øyvind.
- Dette er det klassiske eksempelet på at du kan møte på hvem du vil på hotellet, men hvis to trommiser treffer hverandre, da skjærer det seg, sier vokalisten.
En tv skal blant annet ha gått med i nachspielet.
- Vi er ikke noe stolte av det i dag, men vi syntes det var fryktelig tøft den gang.
Return-duoen påpeker at de gjorde opp for seg dagen etter.
- Det var ikke noen stor skandale, bare litt.
- Beskriv dere selv. Hvordan var dere da dere reiste rundt på 80-tallet?
- Hvis jeg skal beskrive meg selv da jeg reiste rundt på samfunnshusene på 1980-tallet, så følte jeg at jeg var guds gave til kvinnen, sier trommis Øyvind før de andre bryter ut i en ny latterbølge.
- Sier Øyvind. Det er veldig viktig, påpeker vokalist Knut Erik leende til undertegnede.
Grunge og farvel
Det gikk slag i slag for Return med opptil 70 spillejobber i året. Så kom grunge-sjangeren på 1990-tallet. Rocken endret seg.
- Kurt Cobain kom, pleier vi å si. Vi var populære frem til da. Etter det var det liksom ingen vits i å reise rundt og spille den musikken vi spilte. Det ble et markant skifte både på radio og blant folk, forteller Knut Erik.
Return bestemte seg for å ta ett års pause i 1994. Det ble seks år før bandets tidligere manager lanserte ideen om en best of-CD i 2000. Bandet hadde ikke særlig tro på prosjektet, men fasiten ble hele 75 000 solgte eksemplarer på to uker. Med noen få unntak har 80-tallsheltene holdt det gående sammenhengende siden den gang.
Nå gjør de maks 25 spillejobber i året. Musikken skal ikke bli et slit. Det skal være artig. Det er hovedfokuset.
Lysøysund
- Skal vi kline nå? Nå er vi på samfunnshuset på 1980-tallet, introduserer Knut Erik fra scenekanten.
Han drar i gang «Sing me a song» med kassegitaren. Da er det allsang i Lysøysund. Siden kommer «Bye, bye Johnny» og «Change the attitude» på rekke og rad.
- Jeg synes det var en veldig spesiell opplevelse, begynner Øyvind når Fosna-Folket ber ham beskrive kveldens spillejobb.
- Det er et fantastisk miljø her i Lysøysund. Det er en trivelig plass. Så synes jeg også det var veldig fin respons fra publikum.
Vokalist Knut Erik fortsetter.
- Vi frykter jo alltid når vi spiller på sånne plasser, at alle er drita og at ingen hører på hva vi driver med, men i dag var det ikke sånn. Det er så moro når du er frontfigur i et band. Du sier noe du tror er artig, så ser du at folk hører det og at noen snur seg og ler.
Klokka har vippet over 02.00 når intervjuet omsider tar slutt. Utenfor, der det for en time siden var som en maurtue med fosninger, er noen enslige vakter i gang med opprydningen. Nok en spillejobb er over for hedmarkingene. En av mange, også på Fosen. Nå skal de returnere «hematt».
Les mer: 800 var på Fosen-fest. Se bildene