Vi skrur tiden tilbake til 5. september 2012. Jan Terje Møller Nilsen er på jobb hos Grøntvedt Pelagic på Uthaug. Plutselig segner han om, og ambulansepersonellet kan etter hvert fortelle at Jan Terje har hatt et kraftig hjerneslag.
Ble lagt i koma
Han ble sendt med luftambulansen til St. Olavs hospital og operasjonsbordet. Der ble han liggende i fem timer mens legene forsøkte å få has på blodproppen, som hadde kommet opp i hjernen fra halsen.
Da Jan Terje våknet etter operasjonen, var han blitt lam i høyre side av kroppen og mistet taleevnen. Dagen etter operasjonen oppsto det noen komplikasjoner, og en ny operasjon måtte til. Jan Terje ble lagt i koma i ei uke, og familien visste enda ikke hvor hardt slaget hadde rammet han.
Så begynte en ny tidsepoke for Jan Terje og familien, før og etter slaget.
Jan Terje var sterk, og etter hvert som dagene gikk ble det små fremskritt. Han lå i en måned på St. Olavs hospital før han deretter ble overflyttet til opptrening for hjerneskadde på Lian rehabilitering.
Tilbake til livet
De som kjenner Jan Terje vet at han er sta, og mens han var på Lian bestemte Jan Terje seg for at han skulle trene seg tilbake til livet. Han skulle ikke bli liggende i en seng.
Etter seks måneders rehabilitering på Lian, fikk Jan Terje dra hjem.
Med stort pågangsmot, ukuelig vilje og stahet, er Jan Terje i dag selvhjulpen med det meste.
- Det han sørger mest over, er språket. Det å være avhengig av rullestolen er én ting, men det verste er å ikke kunne prate. Det å skrive ord er også en utfordring, forteller Jan Terjes kone, Bente Nilsen.
Jan Terje er sterk. Han har alltid vær aktiv, og har hatt massevis av hobbyer, deriblant dykking. Selv om Jan Terje er delvis lam, kjører han ATV (firhjuling), og han tar seg en sykkeltur på sin nye trehjuls el-sykkel. Nå imponerer han legene, som sperrer opp øynene og er forbauset over hans fremgang.
- Fikk hakeslepp
Da ekteparet Gretha og Svein Inge Skaug nylig spurte om han ville bli med i dykkerklubben, ble Jan Terje kjempeglad. Han og Svein har dykket sammen i yngre dager, og det å nå være i vannet igjen etter så mange år og svømme rundt med dykkerutstyr har gjort at Jan Terje har fått en stor mestringsfølelse og en følelse av frihet når han er i vannet.
Nå er Jan Terje med i Ørland svømmehall der han trener hver lørdag, og viser stadig større fremgang. Målet er å dykke ned på fire meter i bassenget, og å kunne komme seg ut i sjøen til sommeren.
- Fysioterapeuten hans fikk hakeslepp da han fikk vite at Jan Terje hadde begynt å dykke. Det var den beste form for trening, og han hadde aldri hørt om slagpasienter som hadde begynt med denne sporten, forteller Bente.
Hun er takknemlig for jobben Gretha og Svein gjør i bassenget.
- Ikke er det bare god trening men også sosialt med kaffe og gode historier etter endt økt. Det blir nok av "alenetid" når en er blitt rammet slik som Jan Terje er blitt, men det gjelder å ikke gi opp, sier hun.
Aktivitetsdag
Norges Idrettsforbund (NIF) har bestemt at paraidrett (idrett for blinde, svaksynte og bevegelseshemmede) skal inn i den ordinære idretten. Norges Dykkerforbund hadde, sammen med de andre særforbundene, aktivitetsdag under Ridderrennet på Beitostølen i 2017.
Det var på Beitostølen at Gretha og Svein fikk møte både blinde og bevegelseshemmede i vannet, og begynte å tenke på hva de kunne gjøre for å få flere ut i vannet.
- Senere hadde NIF et kurs med oss instruktører fra hele landet, der vi fikk mange nyttige tips om oppstart med tilbud til disse gruppene. Norges Dykkerforbund har utstyr og hjelpemidler for utlån til klubbene, undervannsscootere og annet, forteller Svein.
Foreløpig synes Jan Terje at han har bedre utbytte av å bruke den ene armen, og foten som fungerer. Progresjonen har vært imponerende, forklarer Skaug.
- Fra å bruke flytemidler med én person på hver side av seg, til å klare seg selv og kunne ta på dykkemaske med ei hånd, svømme rundt med én svømmefot og ha kontroll på egen sikkerhet i vannet, forteller han.
100 prosent motivert
Jan Terje er i veldig god fysisk form, i tillegg er han 100 prosent motivert.
- Han har ikke talespråk, men vi kommuniserer likevel meget bra. Hans familie er også med som støtte, både for oss og Jan Terje, sier Skaug.
Før Jan Terje går i vannet sammen med sønnen Stian, Gretha og Svein, forteller han om mange gode minner og dykkeropplevelser fra da de dykket sammen på 70-tallet. Det har også nesten gått veldig galt.
- Man er ung og dum, årstallet er 1973 eller 74 Nyutdannet sportsdykker og kan alt om dykking. Vi dykker etter tabell: 20 meter/40 minutter, det var grensa vår. Vi er fire dykkere på Vetaboen utenfor Dybfest og svømmer rundt på 15 meter. Vi hadde hørt rykter om et båtvrak (Margrete Johanne) som skulle ligge der, forteller Svein.
Vrakdykking
Sikten var super, rundt 25 meter. Svein og Jan Terje dykket den gang uten oppstigningsvest og i våtdrakt, med ei stang på flaskekrana som kalles reservesjalter. Stanga dro de i når det ble tregt å puste, trykket på flaska var da 50 bar og det var nok reserveluft til å avslutte dykket på en sikker måte.
- Makkeren min manglet denne stanga, og jeg skulle utløse hans reserve-sjalter når ventilen hans begynte å strupe inn på lufttilførselen. Etter ti minutter dykking på 15 meter, fikk vi øye på vraket. Det var magisk å se, akkurat som i Donald Duck, det lå langt der nede i den mørke avgrunnen, på rett kjøl. Vi måtte bare ned, minnes Svein.
Baugen på vraket lå på 36 meter, men skroget hvilte på bunnen, 40 meter under overflaten. Adrenalinet var på topp og tiden gikk fort.
- Jeg hadde 10-liters dykkeflaske og makkeren min hadde 15 liter. Min flaske nådde 50 bar først, og jeg utløste min reserve-sjalter og ga tegn på oppstigning. Makkeren min hadde ennå ikke kommet ned på 50 bar, så han ga tegn til at han ville fortsette sammen med det andre paret, Jan Terje og hans buddy, forteller Skaug.
Minimal lufttilførsel
Svein passerte Jan Terje på sin oppstigning, han var opptatt med en lanterne i masta på skipet.
Det som senere skjedde, var at Sveins makker gikk tom for luft, han ga avtalt tegn til de andre, men ingen skjønte det; de var ikke klar over at han manglet reserveutløser-stanga.
Jan Terje hadde i tillegg surret seg inn i wirene på masta.
- Min buddy måtte da gå opp alene, med minimal lufttilførsel, de siste meterne uten luft. Det kunne blitt en fatal utgang for ham, oppstigningen gikk altfor fort. Det gikk imidlertid bra, han hostet og harket litt i overflata, men kom seg fort igjen, forteller Svein.
Han ga seg med dykking etter denne hendelsen. Jan Terje og hans buddy kom til overflaten like etter, Jan Terje hadde heldigvis kommet seg løs fra wirene.
- Vi hadde en lang debriefing da vi kom i land, og konklusjonen ble at dette hadde vært et dykk som kunne tatt liv, sier Svein.
Heldigvis er de fleste minnene gode, men Jan Terje og Svein er i dag enige om at HMS’en er vesentlig bedre nå enn den gangen de dykket med bare våtdrakt, flaske, ventil og blylodd. Uten oppstigningsvest, som ble et krav først senere.
Fremgang og langsiktig mål
Jan Terje er klar for vannet, og flytter seg over i stolheisen som gjør at han lettere kan nå vannet. Etter litt justering av maska er han klar for en ny treningsøkt, og det er ikke annet enn imponerende å se hvor bevegelig han er i det våte element.
Med én svømmefot svømmer Jan Terjer rundt i bassenget, over og under vann trener han.
Svein er tydelig stolt av sin gamle venn, og med tanke på fremgangen han har sett bare på kort tid, har han tro på at Jan Terje etter hvert kan gå fra basseng til sjø:
- Nå er målet å trene opp så mye «vannfølelse» i bassenget at Jan Terje kan snorkle på overflata i sjøen og kunne få se igjen den flotte naturen under vann. Fridykking under vann vil være et mer langsiktig mål.