«En kvakksalver er person som driver legevirksomhet uten faglig utdanning eller autorisasjon. I utvidet betydning brukes kvakksalveri generelt som personer som fusker i et fag og later som om de har evne til å utføre behandling selv om de mangler fagkunnskap.»

Dette står blant annet å lese i Wikipedias forklaring på begrepet kvakksalver.

Eilert Bjørkvik. Foto: Terje Dybvik

«Kloge Mænd eller Qvinder»

Eilert Bjørkvik i Rissa, historiker og tidligere førstearkivar ved Statsarkivet i Trondheim, dykket i sin tid ned i en sak på Ørlandet om en kvakksalver som ble dømt. Det med bistand fra Ottar Solbue på Ørlandet. Historien ble i sin helhet presentert i Fosen historielags Årbok for Fosen 1990, hvor vi har tatt tak i essensen.

Det var med en forordning av 5. september 1794 at det ble satt straff for kvakksalvere som «under Navn af kloge Mænd eller Qvinder» påtok seg å helbrede sykdommer blant folk, selv om de var «aldeles Ukyndige i Lægekunsten».

Forordningen påla embetsmennene, især prestene, å advare folk mot å la seg narre av kvakksalvere. Embetsmennene skulle drive forebyggende arbeid ved å spre opplysning om den skadelige innflytelse innestengt luft i boligene hadde på sunnheten, og det skulle advares mot urenslighet i klesveien og for mye salt mat. Amtmennene skulle føre kontroll med blant annet de offentlige legene.

Dersom ukyndige tok syke i kur og med det utsatte dem for fare, skulle vedkommende første gang straffes med 20 riksdaler i bot til fattigkassen i soknet eller fengsel på vann og brød i åtte dager. Ved andre gangs forseelse var straffen seks måneders arbeid i tukthuset. Ved gjentatte forseelser ble straffen fordoblet for hver gang.

Åpning for lokal praksis

Forordningen hadde imidlertid en åpning for lokal praksis. Dersom noen, som egentlig ikke var lege, hadde skaffet seg kunnskap og dugelighet i en eller annen enkelt del av legekunsten eller i å helbrede sykdom, kunne han søke om tillatelse til å praktisere i det distrikt han bodde. Det var på grunnlag av denne forordningen at skomaker Carl Abraham Møller på Ørlandet søkte Kongen om tillatelse til «uhindret at drive Qvaksalveri».

Møller, som var født i Molde i 1817, gikk på middelskole og latinskole i Molde, men så ble hans «studerende Bane» brutt ved at foreldrene døde tidlig. Han hadde dermed ikke økonomi til videre studier, og en flerårig sykdom satte ham også tilbake. Han hadde tenkt å studere medisin, og han hadde også ervervet litt kunnskap om forskjellige sykdommer hos den daværende legen Brock i Molde.

Men da det ikke ble noe medisinstudium, dro Carl Møller til Trondheim hvor han i 1839 ble gift. Han kom i skomakerlære hos Gerhard H. Hansen og arbeidet hos ham i 18 år. Han holdt liv i en tallrik familie, han nevner 13 barn, som skomaker til han rundt 1860 fikk koldbrann i høyrehånda slik at han mistet pekefingeren og tommelfingerens fremste ledd.

Søkte Kongen om lov

Etter oppfordring fra ørlandspresten Franzen flyttet han til Ørlandet i februar 1861 for å drive som skomaker. Han søkte en liten biinntekt ved å gi syke råd og veiledning. Han pådro seg med det legens uvilje og tiltale. For ikke å utsette seg for dette mer, søkte han Kongen om å få «drive Qvaksalveri» uhindret. Han la ved søknaden fire attester fra fornøyde pasienter. Den første attesten er datert Tiltrem i Åfjord 4. desember 1869 og underskrevet av Anton Schjølberg. Han forteller om en sykdom «for Brystet og i Maven» i 1863 som distriktslegen ikke forsto noe av. Han ble snarere verre enn bedre, og legen oppga å kurere ham. Da søkte Anton Carl Møller, og etter 14 dagers tid kom han opp av senga etter å ha ligget i 18 uker.

Neste attest er underskrevet av Johan Arnt Mørreaunet og datert Åfjord 6. desember 1869. Han forteller om ei datter som for 7 år siden var plaget av «Kolfeber». Hun søkte flere leger, men uten nytte. Hun ble bare verre og verre. Så henvendte han seg endelig til Carl Møller. Etter at Møller hadde vært i huset i omtrent fem uker, kunne datteren gå. Etter fortsatt pleie av Møller, ble hun fullkommen frisk og har siden vært frisk. Hun hadde da ligget til sengs i to år.

«En stor Svuld i Maven»

Så følger en attest underskrevet av Johanna Jensdatter Steen og datert Øra i Åfjord 16. desember 1869. Hun ble angrepet av en meget slem sykdom som «besto i en stor Svuld i Maven». Distriktslegen erklærte henne for uhelbredelig. Hun søkte også en annen lege uten resultat, men så fikk hun tak i Møller. Da han hadde vært hos henne i tre dager, kunne hun stå opp fra senga etter å ha ligget i flere uker.

Siste attest er fra Kristian Andersen Grande og datert Ørlandet 8. januar 1870. Han forteller at hans kone noen uker før hadde fått vondt i venstre kne. De henvendte seg da til legen på Ørlandet, men til ingen nytte. Sykdommen ble verre og verre, og i fem uker måtte hun løftes «af og i Seng» av to mennesker. Etter ytterligere å ha søkt legen, så Kristian Grande at det ikke var håp om bedring fra legens hånd. Men nå visste han av en «meget Berømt Qvaksalver» under navn Carl Møller, og han ble hentet. Etter en åtte dagers tid begynte den syke å komme seg på beina, og litt etter litt begynte hun å gå.

En fordrukken skomaker

Carl Møllers søknad til Kongen ble sendt tjenestevei til stiftamtmannen, idet han bad om bistand ved søknadens videresending. Fysikus og amtmann skulle attestere slike søknader. Stiftamtmann Motzfeldt sendte derfor søknaden over til fogden i Fosen og ba fogden sørge for at distriktslege Angell fikk uttale seg. Etterpå skulle fogden sende dokumentene tilbake sammen med sin egen betenkning.

Distriktslege Jonas Angell skrev sin «attest» 6. februar 1870, og han var ikke direkte nådig i sin vurdering av søkeren. Carl Møller karakteriseres som en fordrukken skomaker fra Trondheim som kom til Ørlandet for å sy sko, noe han skulle være flink til. Selv om han i søknaden sier at han er så godt som udyktig til slikt arbeid på grunn av skaden i hånda. Etter en tids opphold på Ørlandet begynte han med årelating og koppsetting, og da han hadde fått et visst renomme i den retning, utvidet han praksisen til å omfatte alle mulige slags sykdommer med så vel utvortes som innvortes midler, visstnok i de fleste tilfelle mer til skade enn til gagn for pasientene, hevder distriktslegen.

Gjorde pasient gravid

Carl Møllers praksis skal en tid ha vært temmelig utbredt, men avtok et par år tidligere. Dette var dels på grunn av noen mindre heldige kurer, dels på grunn av at han besvangret en pasient. Distriktslegen hevder at Møller grunner sin søknad på en usannhet når han sier at han har vært satt under tiltale. Selv om han nok har fortjent å bli satt under tiltale, har distriktslegen aldri anmeldt ham, da han ikke trodde at noen dagers vann og brød ville ha den ønskede virkning.

Fogd Tohrsen oversendte dokumentene til stiftamtmannen, idet han bemerket at det så vidt han kunne skjønne, ikke kunne være lovlig adgang til å innvilge Møllers søknad. Han bemerket ellers at attestene fra Møllers pasienter hadde en så stor grad av indre likhet, at man ikke kunne være i tvil om hvem forfatteren var.

Dette postkortet med sorenskrivergården på Berg ble poststemplet i 1908.

Stiftamtmann Motzfeldt sendte dokumentene tilbake til fogden. Han ba fogden vurdere om det ikke var tilstrekkelig grunn til å ta opp forhør over Møller, for å få ham straffet for hans lovstridige virksomhet. Og så ble det altså en straffesak mot Carl Møller av den søknaden han hadde tiltenkt Kongen. Neste adressat for den voksende dokumentbunke var sorenskriver Weidemann, som 28. februar 1870 innstevnet Carl Møller til et undersøkelsesforhør på sorenskrivergården Berg 7. mars. Dit ble også Kristian Andersen Grande og kone stevnet som vitner.

Lite flatterende

I mellomtiden hadde sorenskriveren bedt sogneprest B.F. Hansen om en attest for Carl Møllers forhold i menigheten. Den ble ikke flatterende. Allerede da Hansen kom til prestegjeldet, hørte han Carl Møller omtalt som en som egentlig drev skomakerprofesjonen, men som ved siden av helbredet sykdommer blant folk. Da Møller i 1868 ble utlagt som barnefar, fikk presten bekreftet at Møller var en ryggesløs person. Alle som han senere har snakket med, hadde sagt at Møller i høyeste grad både i tale og gjerning var et usedelig menneske. Ryktet stemplet ham også som en som var henfalt til drikk, og det forklarte etter prestens mening noe av Møllers øvrige ferd. Med en slik attest stilte nok ikke Carl Møller særlig sterkt i retten.

I forhøret 7. mars ble Johanna Andersdatter Grande kalt fram som første vitne. Hun ble forelagt mannen Kristian Grandes attest- Hun forklarte at da distriktslegen ikke kunne hjelpe, henvendte mannen seg til Møller. Møller så til henne to ganger om dagen, og ved siden av at han ga henne noen dråper, brukte han uvasket ull kokt i syre til å legge på kneet. Senere brukte han salve. Etter omtrent åtte dager begynte hun å komme opp av sengen, og senere ble hun fullkommen helbredet. Kristian Grande var fraværende på fiske i Veiholmen.

– Husråd og enkle husmidler

Så ble Carl Abraham Møller kalt fram. Han vedkjente seg søknaden med de fire attestene, og han erkjente at han i løpet av flere år hadde behandlet forskjellige syke både med utvortes og innvortes midler. De innvortes midlene han hadde brukt besto av slikt som han hadde tilberedet selv av urter og lignende, og han hadde aldri skrevet ut resepter for de syke.

Distriktslege Angell som var til stede i retten, framla en resept som Møller hadde underskrevet. Han erkjente å ha skrevet den, men han påsto at han ikke hadde brukt den, bare skrevet den for å øve seg. Han sa at det ikke eksisterte noen person ved det navn som sto på den. Møller sa ellers at Johanna Grandes forklaring var riktig, og at det var naftadråper han hadde gitt henne.

Til presteattesten ville han bemerke at han ikke gikk med på at han var henfalt til drukkenskap. Han hevdet at han aldri hadde aldri forlangt en eneste skilling for de råd og veiledninger han hadde gitt. Det han hadde forlangt betaling for, var en rimelig godtgjørelse for blant annet årelating, kopping, påsetting av igler og andre enkle hjelpemidler som han hadde levert. Egentlige medisiner hadde han bare brukt noen få av, som nafta, kamfer og hoffmannsdråper samt kamferolje Han kunne ikke skjønne at han skulle få ubehageligheter om han overlot en og annen slike husmidler. De råd som Møller hadde gitt, var derfor husråd og midlene enkle husmidler, som det ikke kunne være straffbart å formidle.

«Ved Herrens Bistand»

Møller forteller så om sin befatning med de fire attestutstederne. Anton Schjølberg hadde fått beskjed fra distriktslegen om at livet ikke sto til å redde, da hjertet vokste i ham, og som en siste utvei ble det sendt bud på Carl Møller. Møller kom til den syke sent om kvelden og åpnet straks ei åre på lillefingeren på venstrehånda. Den syke fikk en styrkende søvn om natta, og ved bruk av ytterst enkle midler gjenvant Anton helsa i løpet av kort tid «ved Herrens Bistand». Han var fremdeles frisk og drev sitt arbeid både på sjø og land.

Johan Arnt Mørreaunets datter Dina hadde ligget til sengs i omtrent to år av koldfeber. Distriktslegen og to andre leger fra Trondheim hadde vært konsultert. Da Møller ble tilkalt, ordinerte han dampbad og bitre urter som te. Dina gjenvant helsa litt etter litt. Datteren til Jens Asserøya, Johanna, led av «Værk i Maven». Distriktslegens midler førte ikke til bedring. Hun ba Møller om råd, og han ga henne en salve som han selv hadde tilberedet, en nøyaktig diett og hyppig bading av såret. Såret ble snart leget, og hun hadde senere hatt to nedkomster.

Kristian Andersen Grandes kone, Johanna, led av et onde i venstrefoten. Legen ble tilkalt, men Johanna ble ikke bedre. Carl Møller rådde henne til å bruke en fordelende salve som han laget selv. Han svidde ull og kokte den i myse, syre, og la dette på som varmt omslag. Etter kort tids bruk begynte den syke å bli bedre. Med dette mente Møller å ha bevist at han ved bruk av sine enkle midler hadde gagnet de syke, selv der hvor legen hadde sagt det var umulig. Han han mente at han ikke kunne dømmes for ulovlig ferd og bedrageri.

Dømt til å betale

Møller la fram attester som viste hans gode forhold både i Molde og Trondheim. Han hadde blant annet vært brukt som ekstrapolitibetjent i Trondheim under markedene og i andre tilfelle da det behøvdes utvidet politistyrke. Alle sju attestene talte til Møllers fordel, men de lå noe tilbake i tid. Selv om han i det skriftlige innlegget bedyret sin uskyld, erkjente Møller til slutt i retten at han ved sin virksomhet hadde handlet i strid med forordningen av 1794 og således hadde gjort seg skyldig til straff.

Saken ble tatt opp til doms 16. mars 1870. Møller ble dømt etter forordningens paragraf 5 til å bøte 16 spesidaler til Ørland prestegjelds fattigkasse. Etter dagens pengeverdi tilsvarer verdien av en spesidaler fra 1875 rundt 195 kroner.

Carl Møller anket dette til stiftsoverretten. Overrettsdommen stadfestet senere bare underrettsdommen og la til 2 spesidaler til Delinkventfondet for bruk av referent – aktor og forsvarer. Møller søkte så Kongen om benådning og ettergivelse av bøtene, men dette ble avslått i brev fra Justis- og politidepartementet. Likevel åpnet departementet for at han kunne søke Indredepartementet om å få praktisere, men han måtte da sende en særskilt forestilling.

Ny søknad

Nå gjensto oppgjøret. Lensmann Buaas hadde tatt pant i Møllers eiendeler i boligen hos Vilhelm Ness på Grande. Boten og omkostningene gikk opp i vel 19 spesidaler, men Møllers gjenstander på Grande ble bare taksert til vel 6 spesidaler. Etter en del sending av dokumenter fram og tilbake, betalte Carl Møller boten til Ørland fattigkasse.

Men saken var ikke helt slutt. 22. mai 1871 mottok stiftamtmannen en søknad fra Carl Møller om uhindret å drive legevirksomhet og om fritak for de idømte bøter. Nå var situasjonen en annen enn året før. 29. april 1871 kom en lov om forandring i kvakksalverlovgivningen etter en årelang debatt i Stortinget. Loven betydde en endelig oppheving av forordningen fra 1794. For Carl Møller ga også denne loven en mulighet for å få lov til å praktisere. Stiftamtmannen var av en annen oppfatning. Samme dag han mottok søknaden sendte han den til fogden i Fosen, for at han skulle gjøre det klart for Møller at han ikke hadde godtgjort å ha den nødvendige kyndighet til å praktisere som lege. Fritak for mulkten som Møller var idømt kunne det ikke reflekteres på, da Møller hadde fått avslag på sin benådningssøknad. Dessuten hadde han betalt mulkten. Lensmann Buaas fikk 16. juni 1871 ordre fra fogden om å meddele dette videre til Carl Møller.