- Det er nok vatn jeg er mest kjent gjennom. Bassenget har vært en stor del av og en stor glede i livet mitt. Det å få ungene til å mestre og å stadig bryte grenser, lære gjennom leik og at de vise meg hvor flinke de er blitt.. Jeg vet ikke helt hvem som blir stoltest, om det er meg eller ungene, sier Gretha Skaug.
- Stor glede
Gjennom jobben som badevakt, eller badevert som Gretha foretrekker å kalle det, har hun sett barn vokse opp, og synes det er ekstra hyggelig å se at også deres barn er med i bassenget.
- Det å få holde på med unger i bassenget har gitt meg stor glede. Nå er de blitt så store at de har fått sine egne unger som også er med i bassenget, og så kommer de for å hilse på når de er hjemme på besøk, sier hun.
Gretha er vokst opp i Ervika, og forklarer at hun som jentunge alltid var aktiv med et eller annet.
- Jeg vaks opp på gård, i en trygg og fin familie. Vi måtte bestandig drive lasset i lag. Jeg var en aktiv unge, og likte ikke å leike med dukker. Jeg fikk tidlig en fotball, og leika med de eldre guttene. Det var alltid mye større gutter hos oss, og jeg skulle være minst like god som dem, forteller hun.
Hun likte å gå på ski, og var mye i Rusasetfjellet. Da Gretha var 17 år gammel, traff hun Svein for første gang. Svein var interessert i friluftsliv, mens Gretha helst ikke ville være med på tur.
- Han var interessert i alt mulig. Jeg var kommet dit hen at jeg var blitt litt roligere, jeg likte å brodere og lese. Jeg var ikke interessert i friluftsliv den gang, men hver gang vi hadde fri så skulle Svein på tur, minnes Gretha.
- Var så lei meg
Hun husker godt en episode etter at de hadde giftet seg, og Svein ville ha henne med på tur.
- Jeg var så lei meg. Jeg husker at jeg satt i gangen og skreik for meg selv, så kom ei venninne av meg som også skreik, jeg måtte spørre hvorfor hun gråt. Hun gråt fordi hun aldri fikk med seg mannen sin på tur. Det endte med at jeg ble med på tur, og etter det har jeg alltid vært med på tur, sier Gretha.
- Nå er det hun som har tatt over styringa, skyter ektemann Svein inn fra kjøkkenet.
Gretha gikk på Ørland meieriskole, og jobbet etterpå som meierske på Furunes meieri i Bjugn. Familien har bodd flere steder i landet, både i Bardufoss, Lakselv og Sola, før de slo seg til ro for godt på Ørlandet. Huset på Ottersbo ligger idyllisk til, rett ved vannkanten og midt i blinken for den aktive familien.
- Vi forelsket oss i sjøen begge to. Da vi flyttet hit i 1981, kom vi i kontakt med Ørland froskemannsklubb. Vi dykket begge to da vi kom hit, og det begynte vel med at Svein Sagfjæra fra froskemannsklubben så ei dykkelykt utenfor hos oss da han skulle feie pipa vår, og siden har vi vært aktive med dykkertrening i bassenget nesten hver torsdag, sier Gretha.
40 år med dykking
Gretha har dykket i snart 40 år, og sier selv at hun begynte med det da hun var lei av å holde tauet for mannen.
- I begynnelsen måtte jeg sitte å holde tauet for Svein som var ute i vannet, og det var ikke så gøy i lengden. Jeg ville bli med uti, selv om jeg syntes det var litt skummelt. Nå har jeg dykket siden i 1978, det har ikke vært så mye flaskedykking i de siste årene, mest fridykking, forteller Gretha.
Gretha spiller undervannsrugby med froskemannsklubben, og hver torsdag er det harde kamper som blir utkjempet mellom lagene.
- Det er litt artig, de yngre medlemmene spør jo om jeg vil være med. Jeg fikk meg en på kjaken her sist gang, det er ikke helt godt å bite sammen enda, forteller hun.
Ungene har også fått være med i bassenget fra de var helt små. Sønnen Atle (24) ble med allerede da han var rundt fire måneder gammel, og lå i bærebagen på land.
Ble instruktører
- Det var veldig sosialt, og det var alltid voksne som kunne følge med. Vi har hatt et generasjonsskifte i klubben, og det begynte å dabbe av litt med aktiviteten rundt år 2000. Da dro vi opp til Kabelvåg og tok kurs for å bli fridykkerinstruktører, forteller Gretha.
Siden har både Gretha og Svein vært aktive og fått med seg utallige unger både over og under vann, med god støtte fra resten av klubbens medlemmer.
- Vi klarer jo ikke å gjøre dette med fridykking og mange unger uten en gjeng som hjelper til. Alle tar vare på ungene og det er veldig sosialt. De gamleste og de yngste er sammen om en felles interesse, og vi føler oss ikke gamle når vi er med. Nå har vi også barnebarn, ett bonusbarnebarn og bonusoldebarn som har gått fridykkerkurs og er med i bassenget og dykker sammen med oss. De er litt småekle med oss, Svein er litt redd for å bli drept, humrer Gretha.
At ungene har fått være med fra starten av, har vært viktig. Enten det har vært kajakkpadling eller fridykking, så har ungene aldri vært noen hindring for å leve et aktivt liv, forklarer Gretha.
Unger ingen hindring
Selv om deres egne unger er blitt voksne, så reiser ekteparet fortsatt land og strand med unger, enten det er for å padle kajakk eller for å dykke.
- Vi har alltid vært på tur med unger. Vi har båret utstyr og hatt unger på ryggen, plassert dem i stamper for at de ikke skal spise alt mulig rart, og hivd oppi skjell og annet. Unger har aldri vært noe hinder, vi har hatt hver vår bil og fylt opp med unger og bare dratt, med sier Gretha.
- Fra å nekte å bli med på tur, til å gå Norge på langs, det er en bra omveltning, sier ektemannen Svein, tydelig litt stolt av den spreke kona si.
Det var i 2015 at Gretha og hennes tremenning Anita Henriksen gikk Norge på langs, fra Halden til Grense Jakobselv. 3500 kilometer med sterke opplevelser og rause møter med mennesker gjorde inntrykk.
- Jeg ble veldig kjent med meg selv på den turen, fant min egen styrke og mine svakheter. Men det var herlig å bare gå, være fri. Svein betalte alle regningene, og jeg bare gikk! Det å bare trenge å tenke på å gå, ha nok mat, en plass og sove på og være tørr. Jeg møtte så mange fantastiske mennesker, foruten naturopplevelsene så er det alt folket som gjorde sterkt inntrykk, forteller Gretha.
- Stor forståelse for ungdom som sliter
Etter turen har hun båret med seg gjestfriheten hun selv opplevde, og er ikke fremmed for å invitere med seg folk heim.
- For en måneds tid siden da vi var på hytta, fikk vi se en som sto og gjemte seg for regnet, så vi ba ham hjem. Det var en tysker, han hadde vært i Norge mange ganger, men han hadde aldri opplevd å ha blitt bedt heim til noen før. Det var den samme gjestfriheten jeg møtte da vi gikk Norge på langs, vi fikk komme inn til folk og ta oss en dusj og fikk servert mat. Man må tørre å prate med folk, forteller Gretha.
Hjemme hos familien Skaug er det høgt under taket, og jeg får fort inntrykk av at dette er en familie som tar godt vare på hverandre, og viser stor omsorg for dem de møter på sin vei.
- Vi har veldig stor forståelse for ungdom som sliter. Faren min tok ekstra vare på ungene som hadde det litt vanskelig blant annet på skolebussen der han var sjåfør. De fikk sitte på motorkassen, og av og til ble de med hjem. Broren min driver «Grønn omsorg» i Ervika, så det med omsorg sitter nok litt i rota på oss, sier Gretha.
- En annen tidsregning
Gretha har opplevd en mors verste mareritt, å miste et barn. I 1991 ble sønnen Arnt Erik brått revet bort i en ulykke, bare 16 år gammel. Et vendepunkt i livet som naturlig nok setter sitt preg på en familie.
- Det er en del av livet mitt. Vi har en litt annen tidsregning, der andre regner før og etter Jesus så har vi før og etter at vi mistet Arnt Erik, forteller Gretha.
Etter at sønnen døde, var det to muligheter, forklarer hun.
- Enten så går man videre, eller ikke. Vi hadde jo også flere unger som skulle ivaretas, og man tror jo at man ikke skal greie det, men.. Sånn sett har også naturen og det hjulpet oss, det er med på å styrke deg. Hvis du blir styrket fysisk, blir du også styrket psykisk. Det er mange som oss i Norge, sier Gretha.
Hun forteller at hun setter stor pris på å bo der hun bor, og å ha sin mor i nærheten.
- Det å kunne gå på tur her hjemmefra, gå på kaffebesøk og besøke mora mi; det at jeg er voksen og fortsatt har ei mor å besøke. Jeg finner stor glede i å få være med yngre folk, og vi leker boksen går og spiller volleyball hver kveld når storfamilien samles på sommerferie i et hus vi har i Fredrikstad, sier Gretha.
- Har limeegenskaper
Sammen utfyller ekteparet Skaug hverandre godt, og Svein beskriver kona som limet i alt de driver med.
- Hun har noen egenskaper jeg ikke har. Hun har limeegenskaper. Jeg hadde aldri drevet med fridykkerkurs om ikke hun var med, hun er flink til å holde styr på ungene.
- Vi utfyller hverandre godt når vi holder på i lag. Jeg er litt sånn: «Nei, dette går sikkert ikke bra», mens Svein er sånn: «Joda, det går så bra!».
Mange av dem som nå går på kurs hos Gretha, har blitt kjent med henne gjennom jobben som badevert.
- Jeg håper jeg er rettferdig, i jobben min så forsøker jeg å ha blikk-kontakt, og å se alle sammen. Noen blir litt usynlige, jeg vil gjerne inkludere alle sammen. Jeg har veldig lett for å bli glad i folk, sier hun.
Hun har hatt fridykkerkurs hjemme ved kjøkkenbordet, og naboene på Ottersbo er godt vante med å se fridykkerutstyr henge til tørk på klessnora i hagen, og kajakker overalt. I ei uke hver sommer blir også Gretha og Sveins hjem en del av basen for UngSom, når de engasjert tar i mot ei gruppe barn som får prøve fridykking og kajakkpadling.
- Det er favorittuka mi, sier Gretha og smiler varmt.
Fridykking for bevegelseshemmede?
At hun brenner for at flere skal oppleve gleden ved å være i vann, er ikke vanskelig å forstå. I år var også Gretha og Svein invitert på Ridderuka der de holdte et introkurs om fridykking for bevegelseshemmede og svaksynte, gjennom Norges idrettsforbund.
Erfaringene derfra har de tatt med seg, og jobber nå for å få til et tilbud for samme gruppe her hjemme. En undervannsscooter er kjøpt inn, som gjør det lettere for bevegelseshemmede å styre og ha kontroll under vann.
- Forbundet støtter oss, og sender utstyr når vi er klare. Vi ble anbefalt å starte i det små, så nå ønsker vi å bli kontaktet dersom det er noen som kunne tenke seg å prøve. Det er så mye muligheter, utfordringen ligger i å få tak i folk, forklarer Gretha.
Gretha har et håp om at det et eller annet sted i kommunen kunne vært laga ei rampe, slik at det blir lettere for de som er avhengige av rullestol å kunne padle kajakk.
- En platt ned til sjøen, med fjøler som ikke sklir. Da kan man sette folk i kajakk på land, og skyve den forsiktig ut. Både med kajakk og dykking så er det så mange muligheter. Svein har også dykket med blinde, det meste går an, forklarer Gretha.
Under idrettens hederskveld i Trondheim i 2015 fikk ekteparet Skaug årets ildsjelpris for deres lange innsats i Ørland Froskemannsklubb, og da fikk de også pratet med Birgit Skarstein som for mange er kjent fra Ingen grenser med Lars Monsen. Skarstein er fagkonsulent i Norges Idrettsforbund for mennesker med nedsatt funksjonsevne, og er selv på det norske landslaget i både roing og langrennspigging.
- Skarstein fortalte at hun da var i gang med å ta dykkersertifikatet, det beviser at det finnes mange muligheter, sier Gretha.
Da damene dro
Gretha er også litt opptatt av at kvinner kan like godt som menn. Etter en tur til Nord-Norge med Dykking for damer, fikk Gretha også hilst på damene på Husøy i Troms, som ble kjent gjennom tv-programmet Da damene dro.
- Det var kvinnelig direktør på fabrikken, og det var damene som dreiv alt. De hadde skikkelig fotfeste. Mannfolka var på sjøen og fisket, og kunne være borte i lange perioder. Dermed tok damene over styringa, forteller Gretha.
Hun har selv opplevd å bli møtt med et litt skeptisk blikk som kvinnelig dykker. En kar hadde mista motoren på båten, den hadde ramla av ute ved Storfosna. Han var oppgitt, og ringte til Svein. Han var ikke heime, men jeg fortalte han at jeg dykker jo også, så jeg kunne hjelpe ham, sier Gretha.
Selv om mannen i den andre enden var litt skeptisk, så heiv Gretha seg rundt og ringte til Roger Johannes Sandvik, som var snar med å stille opp. På ei og ei halv time var de ute ved Storfosna, og slapp anker akkurat der motoren ble mistet.
- Vi bandt et tau rundt ankertauet, Roger lå slik at han kunne se ankeret og så svømte vi i ring og traff rett på motoren. Det var en lykkelig mann som ventet da vi kom opp, forteller hun.
- Vi bor på en veldig fin plass, hele Fosen. Det er så mange muligheter her, det er så tilrettelagt. Og så har vi frivilligsentralen som stiller opp og får tak i utstyr, sier Gretha.
Tilbyr kurs
Hun har også eget firma der hun tilbyr kajakkurs og fridykkerkurs, og har sagt seg villig til å ta med folk på turer i nærområdet.
- Det er litt tryggere å dra ut å padle når man kan leie kajakk og instruktør. Folk reiser til syden og skal ha turer, de har ikke skjønt at vi kan gjøre det her hjemme. Vi har masse muligheter for folk som kommer hit, det å kunne dra til Gjølgavatnet for å fiske, der fisken bestandig biter.
Gretha innrømmer at hun egentlig kunne tenkt seg å redusere litt på arbeidstida si, for å få bedre tid til friluftsliv og barnebarn.
- Jeg hadde egentlig tenkt å sykle Norge på langs nå i sommer, men jeg er litt gjerrig på tida mi. Vi har også barnebarn nå som vi forsøker å følge opp. Vi har to her heime og tre i Trondheim. Vi skulle gjerne sett dem mer. Vi forsøker og få med oss alle hjemmekampene deres, og ellers tar vi dem med på tur så ofte vi kan, for å tenne bål, plukke bær og kose oss, sier Gretha.
Gretha går sine egne veier, og selv om hun og Svein ikke alltid er enige, så har de ridd unna de verste stormene i livet sammen. Litt motbakke og nedoverbakke må man tåle.
- En steam av positive ting
Med barnebarn og en rekke flotte turer til lands og til vanns, så føler Gretha at hun er inne i en god «steam».
- Vi er inne i en steam av positive ting. Det mest positive er at vi har fått barnebarn, det er desserten, det, sier Gretha.
Da hennes egne barn ble født, valgte Gretha å være hjemme med dem. Hun jobbet som smørmeierske i en sesong på meieriet, før det ble reising og flytting på grunn av Sveins jobb i Forsvaret.
- Jeg ville ikke ha ungene hos dagmamma eller i barnehage, jeg var ikke vant med det heimefra. Med tre små unger som var avhengige av å ha noen hjemme så valgte jeg å være hjemmeværende. Jeg har tatt igjen det etterpå, og Svein synes det er helt greit at jeg får «laupa» no, flirer Gretha.