- Vi kurdere hadde ikke rettigheter under Saddam Hussein. Far ble truet til å være med i militæret. Situasjonen var så ille at ingen turte å si noe negativt om Hussein foran sin egen ektefelle en gang. Det kunne få enorme konsekvenser, sier Kovan Mehidi der han sitter på Autofix på Opphaug i Ørland kommune.
Familien Mehidi hadde kontakter og slektskapsbånd til prominente figurer i de kurdiske områdene i nord-Irak, men som kurdere møtte de vanskeligere og vanskeligere forhold etter at Saddam Hussein gradvis fikk mer ledende roller i det arabisk-nasjonalistiske Ba’ath partiet som styrte landet.
På 1970-tallet nasjonaliserte regjeringen med Hussein i spissen oljeindustrien i landet, og i 1980 invaderte Irak nabolandet Iran. I løpet av 1982 hadde konflikten snudd og Iran var på offensiven. I 1983 ble Kovan født ved Duhok, et kurdisk hovedsete med rundt 300 000 innbyggere mot nordvest i Irak. Samtidig pågikk krigshandlingene for fullt i øst og sør i landet. Iran-Irakkrigen skulle vare helt frem til 1988.
- Kulturen jeg ble født inn i er ganske annerledes enn den norske. Familien har stor betydning. Sønnen til den og den gjorde not, sier man. Ikke at Kovan gjorde det. Jeg vokste opp med besteforeldrene mine og hadde ikke kontakt med farssiden av familien min, forteller Kovan.
Flukt
Etter FN-sanksjoner mot landet og milliarder i gjeld tatt opp for å finansiere Iran-Irak krigen, var Kovan nesten sju da Irak igjen invaderte et naboland. Denne gangen var det oljerike Kuwait som sto for tur.
- Far ble igjen tvunget til å være med i militæret, men nektet. Han ble fengslet i to uker der han ble banket opp og møtte stor motstand, sier Kovan.
Invasjonen tok få dager å gjennomføre, og på under en uke hadde Irak annektert hele det lille nabolandet Kuwait.
- Det ble raskt klart at krigen var fortapt når det internasjonale samfunnet samlet seg mot Irak. Vi flyktet og reiste mot fjellene nord i landet inn mot grensen til Tyrkia. Vi satt rundt 40 stykker i en traktorhenger. Jeg husker godt at jeg satt på fanget til tanten min, mens mor satt på den andre siden av den åpne hengeren sammen med flere av søsknene mine, sier Kovan.
- Onkel kjørte, og kom borti en fortauskant. Den fullastede hengeren veltet. Mor kastet ungene fra seg, mens den siden hun satt på deiset i bakken. Hun traff en skarp stein og måtte på sykehus. Jeg tok vare på søsknene mine og vi kjørte videre med hengeren på hjulene igjen.
- Det var som en actionfilm, bomber som traff i området rundt oss. Mor fortalte at det var ekstremt på sykehuset. Vi kom mot sykehuset og en bekk rant ned. Den var rød på grunn av alt blodet. For oss handlet det om å komme oss opp i fjellet så raskt som mulig.
Flyktning
Veien gikk mot Tyrkia, og der ventet et annet land som møtte den kurdiske minoriteten med stor skepsis.
- USA sa til Tyrkia at vi var flyktninger og måtte få slippe inn. De sendte inn mat som ble sluppet i pakker med fallskjerm. Jeg husker veldig godt at vi fikk den amerikanske maten som var vakuumpakket. Vi visste ikke om det var gris, men det handlet om å overleve så vi spiste det vi kunne, sier Kovan.
Han forteller at familien var samlet i fjellene og etter hvert fikk plass i flyktningleiren i Silopi. Leiren lå i Tyrkia rundt 20 kilometer fra grensen mot Irak og omtrent like langt fra grensen mot Syria.
- Det var en liten amerikansk base i området. Jeg så hvite folk. Det hadde jeg aldri sett før. Det gikk murvegger rundt hele Silopi leir. Vi var der i omtrent 18 måneder. Far ble intervjuet og spurt hvorfor vi ikke reiste tilbake til hjembyen. Han svarte at vi ikke hadde noe å reise tilbake til. Det var sant.
- Han ble intervjuet av ledelsen i leiren igjen ni måneder senere og stilt det samme spørsmålet igjen. Han svarte det samme, og det virket som de hadde testet om han snakket sant. To måneder senere ble navnene våre ropt opp på de store høyttalerne som annonserte hvor vi skulle.
Silopi var den siste kurdiske flyktningleiren i Tyrkia. Den ble avviklet i juni i 1991. New York Times hyllet den gang hvor vellykket det formidable humanitære arbeidet langs den Irak-Tyrkiske grensen hadde vært. Samtidig understreket avisen at krisen hadde ført de kurdiske gruppene på tvers av landegrensene mellom Syria, Tyrkia, Iran og Irak tettere sammen. Håpet om mer kurdisk selvstyre og kanskje en egen stat var i lufta.
Til Norge
Det var i 1991 at familien Mehidi skulle få en permanent plassering. Mens rundt halvparten av de 300 000 innbyggerne i Duhok hadde funnet veien tilbake, trengte de som sto igjen uten et sted å bo hjelp.
- Ingen av oss hadde hørt om «Norvege» før, hva er det? Far ville gjerne dit for å teste hva det er for noe. Tyskland, Canada og USA hadde vi hørt om. Det var tilfeldig at vi kom til Norge, men jeg er utrolig glad for at far ville prøve ut hva det var for noe.
- Vi hadde fløyet til Norge. Jeg våknet opp og i stua var det en bolle med frukt. Det var blant annet bananer. Jeg tenkte wow! I Irak var det i Bagdad man kunne se noe sånt, at man kunne kjøpe masse forskjellig. Det er et sjokk å flytte fra fattigdom til det høyteknologiske samfunnet med teknologi og fantastiske maskiner. Det er vanskelig å beskrive, sier Kovan.
Skole
Kovan hadde alt gått over to år på skole før skolegangen ble avbrutt av flukt.
- Vi ble tatt imot på en fantastisk måte da vi kom til Børsa. Norge er et fantastisk land å vokse opp i, selv om det er noen ting jeg ikke liker. For eksempel er det noen ganger for lett å gi blaffen og fortsatt ha det bra. Noen har det for godt til å føle et behov til å gjøre sin del for å bidra.
Kovan og søsknene lærte fort norsk, og hadde morsmålsundervisning på kurdisk.
- Det var ingen andre utlendinger i Børsa. Vi snakket norsk på skolen, norsk i friminuttene, norsk på fritiden og da lærer man språket fort. Blir integrert. Jeg spurte far hvilket språk morsmålslæreren snakket. Da lærte jeg at det er to ulike dialekter kurdisk. Han snakket den andre og den hadde jeg ikke hørt før. Duhok ligger to timer med bil fra Erbil, hovedstedet i de kurdiske områdene i Irak. Det var ikke mulig å reise dit da jeg bodde i Irak så jeg hadde ikke noe forhold til dialekten.
Kulturforskjell
Men det var også forskjeller på hvordan familien Mehidi og andre familier i Børsa levde tidlig på 90-tallet.
- Vi var vant til kulde, men ikke så ekstremt som den norske vinteren. Vi som søsken, var til tider sjalu på de tingene andre gjorde. Som å stå på slalåm. Foreldrene våre var ikke vant til sånne ting. Når det var tid for fotballcup satt jeg alltid på med noen andre. Mine foreldre dukket aldri opp på sånt. Det var rett og slett en annen kultur.
- Det er en annen måte å vise kjærlighet på. Et ordtak er at å være far er å lede deg til å overleve, å være mor er å gi all kjærlighet.
- På barneskolen ønsket jeg å bli politi. Jeg kommer fra en høy militær familie, hvor alle har et forhold til det kurdiske forsvaret, Persmerga. Lensmannen kom innom klasserommet for å snakke om hvor viktig det var med refleks og den typen ting. Den typen tiltak, engasjementet for barn og oppvekst har jeg lært masse av. Den dag i dag har jeg lyst til å reise tilbake til Duhok for å jobbe med denne typen utviklingsprosjekt, sier Koven.
Læreren Per Sandmo så Kovan, og de holdt kontakten lenge etter at han var ferdig på ungdomsskolen.
- Han var som en farsfigur for meg, lenge etter at jeg var ferdig på skolen og jeg hadde flyttet. Jeg hadde kontakt med ham helt frem til han døde for to år siden. Han kunne gi veiledning og jeg kunne snakke med ham uansett om jeg hadde gjort noe dumt eller hva det måtte være, sier Kovan.
- Per har betydd veldig mye for meg. Han behandlet alle likt uansett hva de gjorde og hvem de var. Det var viktig for meg å være med å bære kisten hans når han skulle begraves.
Mysen
Familien Mehidi flyttet fra Børsa og Trøndelag til Mysen i Østfold.
- Jeg tror det var den største feilen far gjorde, det å flytte fra Børsa. I Mysen ble jeg kjent med masse andre utlendinger og den kulturen kom som et sjokk. Om jeg hang med etniske nordmenn føltes man var en sviker i det utenlandske miljøet, men jeg følte meg også utenfor i utlendingskretsene, sier Kovan.
Han var mye sammen med gutter som var et par år eldre enn ham selv. Flere av dem hadde droppet ut av skolen. Faren hans hadde mer enn nok å gjøre med å drive familiens restaurant.
- Man ser ofte litt opp til de som er eldre i den alderen. Jeg datt litt ut når jeg brukte mye tid sammen med utlendingene. Jeg falt ut av fotballen og brukte mindre og mindre tid på skolen. Jeg begynte å jobbe ved Lundeby bokbinderi der Donald-bøker og den typen ting ble lagd. Jeg fikk lønn hver 14. dag og jeg hadde mer fokus på jobb en skole, sier Kovan.
- Livet er basert på testing. Om man ikke prøver ser man aldri hvordan det går og om man lykkes.
Betongarbeid
I 2003 ble Kovan så lei av å prøve seg fra den ene til den andre jobben at han sa at nok var nok.
- Det var ingen framtid i å gå fra jobb til jobb. Jeg ringte Per i Skaun og sa at jeg ikke orket mer. Han inviterte meg til å bo hos ham i en periode. Jeg så alle barndomsvennene fra Børsa og så at de hadde tatt utdannelse, blitt politi, lege. Du har ikke blitt noe, tenkte jeg.
Veien førte ikke videre til mer skolegang, men Kovan fant seg til rette i et betongsagingsfirma i Trondheim der han jobbet i åtte år.
- Jeg fikk tidlig ansvar og trivdes godt. Jeg fikk ansvar for mindre jobber og disponerte firmabil. Firmaet vokste for fort og gikk konkurs i 2011. Da hadde far veikro ved Lakselv i Finnmark og jeg hjalp til på familiebedriften i en periode før jeg ønsket meg tilbake til Trondheim.
Fosen
Veien førte videre til Fosen, som forskalingssnekker på Ørlandet. Brusk i håndleddet førte til at Kovan måtte gi seg.
- Jeg ble sykemeldt i Trondheim. Jeg husker godt da jeg leverte sykemeldingen på NAV. Jeg husker godt blikkene «enda en utlending som går på NAV». Jeg ble rastløs og klarte ikke å være sykemeldt. Jeg prøvde meg som frivillig hos Røde kors der jeg hadde kontakt med barn og ungdom.
- Jeg hadde erfaring fra hvordan det er å falle utenfor, og også hvordan det er å komme fra krig og konflikt til Norge. Jeg trivdes godt med det, men det var ikke mulig å få fast jobb.
Kamp mot IS
I 2014 ble flyktningleiren i Silopi åpnet igjen. Denne gangen flyktet folk fra IS, som hadde fått fotfeste både i deler av Syria og Irak.
- Kampen mot IS var i gang for fullt. Min far og onkel var på plass i Duhok for å beskytte de kurdiske områdene slik at IS ikke kunne spre seg inn og selge kurdiske jenter videre. Jeg ville være med å beskytte landsbyen der far er vokst opp.
Kovan reiste til Irak, og ble kontaktet av PST som fryktet at han kanskje ville bli med i IS. Realiteten var stikk det motsatte. Han dro hjem.
- Vi var rundt ti fra Norge som hadde møter om å reise for å kjempe mot IS. Vi kom så langt som å ha møter, og jeg vurderte å kjøpe flybillett.
- Jeg ville beskytte hjembyen mot IS, men far satte foten ned og sa nei. Han har en viktig rolle i hjembygda. Den gruppen vi kunne blitt med i opererte bak Peshmerga, militæret i de kurdiske delene av Irak. Ingen av oss fikk lov av ham til å dra.
Autofix
Veien førte tilbake til Fosen.
- Jeg hadde kjørt forbi bensinpumpene på Opphaug mange ganger da jeg bodde i området sist. Det fantes ikke bilpleie i området, så vi hørte med huseieren om vi kunne starte opp i bygget. Det ble til Autofix.
Åpningen skjedde mandag 20. april 2015. Kovan tar frem den gamle ordreboka.
- Vi hadde fire dager uten en eneste bil. «Jeg tror ikke dette går så bra» sa jeg til han jeg startet opp sammen med.
Så kom den første jobben. Kovan blar i ordreboka. Neste uke får de flere oppdrag, uka etter er det fullt kjør og mot midten av mai er det fullt kjør.
- Bilpleie er en bransje som har slitt med ryktet. Derfor er det så viktig at man gjør alt etter boka, ikke noe fusk eller jallaopplegg. Om man etablerer seg i en av de større byene kan man kanskje overleve om man driver dårlig fordi man får nye kunder hver gang. Her møter vi de samme kundene gang etter gang. De må vi bli venner med, sier han.
Nattmat
Kovan sier han liker å prøve nye ting, og så en mulighet til å få til et nytt utested på plass i Brekstad. Sammen med to kompanjonger ble alt klart til åpning av Cash høsten 2016.
- Det ble rot mellom partnerne og det fungerte ikke. Jeg var raskt ute av bildet. Bilpleie er en bransje som er sesongavhengig. På vinteren er det dødt, så jeg ville få til noe som ikke er avhengig av sesongene.
En annen nisje som ikke var fylt, var utsalg av varm mat om nettene.
- Man blir ikke millionær på nattmat, men det er gøy å prøve. Når man sitter og venter på bilpleie kan det kanskje passe med mat fra gatekjøkken. Om natten er det viktig at maten blir raskt klar. Knuffing og bråk kommer mye oftere om folk med alkohol i blodet må sitte og vente, sier Kovan.
Norsk
Kovan er både nordmann og kurder.
- Jeg er begge deler. Uansett hvordan man snur og vender på det vil nordmenn se på meg som en utlending i noen grad fordi jeg ser ut som jeg gjør.
- Har du opplevd rasisme på Fosen?
- Egentlig ikke. Helt i starten av Autofix spurte en dame om vi hadde en betalingsterminal. Jeg svarte at den sto rett bak henne. «Du er norsk!» utbrøt hun. Språk og integrering er alfa og omega. Så behandles man likt.
- Jeg har møtt folk fra Holmlia som sier «bror, jeg er norsk» på kebabnorsk, som er født og oppvokst i Norge. Det er litt skummelt. Hadde det ikke vært bedre å spre flyktningene rundt i hele landet for å få til en skikkelig integrering?
Mye jobb
Kovan sier det blir mye jobbing.
- Jeg ble kjent med en flott dame rett før jeg skulle starte Autofix for tre år siden. Det er litt rart at hun jeg nå er forlovet med har holdt ut. Det har vært tøffe perioder med så mye jobbing at det har gått utover forholdet, sier Kovan.
Han ser mot sofaen på kontoret på Autofix.
- Om hun ikke var hjemme, hadde jeg kanskje sovet der en del. Nå skal vi gifte oss i mars. Da reiser vi til hjemområdene rundt Duhok. Det blir den første skikkelige ferien jeg har hatt på lenge, når vi er en måned borte.
- Jeg har aldri opplevd så mye drama som i Brekstad. Det og det blir skrevet på Jodel, ryktene og historiene spres til andre enn de det gjelder. Baksnakking heller enn å ta opp og løse ting. Det er ganske slitsomt. Jeg kommer nok til å tenke en del på fremtiden når vi er borte.
- Jobben er jo alltid med i hodet når man er ansvarlig, selv om jeg ikke føler meg som noen sjef. Man kan ikke bare legge fra seg ansvaret. Snart gifter jeg og forloveden oss. Jeg tenker på fremtiden for oss sammen, sier Kovan Mehidi.
Les flere portretter av fosninger:
Portrettet: Først feiret han, få dager etter kom det store sjokket
Portrettet: – Det hjelper på med litt galskap i hverdagen!
Portrettet: - Vi hadde så dårlig råd at vi måtte dele på støvlene