- Jeg har gulet ut det jeg skal si, smiler den ferske skuespilleren når hun står småtrippende på gangen utenfor kommunestyresalen i Leksvik.
Manusforfatter Marte Hallem småprater med henne.
- Jeg har prøvd å gå inn i hodet til en fireåring. Replikkene er slik et barn ville sagt det, påpeker hun.
- Jeg gruer meg litt til å rive av den ene personen øyenbrynet, skyter Mali inn.
- Ja, du sier at han har litt skjegg rundt øyenbrynet ja, legger manusforfatter Hallem til.
Arrestasjoner
Verdalingen var nylig ferdig med siste versjon av manus, og tirsdag kveld var det klart for første leseprøve for storsatsingen Operasjon Oleander. Samtidig ble skuespillerne og handlingen i stykket presentert for Fosna-Folket. Operasjon Oleander er en teatertriologi skrevet av manusforfatter Hallem.
I serien blir publikum tatt med tilbake til krigsårene på Fosen og i Trøndelag. Selve Operasjon Oleander var navnet på tyskernes storaksjon mot Fosenhalvøya i pinsa i 1944. Det opereres med ulike antall på hvor mange som ble arrestert. Wikipedia skriver 60 arresterte, men Jens Kåre Vågen mener det riktige tallet er 132. Hans far var blant dem som ble arrestert under aksjonen.
Jødeforfølgelser
Aksjonen vil først bli berørt i tredje del av triologien. I første del, som har premiere i Ner-Killingberg i Leksvik 1. september i høst, er handlingen lagt til 1942. Det var den høsten at nazistenes endelige løsning kom til Norge. Massearrestasjonene av de norske jødene foregikk i oktober og november.
Trondheim var sammen med Oslo de to norske byene som tidlig fikk et jødisk miljø etter en innvandringsbølge fra Øst-Europa på slutten av 1800-tallet. I november 1942 ble byens jøder arrestert, gjerne av norske politifolk, og sendt i nazistenes klør. Først med tog til Oslo, så videre internering, før det ble båt og tog videre til helvete på jord: Auschwitz i Polen. Av totalt cirka 2100 jøder som bodde i Norge ved krigsutbruddet, ble rundt 760 drept av nazistene.
- Cowboyer
To jødiske familier søkte dekning i Leksvik da jødeaksjonene tok til: Familiene Bodd og Klein. Bodd-familien ble først reddet over til nabolandet. I november 1942 satte Irene Klein og den fireårige datteren Anne-Ruth seg på rutebåten fra Trondheim til Leksvik. I geitbygda gikk mor og datter i dekning på gården Moan, og det er dette som innleder den første episoden som manusforfatter Hallem har gitt navnet Flukten.
- Dette blir et møte mellom jødiske familier i Trondheim og bondesamfunnet i Leksvik. I stykket møter vi noen artige og spennende folk. Da jeg leste om Moan-brødrene og karakterene rundt, så tenkte jeg at dette var spennende folk for teater. De er litt cowboyer som hiver seg ut i ting de kanskje ikke aner at er så farlig, sier Hallem.
- Hva ville jeg gjort?
Etter å ha ligget vel en måned i dekning på Moan-gården og på Moan-setra, startet flukten mot Sverige den 18. desember 1942. Kristoffer Moan fraktet Irene og Anne-Ruth den første etappen over Mosvikskogen. Videre gikk ferden via Ytterøya og Levanger. Den siste lange skietappen til Sverige var det Ludvik Kruksve, Jon Moan, Jean Myhre og Rikard Myhre som loset flyktningene.
- Stykket handler om å bry seg. Jeg håper folk som sitter i salen vil tenke: Hva ville jeg gjort om det kom flyktninger som trengte hjelp på døra mi, spør manusforfatter Hallem.
Mørke skyer
Da flyktningene nærmet seg Sverige, var Irene Klein nær ved å gi opp. Hun hadde knapt gått på ski før og var helt utmattet i snøstormen. Likevel kom de seg over grensa ved grenserøys nummer 165 på Storsjøen sent om kvelden den 21. desember 1942.
- Det er jo en happy ending. Det går jo bra med dem, men på slutten av stykket skjønner man at nye flyktninger vil banke på døra, sier Hallem og forteller at avslutningen på del en skal peke videre mot oppfølgeren.
For flukten i 1942 var bare ilddåpen for motstandsfolkene fra Leksvik og resten av Fosen. Utover i 1943 og 1944 ble en lang rekke flyktninger fra nazistenes fangeleire på Ørlandet hjulpet. Samtidig ble motstandsbevegelsen infiltrert av angiveren Karl Adding. Det medfører at det neppe blir bare «happy endings» i del to av triologien, som etter planen har premiere neste år.
Har valgt bort
Persongalleriet i del en består av virkelige mennesker som har levd. De fire hovedpersonene er Jon Moan og kjæresten Borghild Kruksve, Borghilds bror Ludvik Kruksve, den jødiske flyktningen Irene Klein og hennes datter Anne-Ruth. Jons brødre Kristoffer og Johan blir også viktige rollefigurer. Manusforfatter Hallem forteller at hun har vært svært tro mot de virkelige hendelsene. Hun har kun tatt seg noen bittesmå, men nødvendige kunstneriske friheter. Selv mener hun endringene er så ubetydelige at folk flest ikke vil merke det.
- Så har jeg måttet velge bort ting. Vi må skape et godt teater, om ikke er det ingen som vil se det. Jeg har for eksempel ikke valgt å ta med alle som var med på flukten som egne karakterer. Det er vanskelig å putte inn helt nye karakterer, som publikum ikke er kjent med, helt i sluttfasen av et stykke. Rikard og Jean Myhre fra Verdal blir for eksempel snakket om i en fortellersekvens i stedet.
- Har det vært vondt å ta slike valg?
- Ja. Det har vært noen runder med det, svarer Hallem.
Hun har hatt dialog med etterkommerne av motstandsheltene underveis i manusskrivingen.
- Det er en litt spesiell organisasjonsform med etterkommerne i produksjonsstyret. Det er litt skummet egentlig, men jeg har hatt en fin dialog med dem hele veien. De er innforstått med at vi skal lage teater. Samtidig er jeg opptatt av å bevare det historisk korrekte. Jeg ser på det som en egen verdi, sier Hallem.
- Jan Klein, sønnen av Irene som flyktet i 1942, har lest manuset. Jeg var veldig spent på responsen fra en som er så personlig berørt av historien. Jeg ble veldig lettet da han var positiv.
Anne-Ruth
Sju år gamle Mali Johanne Odden fra Leksvik skal altså spille en av de mer sentrale rollene som fire år gamle Anne-Ruth.
- Det er en ganske stor rolle, og det blir krevende for en liten unge å spille den, påpeker Hallem.
Mali Johanne forteller at hun blant annet må lære seg litt tysk til oppsetningen.
- Jeg har bare snakket engelsk og norsk før, sier hun.
Den svært unge skuespilleren har allerede lest gjennom sine replikker i det ferske manuset.
- Vet du at Anne-Ruth, som du skal spille, fortsatt lever?
- Nei, smiler Mali Johanne og rister på hodet.
- Hun kommer for å se på. Og da får du møte henne, påpeker manusforfatter Hallem.
Anne-Ruth Spangenthal-Klein er i dag 79 år gammel og bor i Amsterdam i Nederland. Fosna-Folket har blant annet intervjuet henne i dokumentarfilmen «Takk for livet» som handler om flukten til Sverige i 1942.
- Hvor takknemlig jeg er kan ikke uttrykkes med ord, det må oppleves, sa hun den gang om motstandsmennene fra Leksvik og Verdal som reddet livet hennes.
Ludvik og Borghild Kruksve
Det er Carl Morten Overskaug fra Rissa som skal spille hovedrollen som Ludvik Kruksve i teaterstykket. Hallem opplyser at den rollen har vokst utover i prosjektfasen.
- Ludvik hadde en kjempesentral rolle. Det er kanskje fordi at han ikke var så frempå som person, at hans rolle ikke har blitt så fremhevet tidligere. For meg har det blitt veldig tydelig at han var veldig sentral, påpeker hun.
I rollen som Borghild Kruksve får vi se Helga Haga. Hun er profesjonell skuespiller og har blant annet hatt roller i Spelet om Heilag Olav på Stiklestad. Verdalingen er nå i ferd med å ta over en gård i heimbygda. Den skal driftes alternativt som en kulturgård med forestillinger og kursvirksomhet.
- Jeg gleder meg til å lese mer på manus, sier hun til Fosna-Folket.
Les mer: Intervju med Anne-Ruth: Jeg ble satt ned. Det satt svenske soldater der.
Irene Klein
Line Hallem, søsteren til manusforfatter Marte Hallem, skal spille hovedrollen som jødiske Irene Klein.
- Foreløpig synes jeg Irene virker som en spennende karakter. Hun fremstår som en emosjonell dame som plutselig har havnet i en situasjon hun ikke rår med, sier hun.
Også Hallem er profesjonell skuespiller og er utdannet ved Statens teaterhøgskole. Hun er kjent fra en rekke oppsetninger, blant annet Spelet om Heilag Olav, Ophelia i «Hamlet» på Oslo Nye Teater og «Alice i eventyrland» på Den Nasjonale Scene i Bergen. Hallem ønsker ikke å starte for tidlig med å forme karakteren Irene Klein. Hun påpeker at karakteren blir til i samspill med de andre skuespillerne og regissøren.
- Det vil uansett bli min tolkning, men jeg må prøve å finne det jeg tror hedrer hennes karakter, sier Hallem som understreker at dette er teater, ikke dokumentar.
Jon Moan
Motstandsmannen Jon Moan døde i 2011. Nå er det Pål Hasselvold fra Rissa som skal spille leksværingen. Hasselvold er profesjonell skuespiller og har tidligere spilt både Auschwitz-fange og storangiveren Henry Oliver Rinnan.
- Jeg har lest boka «Operasjon Oleander» (Av Asbjørn Øksendal, red.anm.), og jeg gleder meg virkelig til å gå inn på Jon. Jeg skal gjøre research, snakke med folk som kjente ham og ta en tur til Moan-gården. Jeg må finne særpregene hans.
- Hvordan blir det å stå på scenen i Leksvika og spille en person som svært mange kjente?
- Pål synes det er kult å få muligheten til å gjøre det, mens skuespilleren er nok litt nervøs. Men jeg gleder meg, sier Pål Hasselvold.
- Inntrykket jeg har nå, er at Jon er en kul fyr. Han er morsom, tapper, litt kjekk og litt naiv. Nå skal jeg gå inn i dybden. Det blir kult å plukke opp særtrekkene. Kalte han for eksempel mor for sjøla? Det er sånne bittesmå ting som kanskje publikum generelt ikke legger merke til, men som betyr noe for de nære slektningene, sier Hasselvold.
En rekke andre amatørskuespillere fra hele Indre Fosen kommune er med på oppsetningen. Foreløpig er Petter Harald Kimo, Isak Kimo, Rune Hammer, Terje Aunan, Kristin Rønne, Helene Øvergård Elvebakken, Sigurd Ramdal, Lina Aunan, Geir Are Nyeng og muligens Barbro Hølaas Vang på plass. Knut Ola Vang komponerer musikken.
Utfordringer
Det er Espen Løvås som har regien på høstens storoppsetning. Han er utdannet skuespiller og har blant annet jobbet ved Trøndelag teater og Det norske teatret i Oslo. De siste årene har han også jobbet som regissør.
- Det er alltid vanskelig når man prøver noe nytt for første gang. Man vet aldri hvor man havner. I dette stykket tror jeg vi må fokusere på empatien som folk viste den gangen. Det å ta vare på folk i nød. Jeg tror de åpnet hjemmene sine på en annen måte den gang.
Regissøren mener det ikke nødvendigvis blir noe hokus pokus å dra folk med tilbake til krigsårene.
- Kostymer og sminke gjør mye. Situasjonene som utspiller seg vil også være med på å dra folk tilbake i tid. Dessuten er folk ganske enkle å få med når de vet hva de skal se, sier Løvås.
Han mener det blir viktig å sette stemningen og få formidlet den frykten som de jødiske flyktningene opplevde.
- Om vi ikke får til det, har vi bommet litt.
Forestillingene skal spilles i Ner-Killingberg i Leksvik. Der har det visstnok aldri blitt arrangert noe lignende.
- Det er en kjempefin plass, men det er noen utfordringer. På spelet på Stiklestad er det enklere fordi alt foregår på den gården hvor spelet spilles. I dette stykket skifter vi mellom ulike steder. Plutselig er vi på setra, så er vi på fjellet. Vi skal imidlertid spille det på kvelden, og vi vil forhåpentligvis sette fint lys og så videre.
- Hvordan løser dere alle de forskjellige lokalitetene?
- Det blir på teaterets vilkår. Lys, lyd og rekvisitter. Så får vi se hva skuespillerne og jeg kan leke oss frem til. Det er ikke sikkert det er realistisk å gå på ski. Kanskje bruker vi noe helt annet. Kanskje lager vi snøstorm med maskiner, eller kanskje ikke.
- Har det ikke vært et tema å spille stykket på vinteren?
- Absolutt. Men det krever en del mer rent logistikkmessig. Det kan bli noe vi kan gjøre neste gang, sier Løvås.
1,7 mill.
Forestillingen har et budsjett på cirka 1,7 millioner kroner. Manusforfatter Hallem har ambisjoner om å gjøre stykket til noe langt mer enn en «Leksvik-greie».
- Dette er en stor trøndersk historie. Første episode i høst handler om Leksvik og flukten via Verdal til Sverige. Senere blir motstandsbevegelsen på hele Fosen og delvis i Trondheim involvert. Jeg håper vi klarer å trekke folk fra hele regionen slik at det blir en så stor spelsatsing som det Barbro Hølaas Vang (leder i foreningen Operasjon Oleander og produsent, red.anm.) bestilte, sier hun.
- Hvordan skal dere lykkes med dette?
- Vi må både lage et produkt av høy kvalitet og være flinke med markedsføringen. Vi må henvende oss direkte til en del målgrupper som er naturlig interessert i krigshistorie. For eksempel historielag og pensjonistgrupper. På Fosen er ungdomsgenerasjonen veldig viktig. Vi må ha skoleklasser på plass i salen, påpeker Hallem.
- Farfar ville vært stolt
Både Ludvik Kruksves sønnesønn Thomas og Jon Moans sønnesønn Kristoffer er med på arbeidet med stykket. Kristoffer Moan ønsker ikke å legge noe press på Pål Hasselvold rundt hvordan han bør spille bestefaren hans.
- Teateret lever sitt eget liv. Historien er jo der uansett. Jeg forventer verken at det skal være en tro kopi av det som skjedde eller av farfar. Men jeg håper og tror at manusforfatter Marte Hallem og regissør Espen Løvås har planer om å få fram litt av hvordan farfar var som person. Han var handlekraftig, livlig og temperamentsfull. Det hadde vært artig å se noen av de egenskapene på teaterscenen. Så håper jeg de kan få frem noen av forskjellene på karakterene. Ludvik Kruksve var mer tilbakelent, men var kanskje den mest gjennomtenkte av dem. Farfar var mer ytterpunktet som skapte ting og sammen ble de dynamitt.
- Hvordan blir det å se farfar på teaterscenen?
- Det blir enormt. Jeg kjenner jeg blir litt rørt også nå. Det blir garantert mektig. Farfar ville vært utrolig stolt, sier Kristoffer Moan.
Billettsalget til forestillingene i september starter allerede fredag denne uka.