Faren var verdens beste møtende spiss. Sønnen er Norges nest dyreste fotballspiller

Rissværingen Gøran Sørloth smiler. Det har han god grunn til.

– Jeg har stort sett alltid smilet på lur, uavhengig av om vi snakker om Premier League, Strindheim, Nardo, eller Rosenborg. Jeg følger med på alle de lagene der, sier Sørloth, til Fosna-Folket.

Det er bare noen dager siden fotballens overgangsvindu stengte for vinteren. Etter nervepirrende overtidsminutter ble det til slutt klart at sønnen, Alexander Sørloth, blir nummer 67 i rekken av norske Premier League-proffer, etter å ha blitt solgt fra danske Midtjylland til Crystal Palace for et beløp trolig i hundremillionersklassen.

Hundremillionerspappaen

Må klype seg i armen

55-åringen har 55 landskamper for Norge, over to hundre kamper for Rosenborg, og et kortvarig proffopphold i tyrkisk fotball bak seg. I tillegg til å være far til det som sannsynligvis er norsk fotballs nest dyreste spiller gjennom tidene (bak Tore André Flo).

– Det er jo litt spesielt, man må klype seg litt i armen med tanke på størrelse, klubb og liga. Det er jo noe vi har snakket om, at hvis tilbudet kom og at Alexander kom opp på det nødvendig nivået, så var det ingen umulighet at noe sånt kunne skje.

– Det har ikke vært noe konkret før nå, men det har vært en hårete drøm for Alexander. Og det har jeg støttet han på, for han har jo forutsetningene for å lykkes som fotballspiller, men man vet jo aldri hvor langt det kan gå. Fotballspiller kan man jo være både i Eliteserien, i Superligaen (med Midtjylland) i Danmark eller i Groningen (i Nederland), for den saks skyld. Men nå har han jo kommet på absolutt høyeste nivå.

Sønnen har ikke scoret et eneste seriemål for Rosenborg. Og det er ikke mange sesonger siden han slet med å få spilletid i Bodø/Glimt, der han var på utlån. Etter gjennombruddsesongen, i 2015, har det gått én vei.

– Han sier jo det at om det ikke hadde vært et så stort sprang, fra Midtjylland til Crystal Palace, så hadde han ikke tatt det steget heller, for han har trivdes godt i Danmark. Det er ikke nok superlativer å si om den klubben og familien som driver den. Alt gjøres etter boka der. Det er trivsel, de tar vare på både spillerne og familien, de har en plan. Det er en klubb som folk kommer tilbake til fordi de trives så godt der. Så sånn sett er det jo veldig synd at han forlater klubben nå, men heldigvis så er ikke Alexander uerstattelig. De leder jo serien. Tanken til Alexander var at han skulle være med å vinne serien med Midtjylland. Men han har jo nok kamper til å få medaljen, og har tenkt å reise tilbake og takke dem og få til en god avskjed.

Crystal Palace ligger, når dette skrives, på 14. plass i Premier League. Laget ledes av Roy Hodgson (som tidligere har vært trener for Viking). Det er ikke lenge siden det første budet havnet på den danske klubbens bord, men interessen for Sørloth har visstnok vært der lenge.

– Når vi sitter her i dag er det vel halvannen uke siden interessen ble konkretisert, men jeg har forstått det slik at Palace har hatt navnet hans på blokka siden han var 17 år. Så det er jo litt artig å vite i ettertid. Han har jo på mange måter tatt store steg, både med landslag, og Rosenborg. Han visste jo ikke noe om det, at de hadde hatt han på papiret.

Tøffe forhandlinger

Midtjylland leder den danske serien og Alexander har, etter overgangen fra nederlanske Groningen, i 2017, blitt en av lagets viktigste spillere.

– Crystal Palace kom først med et tilbud som var veldig bra, men Midtjylland parerte tilbake med et krav som var helt hinsides, slik jeg forstod det. Det var så stort at de ikke gikk videre. De ville ha Alexander i klubben ut sesongen, og helst enda lenger. Han har jo fått en status i Midtjylland som er helt utrolig, både på og utenfor banen. Og det er jo på mange måter det morsomste fra et farsperspektiv; at det har gått så bra utenfor banen også, at de liker han så godt. Og det er vel derfor de tenkte at de skulle avfeie denne forespørselen om kroner og øre, men det skjedde jo ikke.

Etter at det første budet ble avslått, kom Crystal Palace på banen igjen med et nytt og forbedret bud. Både norske og internasjonale medier snakker om en sum i hundremillionersklassen.

– Overgangen var jo varm en stund, og så ble det kaldt, og overgangsfristen nærmet seg. Men jeg er i en så heldig situasjon at jeg har vært med på dette selv, og kjenner mekanismene. Så jeg var forholdsvis rolig med tanke på at jeg vet at det alltid er mye som skjer på slutten. Men det var jo ingen kontakt, for Palace kom ikke med noe nytt bud, og Midtjylland ba heller ikke om noe mer.

– Da jeg snakket med han på mandag var han litt lei seg. For da hadde han tenkt litt på det at saken virket å ha gått kald, og tenkte kanskje at «ja, da ble det ikke Premier League». Da tenkte han jo at en Premier League-klubb ville ha han, men Midtjylland ville ikke selge, så han følte nok at han satt der litt med skjegget i postkassa. Han ble litt lei seg da det virket som toget hadde gått. Det er som han sier, at det er noen muligheter som skjer der og da, som er litt snakk om å være på riktig sted til riktig tid. Noe sånt kan jo skje senere også, men ikke nødvendigvis. Han sa jo i samme åndedrag; og det er jo Alexander i et nøtteskall: «nei vel, da får jeg vinne serien med Midtjylland».

Men så kom Palace med et bud seint på tirsdag kveld (overgangsvinduet stengte natt til torsdag 1. februar) som gjorde at han fikk beskjed om å sette seg på første fly onsdag morra fra Dubai - for Midtjylland var på treningsleir der - til London.

– Da hadde klubbene mer eller mindre blitt enige. Så da var det personlig kontrakt og medisinsk sjekk som gjenstod, og det tror jeg ikke var noe problem, for han følte seg i veldig god form.

Klokka gikk mot midnatt, og norske medier rigget seg opp med kamera og mikrofon for å få det første intervjuet med den nye Premier League-proffen. Da onsdag gikk over til torsdag, var overgangen fortsatt ikke klar, men ettersom papirarbeidet var underskrevet og sendt inn i forkant, fikk klubbene utsettelse fra fotballforbundet. I løpet av natta kom til slutt bekreftelsen: Alexander Sørloth var klar for Crystal Palace.

– Han hadde levd fint med å ha blitt i Midtjylland. Karrieren hans har ikke bare vært en dans på roser, det har gått opp og ned. Både her i Rosenborg, men også begynnelsen på tiden i Bodø/Glimt. Det var et halvt år med mye til og fra før det løsna. Så var det det samme i Groningen før det gikk én vei i Midtjylland.

Tro, ikke tvil

Det er tette bånd mellom far og sønn. De snakker ofte sammen, og har delt mange fotballtimer sammen. Gøran forteller at han forsøker å gi gode råd, men at det er opp til sønnen å ta de endelige valgene.

– Han er flink til å ta avgjørelser og flink til å ta gode valg, og stoler på sine egne ferdigheter. Men han vil gjerne ha tips, og jeg har jo vært involvert i tre slike hendelser med kjøp og salg selv. Han har hatt to dyktige agenter som har gitt gode råd i tillegg, så fremtiden så uansett veldig lys ut. Hele familien er vant med idrett og presse, så det hadde ikke vært en nedtur om dette ikke hadde skjedd, og det tror jeg at Alexander merket også. At, okay, da ser vi bare fremover.

55-åringen er opptatt av at man skal tro, og ikke tvile, på seg selv.

– Forutsetningen for å lykkes er til stede. Man kan ikke tvile. Man må tenke at man kan klare det, og da klarer man å flytte noen grenser, og det er jo noe som ligger i hodet.

I Crystal Palace skal Alexander kjempe om plassen på laget med rutinerte landskamper som har tjent millioner og som har flere år på CV'en i det som mange mener er verdens tøffeste fotballiga.

– Benkesliting er ikke en tanke. Det blir feil vinkling. Når er han voksen, en seniorspiller. Det er en stor forskjell fra da han var junior, da det var viktig å komme i gang og få spilletid. Men nå er jeg ikke i tvil om at han er klar. Derfor er det ikke noe tema å stille noen tvilsspørsmål. Det var en problemstilling da han var junior, det å få spilletid, men det er det ikke nå.

Crystal Palace er en snart 113 år gammel fotballklubb, som spiller sine hjemmekamper på Selhurst Park. Klubben holder til i London.

– Jeg har sjekket ut klubbens ståsted, hvor de står i hierarkiet og klubbens økonomi, og alt sånn. Og det virker veldig ryddig. De er jo en gammel og ærverdig klubb med fantastiske supportere. Folk og spillere blir veldig godt mottatt, og det er en trygghet. Så det er et kjempepluss. Så er det jo også sånn at vi sjekker tabellen også, og vi ser at det blir tøffe tider fremover, i forhold til så mange poeng de har nå. Men det er jo sju, åtte laget bak dem. Så vi får bare håpe det fortsetter, og at Alexander blir med på det løftet. Jeg sjekker påskeprogrammet; da møter de Tottenham, Manchester United, Chelsea og Liverpool i fire kamper på da. Det er jo de beste lagene i England.

Som far så sønn?

Det er mange likheter mellom far og sønn, men det er også forskjeller. Begge har spilt for Norge, Strindheim og Rosenborg. Begge spiller spiss.

– Han er bare 22 år, men har allerede tolv landskamper. Jeg var i Strindheim da jeg var 22 år, og spilte i toppdivisjonen med Strindheim. Så gikk jeg til Rosenborg etter at vi rykket ned, og så ble det ni sesonger der. Og det var jo fantastisk artig. Så jeg var 23 år da jeg kom til Rosenborg, og han er 22 år og er i Premier League. Det er jo en helt annen verden. Men jeg tror han har opplevd og erfart mye, og har lært å klare seg selv. Han har mange år igjen med læring og trening, og kommer til å bli enda bedre.

– Det er en del likheter. Likhetene som jeg ser er ærgjerrigheten, det å hate å tape, de fysiske forutsetningene. Jeg var ikke i nærheten av å være like høy som Alexander, men jeg hadde fysikken som mitt våpen. Og så har vi begge et godt fotballhode. Jeg må skryte litt av meg selv også, det er viktig. Jeg kunne fotball rimelig godt, og det er Alexander sin store forse også. Helt siden han var liten har vi diskutert og analysert fotball. Vi har vært uenige så fillene har føket, men vi har jo vært enige om mye også. Så læringa har vært der hele tiden.

– Ulikhetene er også ganske store. Han er jo nesten 195 centimeter høy og har mye større rekkevidde enn meg. Og så er han mye hurtigere over tid. Men ikke på de første meterne, det må du skrive, der er jeg klart raskere. Men over distanse løper han vel dobbelt så fort som meg. Det ser kanskje ikke sånn ut, men jeg ser jo testene, og han er jo mye raskere enn det folk tror.

Real Madrid og Barcelona

I sin tid var Gøran kjent som «verdens beste møtende spiss».

– Ja, jeg var kjent som det. Så der er det både likheter og forskjeller. For Alexander er god til å ta imot ballen, og kan være et oppspillspunkt vrangvendt. Men den andre veien – i bakrom – er han en mye bedre spiller enn meg, og det er jo det som gjør han aktuell for en klubb i Premier League også. Hadde jeg hatt det der så hadde jeg selvfølgelig spilt for Barcelona eller Real Madrid (latter).

– Det var jo derfor jeg stort sett bare spilte for Rosenborg, og ære være for det, det ga meg jo mange landskamper, men jeg fikk ingen tilbud fra de store ligaene. Hadde jeg vært like god «den andre veien» i tillegg, så hadde det helt sikkert dukket opp flere muligheter.

De beste, og mest kjente, fotballspilerne i dag er også de som scorer flest mål. Det vil også Alexander bli målt på. Både Gøran og Alexander er spisser, og en spiss i dag blir målt på hvor mange mål han scorer, ikke hvor god han er «feilvendt».

– Den største forskjellen fra da jeg spilte er arbeidsområdet til spissene. De må være mye mer bevegelige. Jeg kunne jo stå i ro og holde motstanderne unna, og ta imot ballen. Men hadde noen gjort det samme i dag, i 2018, som i 1990, så hadde de sikkert blitt slakta og vært skada døgnet rundt.

– Hvilken spiller minner Alexander om?

– Han har vært inne på det, så har han sagt Didier Drogba. Han kikka mye på han og hadde han som forbilde. Drogba er enda kraftigere, men det er mye av den samme tosidigheten. Drogba var sånn i Chelsea.

Magisk touch

Før 2016-sesongen takket Sørloth «nei» til Rosenborg, og signerte for Groningen. Under ett år etterpå hentet Rosenborg den danske stjernen Nicklas Bendtner som ny spiss.

– Alexander er ikke helt ulik Bendtner heller. De har begge den gode touchen. Det er noe jeg ser når jeg er ute og ser fotball, at den største forskjellen mellom Norge og utlandet er at vi må bli mye mer ærgjerrige og nøye når det gjelder den såkalte førstetouchen og måten å behandle ballen på, for å få kontroll. Vi ser det på Bendtner på trening og i kamp at han har det i seg. Han er nøye og har fokus på hvordan han skal ta imot og behandle ballen. Og Alexander har det også. I Groningen var det status det å gjøre ting riktig, og få kontroll på ballen tvert. Det må vi bli flinkere på i Norge, det må vi lære av. Det er avgjørende i stort sett alle situasjoner, og ikke minst foran mål, der det går så fort.

Gøran har flere landskamper enn sønnen og har vunnet langt flere titler. Men Alexander har kommet til et høyere nivå på et mye tidligere tidspunkt enn faren.

– Det er vel ingen tvil om at Alexander har nok gått forbi meg gitt, med god margin også. Det er jo en helt annen tid nå. Han har forutsetninger for å komme mye lenger. Det er jo derfor han får tilbud fra høyere hold også, det er jo utrolig artig, selv om jeg sier det til han, når vi snakker sammen, at det ikke er like artig for meg (mer latter).

Norsk snillisme

Etter å ha fulgt talentfulle trønderske fotballspillere, i tillegg til sin egen sønn, på nært hold, mener 55-åringen at talentfulle norsek fotballspillere i dag har det for lett.

– Alexander har ikke fått mye gratis, for å si det sånn. Og det handler jo om at jeg så at han var flink, og han hadde lyst til å bli god. Vi holdt på mye sammen - selv om jeg aldri har vært treneren hans - men vi var mye sammen utenfor fellestreningene, og jeg har nok herjet en del med ham. Jeg var opptatt av å ikke gi ham for lette oppgaver, og det tror jeg han setter pris på i dag.

– Jeg tror vi er altfor snille i Norge. Det er mitt utgangspunkt. Jeg snakker ikke om å straffe, og det å dele ut x antall situps og pushups om de ikke scorer mål. Men å være streng og nøye når man er på en arena for å bli best mulig. Da kan man ikke si «bra forsøk» når man har gjort samme feil for tiende gang. Da må man si at «nå må vi skjerpe oss her». Man må være til stede, og ikke bare møte opp.

Høylydte diskusjoner har det også blitt en del av.

– Det har vært mange diskusjoner med høy temperatur. Mora hans er jo veldig rolig av seg, så kranglene har mest vært med meg. Vi kranglet nok mest da han var i junioralderen, og ikke fikk det til helt. Da skyldte han på omgivelsene, og da ble jeg veldig streng. Vi var uenige i starten, men det gikk seg til, for det stemte jo det jeg sa. Man må ta ansvar selv, ikke bortforklare, og ikke skylde på andre.

Rissværing eller bygutt?

– Det er litt rart å klype seg selv i armen og tenke på Premier League og Crystal Palace. Noe annet er at han skal se etter leilighet i London. London ja, det er jo en slags global smeltedigel av alt fra hele verden. Da er det litt rart at han skal se på leilighet der. Men det er jo godt og hyggelig at det går an. Han har kommer dit han har kommet, men likevel så er han samme gutten. Og det er kanskje det jeg setter aller mest pris på. Han har ikke forandret seg så fryktelig mye av å flytte fra gutterommet, via Bodø, til Nederland, til Danmark, til London. Det gleder meg mye å høre når jeg snakker med ham at han er den samme gutten som tar vare på vennene sine og familien.

– Og nå blir du vel Crystal Palace-supporter også?

– Nei, jeg må bare innrømme at det er Liverpool som er laget mitt - der har jeg vært mye. Jeg har til og med kommentert dem for TV, og spilt mot dem. Og 30. mars, påskeaften 2018, så er det Crystal Palace mot Liverpool, i London. Og da heier jeg på «kjøtt og blod».

– Hvordan er det å være faren til Norges nest dyreste fotballspiller?

– Jeg ser jo på pengesummene og at det stilles spørsmål om Alexander er verdt hundre millioner kroner. Det er jo i utgangspunktet ingen som er verdt verken hundre eller fem hundre millioner, men mekanismene i markedet er jo slik; det er markedskreftene som bestemmer. Jeg tror Alexander har fokus på å vise at han er god nok til dette. Slik har jeg også alltid vært, og det handler ikke om penger, men om å utfordre seg selv og bli best mulig. Når han blir kjøpt av en klubb for slike summer er det fordi han er god nok og at klubben vil ha ham. Det må han stole på.

– Er Alexander rissværing eller trondhjemmer?

– Jeg er rissværing, men Alexander er nok trondhjemmer. Jeg må nok si dessverre, ettersom det er Fosna-Folket som spør.