Bernt Gjelvold på Opphaug har bidratt med stoff om Rusasetvatnet på Ørlandet, som viser livet i og rundt vatnet da han var liten. Henrik Skaret og Tore Røstad var av hans nærmeste lekekamerater og har bidratt med innspill til dette stoffet, som vi har delt inn i tre.

«Kaffegruggen»

Gjelvold skriver:

Første møte var en varm sommerdag. Jeg var tre–fire år gammel og var i følge med storesøsknene mine og andre barn. Langs gårdsveiene, over udyrka mark og så en kort sti, kom vi til «Kaffegruggen» der det var fint å bade.

Vatnet var omgitt av torvland, og de største barna stupte og hoppet fra kanten og ned i det varme, én meters dype vannet ytterst i den bitte lille bukta. Jeg husker at jeg var der det var grunnere vatn, med smågjedder som fór att og fram og med mye «kaffegrugge» som kom fra ananaslignende røtter av vannplantene som vokste over store av det grunne vatnet.–Kanskje var det den fine «vassgåsa» (vannliljene) som hadde slike røtter?

Den andre badeplassen vi brukte, var «Leira», i den bortre enden av Storvatnet. Litjvatnet hang sammen med Storvatnet og lå nærmere Reitan. På Leira kunne vi sprinte minst 100 meter utover på fin bunn av sand og leire, før det ble så dypt at vatnet rakk oss til livet–eller halsen–alt etter alder og lengde.

Rusasetvatnet slik det en gang var. Foto: Fosna-Folkets bildearkiv

Fritt spillerom

Det var aldri voksne med. De arbeidde til langt på kveld, så allerede da vi var fire–fem år, hadde vi fritt spillerom og spurtet av gårde gjennom skogen og over myra, også der det var skumle tørvdammer som kunne være overgrodd av grønske. I Litjvatnet badet vi ikke, for der disset jorda på vår side av vatnet, og en kunne rett og slett synke ned og drukne i gårret der.

Rusasetvatnet var et område med veldig frodig vegetasjon og dyreliv, og nå, når vatnet er fint restaurert, vil dette vokse fram igjen!

Over vatnet om sommerkveldene hørtes spovens lange, litt klagende toner og mekkergauken (enkeltbekkasin?) sine krasse vingelyder når den fór opp og ned i lufta. Det var stokkender som hekket, sivsangere og mange andre arter, og ravnene hørtes da, som nå, fra Rusasetfjellet. Det første sangsvaneparet så jeg i mellomjula cirka 1961, da isen var brutt opp. I vatnet og i tørvdammene rundt var det myriader av vanninsekter og over vatnet, blant mye annet, var det flere sorter ørsneller/øyenstikkere, som både virket skumle og var interessante å studere.

Vips, kunne vi svømme

I «Per–Nils–elva», Stamselva, som går ned til mølla, var det en fin liten høl med solingsplass. Der stupte vi uti og tok svømmetak under vatn. Jeg husker at da vi var ni–ti år, kom vi opp til overflaten, og vips, kunne vi svømme.

I Bakkadammen, vannmagasinet til Mølla, var det et yrende liv av unger som badet. Der var det dypt og storungene hoppet fra taket på et lite pumpehus ved dammen.

Tore fortalte at han hoppet fra pumpehuset en gang han var alene der, og ikke kunne svømme ordentlig. I stedet for å få panikk hoppet han opp fra bunnen og fikk puste, og tok noen skritt på bunnen mot grunnere vatn mellom hver pust.

Tore hadde for øvrig stor glede av å åpne lukene i slusehuset oppe ved vatnet, slik at det ble flom nede ved dammen, og de kvitkledde karene i mølla kom springende oppover for å stanse vatnet før det kom inn på golvet i mølla.

Gamle Jensen var også der og holdt svømmekurs for barna. Han hadde ei bambusstang med stropp som han brukte rundt barna som en del av opplæringen. Da han så at jeg lå og bakset for å få til å svømme på ryggen, sa han: «Lægg hæue bakover slik at øran kjæm oinner vatne!» Det virket.

Hallvard Schei sang en liten jodlesang, husker jeg: «Æ lå i teilt å’n Ola–lå–i–hi!»

Fortsettes!

Bernt Gjelvold Foto: Skjalg Ledang