Skrevet vinteren 2009.

For de fleste av oss er det bare en vill fantasi og totalt uvirkelig. Mange unge i denne alderen, kanskje litt for mange, er i første rekke opptatt av seg selv og vennekretsen. Dette er ikke Erlend Johannesens liv. For fem år siden, nettopp i en alder av 21 år, startet han hjelpeorganisasjonen Streetlight, pakket kofferten og dro ned med to tomme hender og noen venner fra Trøndelag til byen Tacloban på Filippinene.

Her forvandlet han og vennene et nedslitt industrilokale til et barnehjem. I dag er Streetlight en godt etablert organisasjon i Filippinene og med støtteorganisasjoner i Norge og Canada. Erlend har blitt nominert som årets trønder to år på rad av både Adresseavisen og NRK Trøndelag, en stor prestasjon med tanke på at navn som Liv Ullmann og Marit Breivik har vært blant de nominerte og vinnerne. I slutten av februar i år fikk jeg muligheten til å besøke barnehjemmet på min tredje tur til Filippinene.

Lufta dirrer med nærmere 40 grader denne formiddagen på vei til Tacloban i slutten av februar og på tampen av regntida. Turen til Tacloban, fra byen Baybay på Leyte hvor kona Julie er født og oppvokst, er to timers kjøring over fjellet fra byen hvor Erlend har etablert barnehjemmet. Et par timers kjøring i Filippinene kan til tider oppleves som en prøvelse for en nordmann, vi kan bli vettskremt i blant når flere biler passerer oss i 80 kilometer i timen gjennom små byer med så mye folk i gata at Brekstad under Ørlandsdagene er det nærmeste vi kan sammenligne det med.

- Hei Erlend, vi ble litt forsinket etter en punktering på turen, forklarer jeg på telefon fra Leyte Park Hotell, og foreslår at han kan ta med kona opp til hotellet sånn at vi kan spandere middag. - Det passer godt. Vi kan være der ganske snart, svarer han. Etter 15 minutter står de foran oss og hilser vennlig. Med blå øyer som Paul Newman, en høyde på over 1,80 og med litt ”kule” klær er han lett å legge merke til i Filippinene. I stilen er han det motsatte av hva jeg grubla på i fjellet, at han kanskje var en frikete som idealist. Erlend ble gift med kona Neva Homeres (28) for ett år siden. - Han snakker nå waray bedre enn meg, roser hun. Waray er et lokalt språk som brukes nordøst på Leyte og øya Samar lengre nord. Andre filippinere kan knapt forstå dette språket. Neva er daglig leder på barnehjemssenteret og representerer den solide utdanningen med bachelor fra sosialstudier fra Universitetet i Tacloban. Erlend fungerer mest som prosjektmakeren på barnehjemmet, stadig med nye ideer. - Det er kanskje sånn at Neva må stoppe deg noen ganger da? - Ja, det er nok litt sånn, innrømmer han, noen minutter etter at vi har plassert oss på en flåterestaurant ved hotellet. Etter at vi ivrig har prata i nesten en time ser jeg at Erlend begynner å bli litt urolig, at han tydeligvis vil komme seg ned til barnehjemmet. Med det samme at Erlend ser at jeg tenner en sigarett utenfor restauranten, ser han på meg:

- Jeg håper at du ikke røyker utenfor barnehjemmet. De ser opp til deg som er fra Vesten. Derfor er det litt viktig at du framstår som et forbilde, forklarer han, og legger til at Streetlight også har en regel om at kvinner som er på besøk og jobber på stedet helst må ha lange skjørt eller bukser, og ikke noen utringning. - Det kan gi en del av de unge jentene vonde minner, sier han, før vi hopper inn i bilen vår som han får ansvar for å kjøre. Det vonde kan forklares med at noen jenter som er knyttet til senteret har vært prostituert, noen av dem bare 12 år gamle. Flere av jentene er også misbrukt i sine hjem før de ble gatebarn. - Det er rett borti her, peker Erlend, i det jeg blir overrasket av at barnehjemmet er bare tre – fire minutter fra hotellet vårt. Et svært skilt med navnet Streetlight på et stort gammelt industribygg møter oss. Noen meter fra inngangsdøren til barnehjemmet ligger det et skur som fungerer som hjem for en familie på fire. Selv på dagtid gir ikke omgivelsene preg av å være trygg.

I det vi parkerer bilen kommer det en lang rekke med barn løpende i glede over å se Erlend, Neva og oss som gjester. Når folk fra Vesten kommer til Filippinene blir de som regel møtt med stor respekt og beundring fra mange, ofte fordi de blir knyttet til suksess og mye penger. En annen årsak kan forklares med at det å være hvit oppleves som positivt for mange i landet med en forklaring i at amerikanerne var med på å frigjøre Filippinene fra japansk okkupasjon under den 2.verdenskrig. Den tragiske siden med denne respekten er at folk fra Vesten blir behandlet som en overklasse, at systemet ikke bygger på likeverdighet. Et par gutter i fem – seksårsalderen griper meg i hånden rett utenfor inngangsdøren til Streetlight. En av dem vil ikke slippe og klynger seg inntil meg, søker nærmest trygghet og blir tydeligvis skuffet i det jeg må slippe ham og gå inn på senteret. - Når barna opplever oss som en overklasse er det stort for de fleste at vi viser dem respekt og prater med dem. Dette vokser de mye på, sier Erlend, også som en forklaring på at han har valgt å bruke folk fra Norge i arbeidet på senteret.

En industrihall bygget om til aktivitetshall, et undervisningsrom og et kontor er det første vi ser i førsteetasjen. I andreetasjen er det kjøkken og soverom. Kontoret er overfylt med masse folk og papirer som flyter overalt. - Dette er Anton Chruickshank fra Trondheim, sier Erlend og introduserer meg for en ung mann på bare 19 år som sitter med en datamaskin i fanget. Kort tid etterpå får jeg også hilse på Anny Overweg (21,) som tidligere har bodd i Vallersund i 14 år, også en av de mange unge sjelene fra Trøndelag som har jobba gratis for Streetlight. De frivillige har spart penger og må selv betale både for reisen og oppholdet i Tacloban. Totalt kan det dreie seg om godt over 40.000 kroner for et halvt år. Til tross for dette ønsker de fleste å reise tilbake igjen etter endt opphold.

Etter noen minutters prat viser Anton et foto av en nakke med et gedigent blodig og dypt sår. Bildet er av 16 år gammel gutt, Randy, som Anton har ansvaret for å støtte og som for noen uker siden fikk hodet nesten kuttet av. Ifølge gutten var det et uhell, men virkeligheten er at han ble angrepet av en med en stor sabel eller kniv, forklarer Erlend. – Han har også tredjegrads tuberkulose og var vel nærmest døende da vi fikk kontakt med ham, sier Anton. Gutten bor fremdeles på gata om natta, fordi han er ett år for gammel til å bo på hjemmet. Hvis Streetlight bryter denne regelen, risikerer de å miste konsesjonen for driften. Måten å hjelpe barn over 15 år er dermed å støtte opp på gata. Ofte er dette et stort dilemma når de møter barna i denne alderen som de ikke kan ta inn på senteret. For noen måneder siden fikk de inn et 16 år gammel gutt som var døende etter å ha blitt overkjørt. Gutten kom til senteret med ambulanse etter at et sykehus sa nei til å ta han inn, på grunn av familien ikke hadde forsikring eller penger til å betale for seg. Erlend tok han sporenstreks tilbake til sykehuset, men gutten ble fremdeles nektet plass. Årsaken var at de ikke ville ta ham inn på grunn av at sykehuspersonalet var redd for søksmål hvis han døde. I hui og hast fikk de dermed kontakt med faren som signerte et papir på at han ikke vil gå til sak hvis han ikke klarte den nødvendige operasjonen. Redningsaksjonen kostet Streetlight over 30.000 kroner, svært så mye penger for organisasjonen. Men gutten reddet livet.

Streetlight har i dag 23 barn som bor på senteret, og samtidig et dagtilbud for 42 barn. Gjennom fem år har flere hundre barn fått hjelp av organisasjonen. Etter at barna er restituert og kommet seg føttene etter lang tid på gata, blir de ofte sendt videre til andre barnehjem, havner i fosterhjem eller blir adoptert. Flesteparten av barna har en svært så traumatisk historie å fortelle. Ti år gamle Jomar er en av dem. For fem år siden flyktet han fra sitt hjem etter at han så sin far ble knivstukket og drept. Selv klarte han å unngå å bli drept fordi han smatt unna og gjemte seg under ett bord. Problemet i dag er at han stadig lever i redsel for å bli oppsøkt etter at han var vitne til drapet. Men Jomar er en liten tøffing. For noen måneder siden kappet han hodet av en klapperslange som forsøkte å angripe ham.

Streetlight har også vært med i større aksjoner, blant annet huset de flere hundre mennesker i aktivitetshallen en tid etter at det var en større brann i slumkvarteret hvor over 6.000 mennesker mistet hjemmet sitt. Organisasjonen bidro også med hjelp for tre år siden da en landsby med navnet Guinsaugon sør på Leyte ble jevnet med jorda av et jordskred. Ifølge det lokale Røde Kors på Leyte omkom det godt over 2.500 mennesker på stedet. Jeg var selv i Guinsaugon for to år siden hvor jeg møtte en mor som mistet alle sine tre barn fra ni til 12 år. De tre ble levende begravd etter at en barneskole med 220 elever klappet sammen av skredet. I flere timer etter katastrofen fikk foreldre tekstmeldinger fra noen av barna som sakte men sikkert ble kvalt av mangel på surstoff. Skolen er fremdeles ikke gravd fram etter skredet.

Tvillingene Angel og Angelica er en av de mange solskinnshistoriene som Erlend kan fortelle om. For om lag tre år siden fant Streetlight de to på gata da de var bare fem år gammel og sju kilo tung. På en bemerkelsesverdig måte klart de å leve av det de fant på gata, som insekter og sand, men legene ga dem dødsdommen på denne tida etter sult, lungebetennelse, tuberkulose, bendelorm og annet. Etter lengre sykehusopphold og et omfattende program er jentene i dag to solstråler som bor sammen med foreldrene i Manila, etter at faren er tørrlagt for alkohol.

Etter noen timers pause på hotellet drar jeg i nitiden på kvelden tilbake til senteret. Jeg skal bli med på en nattevandring i gata, for å oppleve flere av gatebarna på nært hold. Før vi drar ut gir Erlend beskjed om at vi må legge igjen mobiltelefoner og annet med verdi, for å unngå å bli robbet. Tre unge psykologistudenter følger oss på turen. Studentene skal intervju flere av barna for å finne ut forskjellen på tankene til barna som bor på gata og barna som bor på barnehjemmet. - Vær forsiktig hvor du trår. Det er her barna gjør fra seg, sier Anton, i det vi går gjennom en stinkende mørklagt sidegate. Med det samme vi kommer inn i en litt større gate, kommer det plutselig en masse barn løpende. ”Kuja” hører jeg flere av dem roper og går mot Erlend. ”Kuja” betyr storebror. Flere små jenter i alderen 13 til 14 år henger rundt oss, jenter som livnærer seg på prostitusjon. Og mange små gutter som vi prater med, et par av dem i ti - elleveårsalderen, går med bokser og poser med lim som de sniffer. En noe eldre guttunge er så dopa at han må støtte seg på en bil i gata. Alle barna er tydeligvis svært så glad i Erlend, klemmer seg inntil han, krangler nærmest for å få kontakt med ham. Noe av bakgrunnen for at Streetlight oppsøker barna på gata, i tillegg til matutdeling og medisinsk oppfølging, kan forklares med ønsket om å bygge tillitt og trygghet for å få dem inn på hjemmet. De fleste barna finner gata som tryggest etter at de har opplevd sin egen heim som et helvete. - Vi praktiserer ikke den samme harde disiplinen som mange andre barnehjem i Filippinene gjør, forklarer Erlend, og understreker at det å skape glede, tillitt og det å gi mye ros er viktig. Som en følge av den harde disiplinen på mange barnehjem i Filippinene opplever mange at barna rømmer etter kort tid. Flere opererer med tall opp til 60 prosent av barna som stikker av. Streetlight har gode tall med bare 20 prosent av barna som er rømlinger.

Etter en natt med urolig søvn på hotellet drar jeg dagen etter tilbake til Streetlight. Med det samme vi møter Erlend igjen, er han utålmodig for å komme i gang med dagens program, er opptatt av det må jobbes effektivt. Etter ti minutters kjøring parkerer vi rett ved det verste slumkvarteret i byen. Med det samme vi går inn i strøket med falleferdige plankeskur kjenner vi en stinkende eim av urin og avføring. Foran oss, mellom skurene, ligger hauger med søppel. Samtidig blir vi møtt av mange barn som kjenner hvem Erlend er, barn som faktisk ler og sprudler mer enn de fleste barna i Norge.

- Folket her er utrolig snille. Kommer du på besøk gir de nesten alt de har. Men problemet er at barnedødeligheten her er utrolig stor. Hver eneste mor til de 42 barna som vi har et dagtilbud til, har mistet minst ett barn hver, sier Erlend, i det jeg for første gang opplever at han er beveget. For et par år siden ble Erlend svært syk, både fysisk og mentalt, etter at han brukte alt han hadde av energi for å bygge opp senteret. - Men jeg var aldri inne på tanken om å kutte ut arbeidet og Streetlight. Aldri, sier han. Den tunge stemningen blir raskt brutt i det Erlend røper Streetlights store nyhet, at senteret skal ta over en gedigen barnepark på 11.000 kvadratmeter. Etter noen minutters kjøring står vi foran porten til parken og blir vitne til en eventyrlig park med musikkpaviljong, små lekeslott, dammer og små bruer og en flott strandlinje. På området er det også to større bygninger som betyr at organisasjonen til høsten etter en betydelig, renovering kan ta hånd om opp til 300 barn. - Men vi vil ikke forhaste oss og gjøre om barnehjemmet til en institusjon. Hvert eneste barn skal bli personlig tatt vare på med god tid og masse trygghet og kjærlighet, sier han. En time etterpå tar vi farvel. I bilen tenker jeg på en ting, hvordan det kan være mulig å hjelpe gatebarna.

ANNY Overweg (21), som har bodd i Vallersund i 14 år, viste et utrolig engasjement på barnehjemmet.