Med hodet i Afrika og beina i Fevåg

- Det ble en totalforandring i livet mitt da jeg ble en kristen. Jeg fikk interesse for andre menneskers livssituasjon. Jeg var totalt sjølsentrert før jeg ble kristen.

Omvendelsen han gjennomgikk i midten av tjueårene skulle føre til et langt engasjement for Nigeria. Engasjementet har pensjonisten fra Fevåg i Indre Fosen fortsatt i rikt monn. Men at det skulle bli slik, var ikke opplagt for småbrukersønnen fra nyreisingsbruket Nygården i Vestvikan.

Oppvokst i fattige kår

- Faren min fikk kjøpt bruket i 1932, og han dyrket opp i alt 37 mål med handmakt. Han hengte opp et segl under ei furu som han holdt til under mens han dreiv med nydyrkinga. Han satte også opp bolighus og fjøs. Han var arbeidsom.

Å leve på et bureisingsbruk i etterkrigs-Norge var ikke liv i sus og dus. Edin var den yngste av to søsken som levde opp.

- Det var fattige kår. Vi levde mye på byggmelsgraut. Far fisket litt i begynnelsen, men det ble etter hvert nok arbeid med gården. Vi ungene måtte tidlig hjelpe til i fjøset og med andre ting. Det kom helt naturlig. Når det var pålandsvind var vi ungene i fjæra og plukket rekved. Det var spennende, for det kunne hende vi fant andre ting enn ved også. En gang fant jeg en færing. Den var i så dårlig forfatning at den ikke kunne brukes, men den ble en brukbar sommerbolig for grisen, husker jeg.

Edins far, Alfred, var 50 år da han startet som bureiser, og han så for seg at sønnen en dag skulle overta bruket.

- Faren min tenkte at dette skulle bli et levebrød for meg, men det ble det ikke, heldigvis. Gården var altfor liten.

Jordbruksutdannelse

I 1963 døde faren, og Edin overtok som eier av Nygården. Dette året avtjente han også verneplikten i sjøforsvaret. To år senere startet det som etter hvert skulle føre til det store engasjementet for Nigeria.

- Jeg hadde en onkel som var så ivrig på å få meg til å gå Tomb Jordbruksskole. Det var ikke noe spesielt ønske fra meg, men det ble til at jeg søkte og kom inn. Jeg angrer ikke på de to vintrene der, sier han.

Tomb Jordbruksskole, som det het den gang, ligger i Råde i Østfold og drives av Normisjon.

Etter Tomb fikk han arbeid på landbrukshøyskolen på Ås, på det som nå heter Norges miljø- og biovitenskapelige universitet (NMBU).

- Jeg begynte i Statens plantevern, i det som nå heter Planteforsk. Arbeidet der bestod i å drive med ulike planteforsøk. Jeg hadde også mulighet til å følge en del forelesninger på landbrukshøyskolen. Hydrologi og plantevern var noe av det jeg fikk med meg, forteller han.

Omvendelsen

Det var mens han arbeidet på Ås han ble en kristen.

- Jeg hadde en kullkamerat fra Tomb som gikk på Ås. Han var kristen og inviterte meg med på møter. Jeg var lite interessert i det, men han ga seg ikke, og til slutt ble jeg med ham. Jeg hadde vrangforestillinger om hvordan det var å være en kristen. Jeg trodde de kristne hadde et kjedelig liv, men slik er det ikke. Det har jeg erfart, sier han.

I 1961 startet Kirkens Nødhjelp opp et jordbruksprosjekt i Abakaliki i delstaten Ebonyi i den sørøstre delen av Nigeria, og det var her Edins innsats for landet startet.

- Mens jeg var på Ås så jeg en annonse hvor Kirkens Nødhjelp ønsket en agronom til Afrika, til Norcap-prosjektet i Abakaliki i Nigeria. Jeg søkte, men ventet i det lengste før jeg sendte søknaden. Jeg søkte den dagen fristen gikk ut, og sa til Gud at dersom det var hans vilje at jeg skulle dra til Nigeria, så var jeg villig. Etter et par måneder fikk jeg svar om at jeg fikk stillingen. Mora mi hadde ikke noen motforestillinger. Hun hadde regnet med at jeg ville si ja til et slikt arbeid.

Til Nigeria

I januar 1971 satte han seg på flyet til Nigeria klar for en innsats innen landbruksopplæring.

- Abakaliki ligger i den delen av Nigeria som ble omfattet av Biafra-krigen og sultkatastrofen som fulgte, men krigen var slutt da jeg kom til Abakaliki. På Norcap fikk jeg ansvar for plantekulturavdelingen. Vi hadde en demonstrasjonsfarm hvor vi dreiv vegledning. Det var en slags jordbruksskole med både praktisk og teoretisk opplæring. Vi samarbeidet med forsøksstasjoner og lokale landbruksmyndigheter i Abakaliki.

En del av arbeidet Edin hadde ansvar for var å forsøke å øke risavlingene hos bøndene.

- Når en kommer til et afrikansk land er det viktig å innse at en kommer bare med en basiskunnskap. Alt er forskjellig fra norske forhold, kulturvekstene og dyrkingsforholdene et totalt annerledes. En må hente kunnskap utenfra og utføre plantekulturforsøk for å få svar på sine spørsmål. Enkle plantekulturtiltak, som eksempelvis å tilpasse tidspunkt for når en skal starte forkultur for ris til utplanting. Modning bør skje mot slutten av regntiden. Er en for sent ute med forkulturen blir modningen i tørketiden og dermed stort avlingstap. En må heller ikke være for tidlig med forkulturen. Å legge merke til generelle feil er også viktig. Ett eksempel er at mange lot risen stå for lenge i forkulturen før utplanting. Noe som kunne føre til en avlingsreduksjon på over 40 %. I området hvor jeg arbeidet ville for eksempel mekanisering ikke være noen løsning. Det ville ta livsnødvendig arbeidsinntekt fra fattige som er avhengig av å arbeide for andre. En må alltid ha de fattige for øyet, slår han fast.

Godt mottatt

Norcap var i utgangspunktet et landbruksprosjekt, men etter hvert ble helsearbeid, vegbygging og dambygging for å sikre vannforsyning viktige tiltak.

- Prosjektet ble veldig godt mottatt av befolkningen i området. De skjønte at vi var der for å hjelpe dem. Der tror jeg misjonen hadde banet veg for oss. I andre områder hadde forretningsfolk utnyttet lokalbefolkningen. Men det var et tøft klima. Temperaturen lå på drøyt 30 grader. I regntida var luftfuktigheten høg, men da var det noe lavere temperatur.

Norcap-prosjektet har fostret mange dyktige folk i de drøyt 20 årene Kirkens Nødhjelp dreiv det.

-Mange som jobbet hos oss i Abakaliki fikk sentrale stillinger i staten. Folk som har vært hos oss har også blitt parlamentsmedlemmer.

Heim til Norge

I oktober 1975 måtte han reise heim til familiære plikter.

- Mora mi begynte å dra på årene dårlig, og jeg hadde ansvar for mine nærmeste, så jeg følte jeg måtte reise heim. Jeg ble spurt om å være lenger, men jeg valgte å rise heim. Jeg kunne ha vært i Abakaliki til prosjektet ble overdratt til staten i 1982. Det var som å reise fra sine egne unger da jeg måtte dra fra Nigeria, sier ungkaren fra Fevåg.

Da han flyttet tilbake til Fevåg begynte han som gårdbruker på gården som faren hadde bygd opp 40 år tidligere.

- Jeg måtte finne på noe for å få endene til å møtes da jeg kom heim. Det ble så jeg begynte å dyrke kålrot, blomkål og korn. Det holdt jeg på med så lenge mora mi levde. Hun døde i 1981. Etter at hun var død fikk jeg tilbud om å reise til Sudan på et prosjekt Kirkens Nødhjelp dreiv, men jeg takket nei. Det var Nigeria som stod meg nærmest, og jeg følte det ville bli vanskelig å dra et annet sted, sier han.

I 1987 dro han til Askøy ved Bergen hvor Blå Kors dreiv et arbeidstreningssenter med blant annet gartnerivirksomhet. Der arbeidet han fram til 2003.

Nye oppgaver

En mann som hadde fått deler av sin opplæring gjennom Norcap-prosjektet mens Edin arbeidet der, startet i 1984 opp en videregående skole i Ikwo i nærheten av Abakaliki. Skolen heter Folk Technical College og har i dag om lag 50 elever og ansatte. Skolen fikk en periode støtte fra Norad.

- Jeg tilbød meg å arbeide med vannforsyningen til skolen. Det viste seg å være et langt mer omfattende arbeid enn jeg tenkte. Det overordnede formålet med prosjektet har vært å skaffe reint drikkevatn og nok vatn til husholdningsformål til elever og personale ved skolen, og også til folk i nærområdet, forteller han.

Han har vært på besøk på Folk Technical College flere ganger for å se til arbeidet med vannforsyning. Siste gang var i fjor da han oppholdt seg der i nesten fem måneder for å sluttføre prosjektet.

Et vellykket prosjekt

- Da fikk vi sluttført reservoarene for «høsting» av regnvatn fra takflater, og pumper og plasttanker ble montert. Vi ble også ferdig med arbeidet på andre supplerende vannkilder slik som en borebrønn og en ni meter djup utgravd brønn. Det som er viktig er at det ikke kommer lys eller organisk materiale inn i vannreservoarene. Vannanalyser fra reservoarene indikerer godt drikkevatn, og behovet for drikkevatn ser ut til å være dekket. Da kan vi vel si at prosjektet er vellykket, sier han.

Vannprosjektet har stort sett vært finansiert av «Stiftelsen Ida og Odd Arnesen» i Gausdal, men nå er stiftelsen tom for penger.

- En høyere dollarkurs og det at vi tok med noen flere delprosjekter enn vi i utgangspunktet tenkte, har gjort at prosjektet ble noe dyrere enn budsjettert. Derfor måtte vi ta opp lån. Nå mangler vi om lag 40 000 kroner på finansieringen. Jeg har søkt en del bedrifter og banker om bidrag. Å få inn penger er et slit, sukker han.

Et privat hjelpeprosjekt

Under sine besøk i Nigeria har han ikke unngått å se at det er mange som sliter med utfordringer av både økonomisk og helsemessig karakter.  Det har ført til at han siden 2005 har drevet et eget lite privat hjelpeprosjekt som han stort sett har finansiert med egne midler.

- Som kristen føler jeg ansvar for andres nød.  Vi er alle forvaltere av det vi har fått. Her i Norge brukes midler til så mye unødvendig. Hva om vi lar oss inspirere av hva Bibelen sier: «Ingen må bare se på sitt eget, men enhver må også ha andres gagn for øye». «Nekt ikke de trengende din hjelp, når det står i din makt å gi den».

Nå støtter han et 30-talls personer økonomisk.

Hjelp til selvhjelp

- Noen får hjelp med skolepenger og noen får penger til medisinsk behandling. Det er flere som får hjelp til selvhjelp. De kan for eksempel få penger til å kjøpe såkorn eller penger til innkjøp av matvarer for videresalg, eller de får penger til å starte et lite reparasjonsverksted for elektroniske artikler, forteller han.

Han mener mange har fordommer mot nigerianere etter å ha hørt om, eller selv å ha blitt utsatt for svindelforsøk begått av personer fra Nigeria. Men alle er ikke slik.

- Det hender at jeg møter mennesker som sier at hjelp til de som har det vanskelig bare blir som en dråpe i havet. Det blir så lite uansett.   Men, er det da ikke bedre å stille følgende spørsmål: Ville denne «dråpen» hatt betydning for meg, dersom jeg hadde vært syk, sulten eller uten mulighet for utdanning? Det er så lett å tenke at det jeg kan gjøre, blir så ubetydelig. Men også det ene mennesket har den største verdi.  Og er vi mange nok, kan vi være med å løfte av byrder for tusener. Mange organisasjoner og tiltak driver et meget godt arbeid. Selv har jeg opplevd å se noe av hva kristen misjon utretter, hvordan mennesker får håp og muligheter og en tro og forankring som bærer. Noe av det samme kan jeg se hos de som er kommet i min vei, sier han.

Rebecca

Rebecca er en ung kvinne han støtter etter han fikk høre hennes dramatiske historie. Hun lå på sykehus etter å ha blitt utsatt for grov vold i heimen.

- Nå har hun fått hjelp til skolegang, og hun er snart ferdig utdannet ernæringsfysiolog. Hun er flink og iherdig i sine studier. Hun er veldig sparsom og sløser ikke med penger til unyttige ting. Hun er gift og har barn, og hun er aktiv i den lokale kirken. Jeg nevner Rebecca fordi hun kan stå som et eksempel for andre som får støtte og på den måten får sine liv forvandlet. For Rebecca har ikke støtten hun har fått vært «bare en dråpe i havet». Den har vært nødvendig for hennes livsopphold og hennes utdannelse, og det har gitt henne muligheter for framtiden, sier han.

Tenker mest på andre

Edin er en nøktern og stille kar. Han er ikke blant dem som roper høyest og som folk legger merke til.

- Jeg har ikke en kjedelig pensjonisttilværelse. Det må jeg understreke. Jeg bruker mye tid på Afrika-kontaktene mine, og så går det litt i maling og annet vedlikeholdsarbeid på husene.

Han bruker lite penger på seg selv, og lever delvis etter selvbergingsprinsippet. Stua er ikke innredet med det nyeste fra møbelkatalogene, og varmen sørger en flott gammel vedovn for. Midt på golvet står et bord med to datamaskiner, en skriver, en del papirer og en oppslått bibel.

- Jeg bruker minst mulig på meg selv. Derfor har jeg solgt bilen og sykler i stedet. Hvis jeg skal litt lengre enn til butikken har jeg gode naboer jeg kan sitte på med. Hadde det ikke vært for dem, hadde jeg blitt litt isolert. Jeg fyrer med ved, og jeg fisker litt. Brød og syltetøy lager jeg selv, forteller han.

To mobiltelefoner

Et eksempel på nøkternheten og den store omsorgen han har for sine venner i Nigeria viser seg i at han har to mobiltelefoner. Den ene bruker han til samtaler i Norge og den andre når han er i kontakt med nigerianske venner.

- Telefonen jeg bruker til Nigeria-samtaler har et spesielt billig abonnement. Det er helst jeg som ringer, og det gjør jeg for å spare dem for utgifter.

Mens vi sitter og prater durer det i Nigeria-telefonen.

- I’m busy right now. I’ll call you back later, svarer han og avbryter oppringingen fra Nigeria.

- Jeg bruker det jeg greier av pensjonen min på hjelpearbeidet. Det er veldig meningsfullt å rekke ut en hånd. Jeg tenker som så at de har mange ganger så mye bruk for pengene som meg.

75-årsfeiring

Fredag 29. juni fyller han 75 år. I den anledning har han laget en liten brosjyre hvor han informerer om hjelpearbeidet han driver i Nigeria. Han presenterer også noen av dem han hjelper, og de utfordringen de har.

Noen storstilt feiring med gaver er ikke det han ønsker seg på den store dagen, men hjelp til sine nigerianske venner.

- Jeg vil gjerne benytte min 75-årsmarkering til å lindre andres nød, og til å gi andre en mulighet til å bygge en framtid for fattige. Jeg ønsker ikke at noen skal føle press til å gi. Å gjøre andre glad gir også glede i våre egne liv, sier Edin Frengen.

- Mor var god til å kommandere. Det har jeg arvet