- Du var 11 år den gang. Skjønte du der og da hvor farlig det var?
- Ja, jeg var veldig redd. Moren min var svært aktiv og vi hadde hørt om jødeforfølgelsene.
- Det må ha vært en forferdelig følelse?
- Det var fryktelig. Dersom jeg gikk forbi en tysker under krigen, var jeg livredd for at han skulle ta meg, forteller Judith som nå bærer etternavnet Bernstein.
På flukt
Fosna-Folket skrev i forrige uke om jødiske Anne-Ruth Klein og moren Irene som ble reddet over til Sverige av Jon Moan, Kristoffer Moan, Ludvik Kruksve, Jean Myhre og Rikard Myhre rett før julaften i 1942. Anne-Ruth er den eneste gjenlevende fra akkurat den turen.
Noen uker før Irene og Anne-Ruth startet flukten, ble også familien Bodd hjulpet over mot Sverige via en helt annen rute. Begge disse historiene er sentrale i teateroppsetningen Operasjon Oleander som har premiere i Ner-Killingberg den 1. september.
Hjalp flyktninger
Judith Bodd ble født i Trondheim i 1931. Der vokste hun opp med foreldrene Sarah og Josef samt søsknene Arne, Sonja og Leon. Da Nazi-Tyskland først tok Tsjekkoslovakia og siden Polen i 1939, begynte en rekke jødiske flyktninger å komme til Trondheim.
- Vi hadde en del flyktninger hjemme hos oss også. De kom og gikk. Mor var veldig aktiv og tok seg av flere jødiske flyktninger fra Tsjekkoslovakia og Polen, forteller Judith.
Hun anslår at de første flyktningene kan ha kommet til deres hjem på Tyholt i Trondheim i løpet av 1939.
- Nedbrutte og redde
Den 9. april 1940 våknet Trondheims befolkning til sjokk og vantro. I løpet av natten og morgenen hadde tyskerne inntatt trønderstaden. Byen var okkupert.
Judith, som da var ni år gammel, husker fortsatt lyden av flyalarmen.
- Vi var nedbrutte og redde. Vi hadde ventet på dette. Tyskland hadde tatt Polen, og så kom de til Norge. Vi var kanskje mest redde for hva som kunne skje siden. Mor hørte hvordan det var andre steder i Europa. Det skremte oss. Jeg var et barn, men det nyttet ikke å holde slikt skjult for meg.
Massedrap
Jødeforfølgelsene tok til så godt som umiddelbart etter Hitler og nazistenes maktovertakelse i Tyskland i 1933. I starten ble jødiske forretninger boikottet. Så kom de svært antisemittiske Nürnberglovene i 1935 som blant annet fratok jødene det tyske statsborgerskapet. Selv om utviklingen var tydelig allerede på 30-tallet, var det først etter at verdenskrigen brøt ut at nazistenes systematiske massemord tok til.
Da Nazi-Tyskland invaderte Sovjetunionen sommeren 1941 ble såkalte Einsatzgrupper sendt østover for å likvidere jødiske borgere. Det er anslått at disse dødsskvadronene, som oftest ved skyting, drepte så mange som to millioner østeuropeiske jøder.
I leiren Chelmno i Polen ble gassvogner tatt i bruk for å myrde jøder allerede i desember 1941. I løpet av noen måneder ble det bygd gasskammer i en rekke utryddelses- og konsentrasjonsleire i det okkuperte Polen, den mest kjente av dem Auchswitz.
Den 20. januar 1942 møttes flere nazitopper på Wannsee-konferansen ved Berlin. Formålet var å diskutere utryddelsen av jødene i de delene av Europa som Tyskland hadde okkupert, der iblant Norge.
Antisemittisme
Judith gikk på Berg skole i Trondheim de første krigsårene. Hun forteller at ordet jøde kunne bli brukt som skjellsord av enkelte jevnaldrende norske barn.
- For meg gikk det for så vidt greit, men broren min Arne ble utskjelt. Noen kunne kalle deg jøde. Det var liksom stuerent å gjøre det den gangen, sier Judith.
I Norge trappet tyskerne og Quisling-regimet opp jødeforfølgelsene i 1941 og 1942. I januar 1942 fikk de norske jødene bokstaven J stemplet i passet. En systematisk kartlegging og registrering av jødene fortsatte utover våren samme år.
- Jeg husker da det ble stemplet en J i passet til meg og mor. Det var ganske spesielt, forteller Judith.
Skoletid i Leksvik
Judith er ikke sikker på hvilket år hun først kom til Leksvik, men hun mener det må ha vært før 1942.
- Jeg tror vi hadde vært på sommerferie i Leksvik tidligere, sier Judith i dag.
Bodd-familien var først hjemme hos Konrad og Berntine Fossan som bodde i Svetrøa i Dalbygda i Leksvik.
- Jeg husker at jeg gikk på skole i Aune. Vi gikk langt for å komme på skolen. Jeg var jo lita, så jeg husker det i alle fall som at det var langt.
- Hvordan var det å gå på skole i Leksvik under krigen?
- Det var jo en mindre skole enn i byen. En veldig liten skole, men det var veldig allright der. Jeg tror ikke det var skole hver dag. Kanskje det var annenhver dag, sier Judith.
Hun forteller at hun ble kjent med andre barn i Leksvik da hun gikk skole der, men at hun ikke klarer å huske noen navn sånn på sparket.
- Ville ikke tro det
Judith anslår at det må ha vært etter sommerferien i 1942 at moren Sarah bestemte seg for å bli i Leksvik.
- Mor syntes ikke at det var noen grunn til å være mer i Trondheim.
- Hvorfor?
- Vi visste jo om jødeforfølgelsene. Tyskerne hadde begynt å fengsle mennene. Vi var ganske utsatt. Det var enten eller. Dessuten ble vi etter hvert kastet ut av leiligheten vår og måtte bo hos andre. Så dro vi til Leksvik der mor mente vi ville være tryggere, og det var vi jo.
- Men det var mange jøder i Trondheim som ikke dro?
- Folk ville ikke tro at det var sant. Eller så rakk de det ikke. Det var ikke alle som hadde bekjente. Mange av jødene i Trondheim var førstegenerasjons innvandrere som ikke hadde den tilknytningen som for eksempel vi hadde, forteller hun.
Kom til Moan
Det var mor Sarah og barna Judith, Sonja og Arne som flyttet til Leksvik høsten 1942. Familiefaren Josef og sønnen Leon var på det tidspunktet i Oslo.
En gang på høsten det året kom Sarah og barna til Moan-gården i Leksvik. Anne Marie Ree Moan, som er svigerdatteren til motstandshelten Jon Moan, har en teori om hvorfor Bodd kom til Moan-gården.
- Min svigermor Borghild Kruksve har fortalt meg at hun var «barnpi» for Bodd da de bodde i Svetrøa. Borghild var jo kjæreste med Jon Moan, og det kan ha vært derfor at de ble med til Moan. Dessuten hadde de nettopp bygd nytt hus på Moan den gang og det var god plass der. Det kan kanskje ha vært en kombinasjon av de to tingene, anslår hun.
Bestemoren ble drept
Høsten 1942 startet massearrestasjonene av de norske jødene. I Trøndelag ble det erklært unntakstilstand tidlig i oktober. Da ble de mannlige jødene tatt av nazistene. I november ble også kvinnene og barna arrestert. Det er anslått at det bodde rundt 2100 jøder i Norge i 1942 og at over 770 ble deportert til nazistenes utryddelsesleire i Polen. Kun ett trettitall norske jøder overlevde deportasjonene.
Judith forteller at hennes bestemor Rosa også var med til Leksvik i starten.
- Hun var jo en gammel dame den gang. Bestemor skled og brakk armen i Leksvik, og måtte til Trondheim for å gipse den, sier hun.
Bestemoren Rosa ble arrestert og deportert til Polen hvor hun ble drept i Auschwitz i mars 1943.
- Det var ikke snakk om at hun skulle gå på ski over til Sverige. Det ville vært en veldig stor påkjenning for henne, påpeker Judith.
Hun understreker at bestemoren neppe ville hatt noen mulighet til å klare skituren. 76 år etter det siste møtet husker Judith fremdeles sin bestemor godt.
- Hun hadde butikk i Trondheim og var et veldig driftig menneske.
- Risikerte livet
I november 1942 fikk Judith, Sonja, Arne og mor Sarah besøk av ytterligere to jødiske flyktninger på Moan-gården i Leksvik. Det var Irene og Anne-Ruth Klein.
- Det var mor som sa at Irene og Anne-Ruth måtte komme over. Hun inviterte dem, men vi kjente dem jo nesten ikke. Det var typisk henne. Mor var veldig snill. Hun visste at det ikke var så greit for Irene. Ektemannen hennes satt på Falstad og Irene hadde kommet til Norge fra Nederland like før krigen, påpeker Judith.
- Hvordan var det å bo på Moan-gården høsten 1942?
- Vi følte oss veldig trygge der, men samtidig utrygge. Vi visste at det foregikk ting. Familien Moan var imidlertid helt utrolig. Det kan ikke beskrives det de gjorde. Jeg tenker veldig ofte på at de hjalp oss. De risikerte livet og familien sin, likevel så hjalp de folk som det var snakket så mye negativt om. Det er jeg utrolig takknemlig for. Spørsmålet er om jeg selv hadde gjort det samme.
- Tror du at du hadde turt det?
- Det er lett å si etterpå. Jeg vet ikke, men jeg vil da tro det. Jeg er oppdratt til medmenneskelighet.
Den dramatiske beskjeden
Judiths søster Sonja var 17 år gammel høsten 1942. En dag i november dro hun sammen med moren Sarah til Trondheim for å besøke en venninne som hadde bursdag.
«Sonja hadde lovet å komme, og lengtet ellers etter avveksling. Angsten og ensformigheten på gården hadde begynt å slite på henne», skriver forfatter Asbjørn Øksendal i boka Operasjon Oleander som ble utgitt på 1960-tallet.
På trikken opp til Singsaker i Trondheim fikk Sonja og Sarah beskjed om at tyskerne hadde tatt alle jødene som var igjen i byen. Den dramatiske beskjeden førte til at 17 år gamle Sonja umiddelbart startet på sin flukt til Sverige via Haltdalen, mens moren Sarah ble igjen i byen for å vente på de to andre barna Judith og Arne som fortsatt var i Leksvik.
Sonja fikk hjelp av byggmester Prytz den første etappen fra Haltdalen. I Aunegrenda tok en tilfeldig unggutt over ansvaret som los og hjalp 17-åringen over fjellet til Tydal. Fra gården Hilmoen fikk Sonja los den siste livsviktige etappen over til det nøytrale nabolandet.
På samlestasjonen for flyktninger på Kjesäter traff hun ved en tilfeldighet sin bror Leon som sammen med faren hadde klart å rømme fra Oslo.
Sjokk på grensa
Hjemme i Leksvik hadde Jon Moan fått beskjed om at barna Judith og Arne måtte hjelpes med båten til Trondheim der mor Sarah ventet.
- Arne har fortalt om en episode fra båtturen. Han lå gjemt under en presenning. Plutselig løftet en tysker presenningen og så på ham. Tyskeren gjorde imidlertid ikke noe med det. Han orket vel ikke alt bråket som ville blitt. Jeg vet ikke helt hva han kan ha tenkt. Han ville kanskje ikke angi oss fordi han visste hva som ville skje om han gjorde det, sier Judith.
Fra Trondheim gikk ferden i bil i tett snødrev oppover mot Haltdalen. Der ifra fortsatte Jon og Bodd-familien på ski i nattemørket. Etter et skikkelig blodslit kom flyktningene i sekstida om morgenen frem til bonden Gunnar Melien. Han tok over stafettpinnen og hjalp Sarah, Judith og Arne de siste strabasiøse milene mot Sverige.
- Det var forferdelig kaldt og slitsomt. Vi var redde. Heldigvis var vi flinke til å gå på ski, men det var grenser. Vi måtte imidlertid bare gå. Vi gikk og vi gikk, forteller Judith 76 år senere.
Hukommelsen er sterk og hun husker de skjebnesvangre dagene før jul i 1942 godt.
- Flukten varte i ti døgn. Da vi kom over grensa til Sverige var det soldater som møtte oss. Jeg ble livredd. Jeg tror jeg skreik «dere har lurt oss», eller noe. Jeg trodde det var tyske soldater, men de var jo svenske. Det var imidlertid vanskelig for meg å se forskjell på det, sier hun.
Den lange ferden på ski fortsatte i Sverige. Først til Sylstugan og videre til Storlien. Senere ble hele familien Bodd gjenforent i det nøytrale nabolandet.
Premieren
- Det blir spennende. Veldig spennende. Jeg er spent på hvordan de fremstiller det, men jeg tror de får det til bra.
Judith kommer til Leksvik for å se premieren på Operasjon Oleander den 1. september.
- Slik jeg har forstått det, er vi vel 15 stykk fra familien som kommer.
I teateroppsetningen er det Lina Aunan som skal spille Judith.
- Det blir sikkert rart for henne å se meg som en gammel kjerring all den tid hun skal spille meg som barn. Men jeg har jo vært barn en gang jeg og da, sier Judith og ler.
Hun har lyst til å treffe den unge skuespilleren.
- Klart jeg har det. Det må være vanskelig for henne å sette seg inn i alt, men hun har sikkert lest om historien, sier Judith.
Hun har vært tilbake på Moan-gården i Leksvik etter krigen. Jon Moan, som fulgte henne et godt stykke på veien til Sverige i 1942, døde i 2011. Judith og broren Arne er i dag de eneste gjenlevende fra flukten fra Leksvik via Trondheim og Haltdalen i november og desember 1942.
- Hvordan er det å tenke så langt tilbake i tid?
- Hukommelsen min er fortsatt ganske god. Av og til tenker jeg på de som reddet oss. Man blir ikke ferdig med sånne ting, sier Judith Bernstein.
87 år gammel og med en livlig og kvikk stemme. Om noen dager skal hun se «seg selv» på scenen i Leksvik.