Lenge før fjernsyn og Internett kunne en pode lure på så mangt om livets store mysterier. Det gjorde også Ludvig Olden i sin tid. Ludvig Olden er opprinnelig fra Olden i Bjugn men nå bosatt på Brekstad. Han har sendt oss følgende tekst:

Jentene var annerledes

Vi var to kamerater på tur til Blåvasslia og Gammelseterlia. Der var det tyttebær og bringebær i mengder. Vi hadde med digre spann og regnet med å fylle dem.

På en haug like før Blåvasslia tok vi pause, og vi pratet om bær, om den fine utsikten i retning Olaskaret, men før vi riktig fattet det, satt vi og undret oss over jenter. Vi var i 11-12 årsalderen og hadde mange spørsmål, men det var ingen vi kunne spørre om jenter, - bare tanken var helt umulig. Men vi hadde jo sett at jentene var annerledes enn guttene. Det så vi helt klart når det var «bytterhelg» med grundig vask av hele skrotten.

Hadde sett kua og oksen

Og vi hadde sett kua og oksen, hoppa og hingsten, bukken og geitene og hanen og hønene. Men hva med menneskene? På skolen fikk vi se en plansje med «Det menneskelige legeme». Men plansjen stoppet akkurat der hvor vi mente den burde begynne. Vi fant intet fullstendig bilde av «vårt legeme».

Og i «Skib O'Hoi» og andre ukeblad sluttet fortellingen med at heltene sukket og sa: «O, min elskede», og omfavnet hverandre i lykke, mens vi var sprekkeferdige av nysgjerrighet. Hva i all verden gjorde heltene etter  omfavnelsen og fortellingens slutt? Vi tenkte på kua og oksen og de andre dyra, men hva med menneskene? Vi hadde flere ville tanker, men droppet dem, for det kunne da umulig gå an med mennesker?

God sjanse til å løse mysteriet

Vi satt to gutter langt inne i skogen og la en plan: Jeg som var eldst, skulle først ut i verden og hadde således god sjanse til å løse mysteriet. Når vi så møttes seinere, skulle jeg fortelle om mine erfaringer og funn.

Vi syntes planen var god, plukket spannene fulle av bær, kom heim og fikk ros. Men av en eller annen grunn ble det ikke noen gjennomføring av vår uttenkte gutteplan.

Jeg ble gift. Kameraten min ble gift, og vi fikk barn og kunne slå fast at for en gangs skyld oppførte både mennesker og dyr seg likt. Men jeg må innrømme at for eksempel hanen er bedre kavaler enn mennene. Jeg er enig med Margrethe Munthe som skrev: Hei, hører du hanefar, for en røst han har, både høy og klar! Nei, se for noen skritt han tar! Ja, det er noe til kar!

Har du selv bidrag til denne spalten?Send det på på mail til: terje.dybvik@fosna-folket.noPer post: Fosna-Folket, 7129 Brekstad