– Du har kommet opp i engelsk muntlig, sier lærer Rayner Harøy ved Botngård skole.
Andries Mackay (16) smiler, og ikke uten grunn. 16-åringen er språkmektig som få, og har finslepen amerikansk aksent. Engelsk er et av favorittfagene, og nå er det kun denne eksamenen som står mellom Andries og fullført grunnskole med vitnemål i hånda.
Til utredning
Det var ingen selvfølge at Andries skulle være der han er i dag. Han vokste opp mange hundre mil fra Bjugn, i en liten by i Nederland. Der bodde han sammen med pappa Andries Mackay senior, mamma Ann Kristin Storløkk og lillebror Viggo.
Da han begynte i førsteklasse på skolen, merket lærerne at det var noe annerledes med Andries. De anbefalte en utredning, og etter en kort undersøkelse var diagnosen klar. Andries hadde autisme.
Mamma Ann Kristin var glad for at de nå hadde en diagnose å forholde seg til, og håpet det ville føre til bedre tilrettelegging på skolen.
Spesialskole
Slik ble det ikke. Som 9-åring ble Andries tatt ut av skolen og sendt videre til såkalt spesialskole. Det ble starten på to trøblete og tunge år for både Andries og foreldrene.
– Andries var i utgangspunktet frustrert fordi han måtte bytte skole og forlate alle vennene sine. Han hadde ikke lyst. På spesialskolen var han derfor svært utagerende og sint mot lærerne. For å roe ham ned låste skolen han inn på et eget rom. Men det gjorde ting bare verre, forteller mamma Ann Kristin.
Ga opp
Foreldrene ble oppringt ukentlig fra skolen om Andries aggressive oppførsel. Ofte måtte de ta seg fri fra jobb og hente ham. Da Andries fylte 10 år ble Ann Kristin og Andries senior kalt inn til møte med skolen.
– Da ba de oss om å søke fritak fra læreplikten, som i praksis betyr at han ikke lenger fikk noe skoletilbud. De hadde gitt opp, forteller pappa Andries.
Ann Kristin nektet å akseptere at 10-åringen ikke skulle gå på skole, og bestemte seg for å ta en telefon til skolen i hjembygda si, Botngård.
Sa opp jobbene sine
– Jeg spurte om de kunne gi Andries et skoletilbud. Svaret var positivt, heldigvis, sier hun.
Kort tid etter, i september 2012, sa Ann Kristin og Andries senior opp jobbene sine og flyttet fra hus og heim i Nederland til fordel for Bjugn.
– Vi flyttet til Bjugn med håp om en bedre framtid for barna våre, og slapp alt vi hadde i hendene. Men det var ikke enkelt. Guttene kunne ikke språket og vi måtte starte på nytt, forteller foreldrene.
Andries var heller ikke overbegeistret for å flytte fra hjemlandet sitt.
– Krevende
Motstanden og mistilliten til skole og lærere satt dypt, og ble med han til Botngård.
– Han ble utrolig godt tatt imot, men problemene var ikke borte. Han var fortsatt mye sint og frustrert. Det var krevende, forteller Ann Kristin.
I starten på Botngård skole var det flere hendelser som første til at to voksenpersoner måtte være med Andries i undervisninga. Selv om det så ut som at den mørke spiralen skulle fortsette, var det endringer i sikte.
Forutsigbarhet og struktur
I februar 2013 ble assistenten Terje Harøy en av dem som skulle ha ansvar for Andries på skolen.
– Det første vi gjorde var å forsøke å skape trygge rammer. Andries ble møtt av den samme personen utenfor skolen hver eneste dag. Det handler om forutsigbarhet og struktur. Vi skjønte fort at dette var en gutt som hadde behov for tid og rom. Vi kunne ikke presse for hardt, for da kom sinnet fram, forteller Terje.
I 2015 ble Andries kjent med læreren Rayner Harøy. Rayner tok over det pedagogiske ansvaret da Andries begynte i 8. klasse.
Humor og tøys
Sammen med Terje ble de en sammensveiset trio.
–Vi fant fort ut at humor hjalp oss til å få kontakt med Andries. I alle låste situasjoner forsøkte vi å tøyse litt med han, og da gikk det hull på bobla hans. Over tid begynte han å åpne seg mer og mer for oss, forteller Rayner.
Terje og Rayner hadde fokus på å finne på hyggelige aktiviteter sammen for å bygge tillit. Kino og spill var blant det som stod på timeplanen.
Sinnemestring
– Etter at tillitsbåndene var på plass begynte vi å jobbe med sinnemestring, og det tok Andries veldig fort. Vi ser at Andries reagerer helt annerledes nå på hendelser som tidligere ville ført til eksplosjon, sier Terje.
Å hjelpe Andries med den sosiale kompetansen var et av nøkkelområdene for Rayner og Terje.
– En del sosiale aspekter blir svært vanskelige for folk med autisme. Dagligdagse ting som man tar for gitt, er ikke selvsagt for mennesker med autisme. Det kan læres, men det tar bare litt lengre tid, sier Rayner.
Som en del av opplæringa har Terje og Rayner satt Andries i sosiale situasjoner han vanligvis ikke ville utsatt seg selv for.
Fordommer
– Vi har ikke kastet han inn i en konsertsal med 500 mennesker, men vi har gjort små ting som han kan lære av, i trygge rammer, forteller de.
Mamma Ann Kristin og pappa Andries medgir at de har møtt fordommer knyttet til autisme.
– Den største misoppfatningen er nok at det sees på som en sykdom. Jeg opplever det ikke slik. Det er bare en annen måte å se verden på. Vi har også opplevd at folk har sagt «han kan hvis han vil». Det blir som å si til noen som ikke kan gå at det er bare viljen det står på, sier Ann Kristin.
Belønningssystem
Korte arbeidsøkter, en blanding av ordinær klasseromsundervisning og en-til-en, og belønningssystem har vært viktig for å få Andries til å lykkes med det rent faglige. Det skorter slett ikke på evner, og matematikk og engelsk er favorittfagene.
– Vi måtte finne noe som kunne motivere Andries. Vi fant fort ut at han hadde en stor interesse for spill og fantasy, og da skapte vi et belønningssystem basert på nettopp det. Da samlet han opp diamanter underveis, som han kunne løse inn i diverse premier. Han sparte alltid opp til toppremien, som var overnatting på skolen med gaming og film, forteller Terje.
Kompiser
Belønningssystemet har også bidratt til å utvide det sosiale nettverket til Andries, som tross alt ikke kjente noen da han begynte på skolen.
– Man kan si mye om gaming, men det er i realiteten er sosial greie. Andries har fått lov til å ha med andre elever på spilling, og det har vært en måte å bli kjent med folk på. Nå har han masse kompiser, sier Rayner.
Veien har vært lang og kronglete, men om kort tid vil Andries fullføre grunnskolen – med vitnemål.
– Var utenkelig
– Utviklinga etter vi flyttet til Bjugn har vært utrolig. Vi har fått en gutt som står opp om morgenen og gleder seg til å gå på skolen. Det var utenkelig før. Han er roligere. Vitnemålet er bare en bonus, men det er selvfølgelig veldig artig. Det er Terje og Rayner sin fortjeneste, sier Ann Kristin, som vil rose Botngård skole for hvordan de har lagt til rette for Andries.
Rayner påpeker at Botngård skole har utviklet solid kompetanse innen autisme og læring. Han tror suksessfaktoren har vært å skreddersy et opplegg tilpasset den enkelte elev.
– Noen sa at jeg burde ta patent på belønningssystemet, men det ville neppe fungert på noen andre enn Andries. Det er designet for å motivere han. Vi tok noen radikale grep, men det har fungert godt. Vi har turt å tenke utenfor boksen.
Data og spill
Terje og Rayner gruer seg litt til at Andries nå er ferdig på skolen. Mye latter, tøys, læring og moro har det vært de siste årene.
– De har jo en mental alder på 10 år, sier Andries og ler.
Til høsten begynner Andries på elektrofaglinja på Fosen videregående. Data og spill er den store lidenskapen. Han er også nysgjerrig på skuespilleryrket.
Ikke langt unna
– Vi får se hva det blir til, kanskje kan jeg drive med begge deler, sier 16-åringen.
Om savnet etter Terje og Rayner skulle bli for stort, er det heldigvis ikke lange veien ned til Botngård skole. Andries er ikke i tvil om at hva karene har betydd for skolegangen hans.
– Du kan ikke temme en ulv ved å kalle den et dyr, sier 16-åringen.