Bernt Gjelvold på Opphaug har bidratt med stoff om Rusasetvatnet på Ørlandet, som viser livet i og rundt vatnet da han var liten. Henrik Skaret og Tore Røstad var av hans nærmeste lekekamerater og har bidratt med innspill til dette stoffet, som vi har delt inn i tre.

«Det går da vel itj an å gå på skeisa innji hus?!»

Gjelvold skriver:

Nå i mildvinterenes tid, nytter det ikke å få gå på skøyter utendørs. I vår barndomstid ville vi sagt: «Det går da vel itj an å gå på skeisa innji hus?!»

Allerede i overgangen oktober/november kunne det bli is, og i tiden før jul synes jeg å huske at det hvert år var barfrost og fin is. Først ble det gått der høstregnet hadde laget håver, dammer på ekra, gjerne også på Kvålptjønna, i skogkanten nedafor Lerberen.

Men kanskje bare en dag senere holdt isen på Rusasetvatnet, selv om det kunne knake litt i den.

I smia heime hang det både pansere og krumskeiser av forskjellig størrelse. Med reimer rundt beksømskoene ble krumskeisene mine første skeiser i 3 år, fra vinteren før jeg fylte 6 år. I smia var det også smergelskiver som faren min kvesset dem på. Noen barn hadde skruskeiser – også festet til beksømsko. De største og flinkeste hadde skoskeiser.

Aud Lilleengens tegning av skøytegåing på Rusasetvatnet, fra boka «Da jeg var liten».

Krydde av barn, ungdommer og noen voksne

Både på Storvatnet og på Litjvatnet ble det gått, alt etter hvor isen var finest. Ofte krydde det av barn, ungdommer og noen voksne på isen. De kom fra Opphaugsdistriktet, fra Austråt og fra Ervika og Døsvika. På Kottengsvatnet hadde det lenge vært skøytestevner som også store og små ørlendinger deltok i. Det var mange flinke skøyteløpere på Fosen!

Du verden hvor artig det var! Følelsen av å gli bortover isen første gang hvert år glemmer jeg aldri. Etter hvert som vi ble større, lekte vi sisten og begynte å gå runder på baner som vi laget oss. Det var jo en del knall og fall underveis, men fikk noen vondt i hodet eller et kne, gikk det bestandig over. En av de hardeste trøkkene husker jeg skjedde på Litjvatnet med Bjørn Ervik. Vi drev og lekte sisten, mens noen ungdommer gikk runder med stor fart. Plutselig ble det kollisjon, og jeg så Bjørn oppe i lufta mot kveldshimmelen. Han landet på panna og fikk den største og mest rasktvoksende kulen jeg noen gang har sett. Han var en sterk gutt som ikke gråt. Han ruslet sakte heimover, husker jeg.

400-metersbane

Da vi ble større, laget vi snøskraper på eldhuslemmen, målte opp 400-metersbane, merket med bjørkekvister, hogg hol i isen og «sprøytet» banen med hjelp av vassbøtter. De krokete bjørkene som vokste rundt vatnene, ble saumfart for å finne emner til primitive ishockeykøller. Ishockey var artig!

Vi fikk låne stoppeklokka på skolen og holdt «mesterskapsstevner» og «landskamper» mot Kleivan. Jeg husker jeg var tilskuer da Kleivan hadde stevne på Kvolptjønna et år. Banen var liten; den ene svingen gikk bare rundt en stor stein. Det var 1 krone i startkontingent og karameller i premier for de tre beste på hver distanse (- for det var han som var best, veldig glad i).

Det var to plasser som kunne være skumle og ha tynn is. Det ene stedet var utenfor «Kaffegruggen», og med snø på isen en kald vinterdag, gikk «kleivamesteren» ned der en gang. Heldigvis var det 3 til med som hjalp ham av med skeisene, og i bare håssalæstan sprang han alt han greide ned til sykkelen sin og syklet heim.

På jakt etter skøytekalosjene

Den andre plassen hvor vannet var i bevegelse, var mellom vatnene. Der gikk telegrafbestyrer Klausen gjennom isen på jakt etter skøytekalosjene sine som hunden til Terje Karlseng hadde knabbet. Han avsluttet skøytekarrieren etter det.

Til slutt en liten episode fra påsketiden, når isen fraus om natta, men tinte om dagen:

Vi var noen fra realskolen som var utpå, selv om det knaket i isen når vi gikk. Vi holdt oss der det var grunt og ble vant med knakingen. Mens jeg gikk for meg selv, holdt to på og skulle merke opp bane (Asbjørn Arnevik og Kåre Ånnø). Én sto med bakenden på skeisa i isen, og den andre dyttet på fart. I det jeg kastet et blikk til siden, så jeg Asbjørn som kavet for å komme seg opp av vannet med Kåre sittende på ryggen. Da vi sto og lo nærmere land, gikk vi alle gjennom isen; men det var varm sol og derfor bare artig.

«Kupper’n»

Inspirasjon til skøytegåing var det rikelig av. Når «Kupper’n» og de andre heltene gikk, satt alle som klistret ved radioen. Rundetider ble notert (- for min del så tidlig som jeg kunne skrive, husker jeg). Ove Murvold (født i 1921?) fortalte at hans mor sa: «Dein som itj e interessert i det herre, kainn itj varra hæilt rætt!»

Fortsettes!