- Først mistet familien sitt lille hus i en katastrofe. Kort tid etterpå døde den unge mammaen til barna av kreft. Noen måneder etter at huset var bygd opp igjen døde pappaen av tuberkulose.
Dette forteller Toril Tårnesvik i en sofakrok på Fosen Fjordhotell i Åfjord.
- Jeg fikk dette bildet for en stund siden og begynte å gråte, forklarer hun og viser et foto av en ung mann som får klem av to små barn. Mannen er Erlend Johannesen (27) fra Trondheim som to år på rad har blitt nominert til Årets trønder for sitt arbeid med å bygge opp et hjem for gatebarn i byen Tacloban på øya Leyte i Filippinene.
Omsorgsfulle gatebarn
Det ene barnet på bildet er lillebroren til en ti år gammel gutt som Toril er sponsor for, betalt av studielånet.
- Da jeg så at han smilte på bildet brast jeg sammen. Jeg har aldri sett ham smile før jeg så dette bildet. Han er tydeligvis trygg på Erlend. Gatebarna i Tacloban smiler ofte, men aldri med øynene som virker døde. Samtidig viser de fleste gatebarna en stor omsorg, til tross for at de aldri har fått det selv, sier hun.
I fjor vinter var Toril seks uker på øya i Filippinene. Åfjordsjenta reiste sammen med medstudenter fra Høyskolen i Sør-Trøndelag (Hist) hvor hun har studert barnevernpedagogikk i snart tre år. Oppgaven med turen var å skrive en rapport om gatebarn i byen Tacloban og barnehjemmet Streetlight som Erlend Johannesen etablerte for fem år siden, bare 22 år gammel.
Toril understreker at Erlend er veldig omsorgsfull og snill.
- Ungene lyser opp når de møter ham. Han har samtidig mange ideer og drømmer. Og som regel er det hans filippinske kone, Neva, som gjennomfører ideene.
Den ti år gamle gutten som hun nå er sponsor for, har fire søsken. Den eldste er ei jente på 13 år som nå fungerer som mamma for de andre. Tiåringen sørger for pappaoppgavene. Etter familietragedien er nå alle barna klargjort for adopsjon.
- Da vi studentene kom på pensjonatet vi bodde, var det flere av oss som knakk sammen etter det vi opplevde på dagene. Og i dag får jeg det ofte vondt når jeg ser i kjøleskapet heime med overfloden vi har, sammenlignet med sulten som mange opplever i Tacloban, forklarer Toril og fortsetter: - Jeg glemmer aldri gleden som barna viste når vi kjøpe en hamburger, et par slippers eller andre småting til dem. I Norge har vi mistet denne gleden og opplever det som det mest naturlige i verden, sier hun.
Vil utvide
En av de mange oppgavene i Tacloban som studentene fra Hist hadde, var å bo i 24 timer sammen med av barna som var knyttet til Streetlight-senteret.
- Jeg bodde sammen med de fem barna. Det var bare et rom, men fint og trivelig av det lille de eide. Barna ga fra seg sine tepper for at jeg skulle få sove bedre. De var utrolig snille, forteller Toril. En annen student, Reidun Hammervik fra Frøya, sov på gata sammen med en jente som er støttet av Streetlight.
For tiden er det gutter som bor på barnehjemmet. Siste meldinger går på at de nå har mulighet for at 12 gutter kan bo på hjemmet. Men utover de som bor der fast er det atskillig flere som senteret hjelper med et "drop in-program" noen timer hver uke. Noen av barna er prostituerte.
- Enkelte er bare ti – tolv år gamle. Ifølge Erlend er det svært vanskelig å hjelpe barneprostituerte. De fleste lukker seg helt inn, forklarer Toril. Flere av gatebarna som Streetlight tar hånd om er også fysisk mishandlet. Og flere av barna sliter med rus, som regel med sniffing av lim. Dette kan være mer skadelig enn narkotika for de små barnekroppene. Med kamp for å overleve på gata blir det også mye slåssing.
For tida jobbes det med å skaffe barnehjemmet større lokaler med plass for opp til 80 barn.
- Erlend jobber sammen med sosialsjefen i byen med planer om å bygge en landsby med små hus for fattige, forteller Toril. Og på lengre sikt ønsker Streetlight å etablere barnehjem i flere deler av Filippinene, også i andre land.
120 kroner for taxi og gravplass
Ragnhild Frengen fra Fevåg i Rissa er den andre fosningen som lever tett opp mot arbeidet med barnehjemmet. Som frivillig og aktiv i det norske styret i Streetlight Norge jobbet hun flere måneder i Tacloban sammen med Erlend. Dette forteller Ragnhild i et brev hun sendte rett før jul:
"I sommer reiste jeg ned til Tacloban for tredje gang sammen med noen venner. I løpet av perioden vi var der, skulle vi delta i et husbyggeprosjekt. En tyfon hadde nylig herjet i byen og ødelagt flere tusen hjem. Vi i Streetlight bestemte oss for å gjøre noe med dette. På senteret vårt har vi et studiesenter hvor 65 gatebarn deltar. Dette er barn som har gode familier, men familien er svært fattig, bor i slummen og har ikke hatt råd til å prioritere skolegang. Ved å delta på studiesenteret får barna mat, skolegang og leksehjelp. Gjennom fadderordningen vår blir disse barna også sponset med skoleuniform, skolesekk, bøker og skrivesaker. I forhold til husbyggeprosjektet bestemte vi oss for at vi ville hjelpe familiene til disse barna, hele 45 hjem. I løpet av tre uker hadde vi kartlagt alle skader og ødeleggelser, tatt bilder og pratet med familiene om deres ønsker for hjemmene sine. Det var svært spesielt å få delta på dette. For min del var det første gang jeg hadde vært i slummens kjerne. Vi var fem frivillige som i utgangspunktet skulle kartlegge hjemmene, men to måtte gi seg den andre dagen på grunn av for sterke inntrykk og en intens og nesten uutholdelig stank. Det var smale, skitne gater, griser og kakerlakker overalt, det myldret av små barn og alle ungjentene var gravide. Ved sjøkanten lå det mengder med rask og avføring. Dette var tydeligvis toalettet til de tusener av hjem, og i dette vannet svømte det barn. Det var hard kost for oss å fordøye, alle disse opplevelsene i slummen. Men det som gjorde mest inntrykk på meg, det var den dagen vi besøkte et av hjemmene som hadde hatt et dødsfall i familien. Det var midt på dagen da vi kom. I det forfalne huset sitter en liten familie på fem og gråter. Det er mørkt i rommet og i lyset fra talglyset som brenner skimter jeg noe som ligger på bordet. Det viser seg å være den minste sønnen i huset på ti år som døde den dagen av hjernehinnebetennelse. Moren hadde kledd et laken rundt ham, og nå satt de i en ring rundt ham og gråt. Moren var fortvilt over situasjonen. Ikke bare var hun i stor sorg over sønnens død, men hun fortalte også at hun ikke hadde råd til å gravlegge ham. Ikke finnes det noen områder i slummen hvor de kan begrave sine heller, kanskje måttet hun kaste liket i en konteiner. Jeg ble helt oppspilt da jeg hørte dette, og spurte straks hva som skulle til for å få en gravleggelse. Daglig leder på Streetlight-senteret fortalte at vi måtte leie en taxi og betale for en halvtimes kjøretur. Deretter måtte vi betale for gravplassen på kirkegården. Det hele ville koste 120 norske kroner. Selvfølgelig betalte jeg for dette. Denne hendelsen har satt en støkk i meg og hvordan jeg prioriterer pengene mine. For så lite penger kan man få utrettet så ufattelig mye for disse menneskene. Jeg er så takknemlig for å få lov til å være med å skape betydningsfulle øyeblikk og hendelser i dette arbeidet. Ikke minst er jeg glad for den forvandlingen som skjer i meg og som gjør at jeg vokser som menneske."
