Bernt Gjelvold på Opphaug har bidratt med stoff om Rusasetvatnet på Ørlandet, som viser livet i og rundt vatnet da han var liten. Henrik Skaret og Tore Røstad var av hans nærmeste lekekamerater og har bidratt med innspill til dette stoffet, som vi har delt inn i tre. Dette er den siste delen.

Gjeddene

Gjelvold skriver:

Herskerne i Rusasetvatnet var gjeddene. Auren hadde ikke sjans til å greie seg, bare noen svære åler kunne være å se på soldager. Gjeddefiske var en av de store hobbyene.

Om somrene var vannstanden lav, og da vi var ganske små, beveget vi oss forsiktig rundt på grunna, utenfor der de bygger et lite servicebygg nå. og pilket smågjedder med en kjepp med dregg i enden av snøret. Plutselig fikk Tore se ei gjedde på nærmere en meter som lå og solte seg. Bror Per, som var størst av oss, ville prøve å pilke den. Han lirket forsiktig dreggen under gjellene med skjelvende hånd og rykket til BOM – gjedda forsvant lynraskt med mye grums og en stor plog av bølger etter seg.

Snøre på flaske

Tidlig i fiskerkarrieren var det noen som surret snøre på flaske eller en fiskebolleboks, som de spikret håndtak på inne boksen, og kastet ut sluk med. Dette fungerte fint, for gjedda lå gjerne ganske nær bredden.

Når vi etter hvert begynte å fiske med kasteslukstang, brukte vi gjerne en sluk som kaltes sivbeskytter. Den satte seg ikke fast i sivet som hvert år vaks opp ved breddene. Den hadde bare en angel, festet til et lite blylodd og dekt av gummi med frynser rundt enden. Den kunne kjøpes hos Anders Berg, men ved å smelte bly og klippe til fingeren på en gummihanske kunne en også lage en selv. Det fantes et par andre typer sluker som også holdt sivet unna. De fleste gjeddene vi fikk var under ett kilo og endte opp som kattemat. Men det ble også stekt gjedder til middag og Nelly, Tores mor, laget fiskemat av de større gjeddene. Å få over ti stykker hver var mulig, for de var veldig glupske, aggressive og lynraske.

Tipp-tanker

Da vi ble større, var det noen som plasserte delte tipp-tanker fra jetflyene oppi vatnet, og da kunne vi fiske utpå vatnet der det ikke var siv. De bar to, eller litt tvilsomt, tre gutter og var ustødige.

En dag satt Tore og fisket bak i en farkost med tre mann. Plutselig fikk vi høre:

«Åah, åah, åah!», som Tore automatisk kom med når han hadde noe stort på kroken. Vi som satt i den andre båten, fikk plutselig se at bakenden på båten duppet under vannflata. «Tore, Tore!, ble det brølt og pekt av en medpassasjer, og Tore, kjempende med gjedda, reiste seg som i transe, blaut i baken, og kom litt forover i båten. De berget, og ei gjedde på mellom 5- og 6 kilo kom opp. Det var en stor prestasjon å klare det, og tannhjulene i den enkle snella var ødelagt av rykkene fra gjedda.

Jeg og Ragnar Schanche fikk se et utrolig eksempel på gjeddas glupskhet en dag vi var utpå og kjente slik stygg lukt fra Krokviksida av vatnet. Der lå det to døde gjedder i vannskorpa. Den største på rundt seks kilo hadde forsøkt å glefse i seg ei på rundt tre og et halvt kilo og hadde fått den halvveis i seg – front mot front. Med hele ganen full av tenner som peker innover, nyttet det ikke å ombestemme seg.

Besvimte og rullet rundt

Noen ganger om vinteren kunne vi også få tak i gjedder. Hvis det var stålis, slik at vi kunne se dem, eller det hadde vært en mildværsperiode, med kanskje 15 centimeter vann oppå isen, etterfulgt av frost igjen, slik at gjedder kunne bli fanget mellom islagene; da kunne vi komme over dem og slå med ei klubbe eller stampe hardt med skeisa i isen, slik at de besvimte og rullet rundt. Jeg husker at Bjarnar Reitan en gang klarte dette med ei ganske stor ei. Han sprang oppover Reitanbekken og helt heim, med skruskeisene på, og hentet øks, slik at han fikk den opp.

En vakker dag mellom 1983 og 1987, da vatnet var tappet delvis ned, kom Henrik og Tore i prat. «Ska’ vi itj i vei å ta storgjæidda oppi vatnet?» Det var ikke lenger noe stort område gjedda kunne være i. Som sagt, så gjort. Med vadere og med snøre med 15 cm fortom av koppertråd (?) gjorde de det. Se bildet av Henrik med tre sværinger, den største på sju kilo!

15 kilo med TNT

Da Henrik og Tore nærmet seg konfirmasjonsalderen, fikk de slik ubendig trang til å lage smeller. Rusasetvatnet hadde også slike tilbud. En dag fant de fire granater vel 30 centimeter lange fra krigen, i vatnet. De sto og kastet dem mot ei steinrøys for å få av dem rusta da Tores far fikk se dem. Einar bar dem forsiktig bort på en spade og ringte militæret.

Henrik var på slåttarbeid hos svogeren i Døsvika. I middagskvila gikk han ned, med tappjarn og en sekk, til hornminen som etter krigen lå like vest for havna. Hornene og tennsatsen var fjernet og blekkbeholderen inni var delvis opprustet. Henrik kakket på åpning og tok med seg cirka 15 kilo med gulgrønn TNT i sekken sin. Einar, som var skytter, ladet patroner selv, og Tore skaffet dermed krutt som de blandet med TNT, og med litt dynamitt, knall og lunte, fikk de til noen gilde smeller nedpå Rusasetmyra. Det var visst ikke trygt å være tørvbuer heller.

Ble pulverisert

Tore blir ivrig når vi kommer inn på sprengningene:

– Jeg hadde fått tak i dynamitt i fjøset nede på gården og ladet kraftig i en svær tørvstakk. «Er du sikker på at det er nok?, sa Henrik.

– Det er mer enn nok, sa jeg.

Da det smalt, forsvant stakken. Tørva ble pulverisert og drev som en radioaktiv sky over myra. Krateret var så stort som ei hustomt.»

En dag hadde de laget seg en ladning inne i tunnelen i Rønsberget. Henrik fortalte at han satte seg på huk for å bivåne smellen. Det neste han ble vare, var at han lå på ryggen og at Tore sto over ham med ei nebbtang for å trekke ut en splint, som sto i skallen på ham, midt mellom øynene. «Æ trur æ dør, men du må itj sæi det hæim!»

Slik var det i de dage.