Ei rute som er om lag 3500 kilometer lang, og blant de lengste vandrestiene i verden. Gjennom skog og villmark, småbyer og veier, går stien gjennom hele 14 stater.
- Ganske spontant
Bare 10- 15 prosent av dem som setter seg som mål å greie hele turen, gjennomfører.
- Jeg visste ikke helt hva jeg gikk til. Jeg var spent, forteller han.
- Hvordan kom du på at du skulle gjøre dette?
- Jeg våknet opp en dag og bestemte meg for det. Jeg har gått på ekspedisjonslinje på folkehøgskolen, og hadde nå et friår. Det var ganske spontant, sier Sander.
Da han bestemte seg, hadde han ikke hørt om nordmenn som har gått hele ruta tidligere.
Hjemme ved kjøkkenbordet i Åfjord har han mange gode minner, og overraskende få negative, å fortelle om.
Mus i kjøkkenutstyret. Kalde netter. Utslitte sko. Møter med bjørn. Fråtsing i mat på kinesisk buffet når stien førte innom små byer der det gikk an å få en liten pause. Men mest av alt er det folk som har gjort inntrykk på åfjordingen.
- Jeg brukte fem måneder og to uker, og møtte utrolig masse hyggelige folk i alle aldre, forteller Sander.
Hele verden i en sekk
Telt, sovepose, én shorts, én lang bukse og én kort og én lang skjorte, pluss to truser. Det var alt Sander hadde med seg av klær før han dro. Rasjonering, det å planlegge hvor langt det er til neste mulighet for mat og drikke var noe Sander fort lærte seg.
- Jeg lærte å sette pris på å ha vann i springen. Det var en tørr sommer i Virginia, med tre uker uten vann.
Det meste av det han hadde behov for på turen, hadde han i sekken. Sekken hans veide i gjennomsnitt 15 kilo under hele turen.
-Jeg måtte stjele ei truse fra en hiker-box da min ble ødelagt. Langs stien er det mange som hjelper vandrere, såkalte trail-angels. Vi møtte en mann som serverte varm drikke, han hadde gjort dette i 14 år, forteller Ugedal.
Sander forteller om et helt spesielt samhold mellom vandrerne på turen, og så møter man gjerne også igjen de samme vandrerne på ulike deler av den lange stien.
Alle med sine egne, unike historier å fortelle.
- Ikke redd
- Jeg gikk i nesten et halvt år, og har ikke vært redd én eneste gang. Det var bare utrolig snille mennesker. Jeg mista hodelykta mi den første uka, da jeg var i Maine. Det var mørkt, og så fikk jeg øye på et bål som jeg gikk mot, to hjemløse hadde satt opp camp i skogen, og jeg fikk campe med dem, forteller Sander.
Det er vanskelig å forklare hvordan det føles å ha opplevd den lange vandringen. Ved kjøkkenbordet nikker mor Ann-Kristin gjenkjennende. Sammen med Sanders far og en av hans beste venner, tok de også turen «over dammen» for å gå noen uker sammen med sønnen.
- Vi gikk i overkant av 20 mil, det var det hardeste men også mest fantastiske jeg har vært med på, sier hun.
Hun var ikke bekymret for sønnen mens han gikk.
- Sander var utstyrt med Spot Device GPS, så vi hele tiden kunne følge han på turen. Dette var en sikkerhet både for han og oss. Om nødvendig hadde han kunne fått øyeblikkelig hjelp, opplyser hun.
Sander er tydelig på at selv om det har vært en flott tur, har det ikke vært bare solskinnsdager.
- Jeg kan huske to ganger jeg var litt nedfor. Det er en tur som absolutt anbefales, men ikke for alle sammen. Den fysiske biten går greit, men når det gjelder den psykiske delen, så må man være motivert. Man lærer mye om seg selv, og hva som er viktig og ikke her i livet, forteller Sander.
Sweet-tooth
Når man går langs stien, får alle vandrerne sine egne kallenavn, forklarer han.
- Jeg fikk navnet Sweet-tooth, fordi jeg spiste så mye godteri, smiler Sander.
Puddles var en av de første Sander møtte langs veien, og han traff også han flere ganger langs stien.
- Han havnet i koma etter en ulykke, og nå skulle han gå Appalachian trail. Jeg har gått med mange forskjellige folk, en 56 år gammel tysker, en 23 år gammel regnskapsfører, mexicanere, nederlendere. Det var gøy, men så var det også godt å ha litt «frihet», gå alene, sier Ugedal.
- Kortere tur
Ved å vise respekt for andre, får man også selv respekt. Slik tenkte Sander langs veien, og etter å ha gjennomført hele ruta, er han takknemlig for alle menneskene har har truffet på sin vei. Allerede etter kort tid hjemme, savner Sander trail-livet. Han har fått jobb på Åset skole, men er allerede i gang med å planlegge ny tur. Denne gang sammen med lillebror på 17 år.
- Da går turen til Colorado-trail, det blir en litt kortere tur. 80 mil på fire uker. Det er noe eget ved det å bare gå. Man lever i sin egen verden, nyter øyeblikkene, sier Sander.