- Jeg er født på Hitra som eldst i en søskenflokk på fem. Foreldrene våre hadde en drøm om en gård og det førte til at vi flyttet mye rundt en periode. De forpaktet en gård på Hitra, så flyttet vi til Klæbu og flere andre steder noen år av gangen før far fikk en jobb i Fosen forsøksring i Bjugn, sier Gunn Berit Tangen.
Hun gikk i sjette klasse da drømmen om egen gård ble satt på vent.
- Far sto i jobben i 25 år før han gikk av med pensjon. Når folk spør, svarer jeg at jeg er bjugning født på Hitra, sier Gunn Berit.
Grønne fingre
Søskenflokken vokste gradvis, og etter tur hadde barna også sommerjobb på forsøksfeltene hos forsøksringen.
- Målet var å forbedre vilkårene for jordbruket. Det var grasforsøk, forsøk med frukt og bær, med ulike typer jord og gjødsling og mye forskjellig. Jeg husker vi skulle veie, måle, registrere, gjødsle. Et år da vi var blitt ganske store, leide far et jorde som vi ungene dyrket gulrøtter på. Vi fikk overskuddet etter avlingen, men sto for all lukingen og arbeidet, sier Gunn Berit.
Som storesøster for fire yngre søsken, hadde Gunn Berit mye ansvar og oppgaver. Hun leste mye, var aktiv i 4H, og etter konfirmasjonsalderen var hun med i Indre Stjørna Ungdomslag.
- Det er tretten år mellom eldste- og yngstemann i søskenflokken. Selv med fem unger dro vi mye på tur både i helgene og i feriene. Vi fisket, gikk i marka og på ski. Det er en interesse jeg har hatt med meg videre.
Gift
Som 20-åring giftet Gunn Berit seg og Veronica kom til verden.
- Vi bodde i Trondheim. Jeg begynte å ta førskolelærerutdanning. Det gikk veldig fint selv med en liten datter. Vi var en liten gruppe i klassen med barn og hadde det hyggelig sammen. Det første året var undervisningen spredt flere steder i Trondheim, sier hun.
- Året etter flyttet vi inn i de flotte nye lokalene på Dronning Mauds minne, der utdanningen holder til i dag.
Barnehagestyrer
I 1975 kom barnehageloven. Skillet mellom sosiale institusjoner og et pedagogisk tilbud for barn ble visket vekk. Private barnepass-tilbud ble erstattet med barnehager som måtte ha fagutdannede styrere.
- Etter utdannelsen fikk jeg tilbud om å bli styrer i oppstarten av en bitteliten privat barnehage som husmorslaget i bygden Isfjorden i Rauma kommune i Romsdal sto bak. Året var 1977 og det var ikke så enkelt for de politiske og administrative ildsjelene bak barnehagen i en litt trang fjord, sier Gunn Berit.
- Alle vi ansatte hadde egne barn i barnehagen. De andre mødrene var litt eldre enn meg og hadde jobbet i barneparken i bygda før. Vi var nye i bygda og jeg ble kjempegodt mottatt. Klart det var kontroversielt med de første barnehagene, endring i rollen der mor var hjemme med stor barneflokk. Det ga kvinner helt nye, likestilte muligheter i arbeidslivet, sier hun.
- Man lærte ikke akkurat alt om hvordan det er å styre en barnehage under utdanningen som barnehagelærer. Vi holdt til i en slags bestyrerbolig ved konfeksjonsfabrikken i bygda. Der fikk jeg utrolig god hjelp fra Berta, som kjente bedriftslivet. Hun var også politiker i kommunestyret og en forkjemper for barnehagen. Jeg tenker ofte på alt jeg lærte av henne.
Til Bjugn
Veien førte tilbake til Bjugn etter å ha vært barnehagestyrer i tre og et halvt år. Gunn Berit ble også skilt.
- Vi var litt annerledes i Romsdalen. Selv om det var fint der, var det noe med å komme hjem til Bjugn. Det ble ledig jobb i det som nå er Lyngrabben barnehage. Fra den tid har det dreid seg om Ørland og Bjugn for min del, sier hun.
- Jeg traff Terje her og vi har holdt sammen i 35 år. Vi bygget hus i 1985 og giftet oss året etter. Det var en spennende tid fra å være med på etablere den første barnehagen på et lite sted i Romsdalen til Ørland og Bjugn som raskt fikk god barnehagedekning.
- Den første tiden var bemanningsnormen et enkelt regnestykke. Tre voksne per 18 barn over tre år. Tre voksne per ni barn under tre år. Så kom halve og reduserte plasser inn i bildet, og det ble benyttet for fullt når kontantstøtten kom.
Etter flere år i barnehagen i Bjugn byttet Gunn Berit beite og jobbet på Hårberg barnehage på Ørlandet.
Bjugnsaken
I 1992 rystet Bjugnsaken Fosen. Barnehagen det gjaldt ble stengt, og Gunn Berit ble tilbudt jobben som styrer for barnehagen da den skulle gjenåpne i starten av 1993.
- Jeg klarte ikke å si nei til forespørselen om å få i gang barnehagen igjen. Det var viktig å få startet opp barnehagen igjen, men det var en tøff tid og en krevende oppgave. Erfaringen er utrolig spesiell å ha med seg, sier hun.
- Vi fikk hjelp fra Fylkesmannen og satte i gang samarbeid med Dronning Mauds minne. Det gjorde at det kom veldig mange dyktige folk til Bjugn med input til hvordan vi kunne gå videre. Vi innledet kulturelle samarbeid med lokale aktører for å spre glede til barna, foreldre og de ansatte.
- Det er noe av det mest slitsomme jeg noen gang har stått i, men vi hadde en fantastisk foreldregruppe på laget mens vi sto i et nasjonalt mediestyr. Turbusser stoppet for å se barnehagen. Helikopter fløy over. Jeg vet ikke hvor de fikk opplysningene fra, men nasjonal presse dukket opp da vi skulle ha foreldremøter. De fikk klar beskjed fra foreldre om at vi måtte få være i fred, sier Gunn Berit.
- Vi hadde mange gode hjelpere som virkelig ønsket at vi skulle få til en så god barnehage som mulig for ungene og deres foreldre, men også for ansatte som hadde det krevende. Jeg var styrer i barnehagen i fire år og følte meg klar til å levere fra meg oppgavene, sier hun.
Videreutdanning
Tangen forteller at hun trivdes godt med mer administrative oppgaver som pedagogisk konsulent i Bjugn kommune. Hun hadde barnehagene som ansvarsområde som del av oppvekstsjefens stab.
Nasjonalpolitikerne gikk inn for at barn skulle begynne på skolen ett år tidligere. Første kull ut begynte på skolen i 1997.
- Det var en sak som engasjerte barnehagefolk veldig. Det var mye skepsis, samtidig som mange var fornøyde på at man endte opp med at det første skoleåret skulle være lekpreget, sier Gunn Berit.
Omleggingen åpnet muligheter for videreutdanning for fagfolk i overgangen mellom skole og barnehage. Gunn Berit begynte først å ta videreutdanning i administrasjon og ledelse, så spesialpedagogikk, og deretter i førskolepedagogikk.
Lærer
Etter et mellomspill i barnehagen igjen begynte Gunn Berit som lærer på Hårberg skole i 2002.
- Det var en artig overgang. Miljøet på skolen var fantastisk og veldig utviklingsorientert. Jeg fikk anvendt kunnskapen fra videreutdanningen direkte. Jeg følte vi var med på en bølge med nytenkning og utviklingsarbeid, sier hun.
Gunn Berit fortsatte med videreutdanning samtidig som hun jobbet. Pedagogisk veiledning sto for tur. Også i år, som 64-åring, har hun studert 50 prosent i tillegg til full stilling.
- Jeg har forhåpentligvis fortsatt mange år igjen i arbeidslivet, og det skjer så mye i fagfeltet. For min del er påfyllet viktig i møte med barn og foreldre, barnehage og skole. Hva viser forskningen? Hvordan blir skoler og barnehager best for de som går der, spør hun.
PPT
Etter tiden som lærer har Tangen gått over til å jobbe i den pedagogisk-psykologiske tjenesten (PPT).
- Savner du skolen?
- Jeg savner klasserommet. Møtet med foreldre og elever. Det kollegiale utviklingsrommet tror jeg ikke finnes i samme grad i dag. Det er fordi lærere rett og slett ikke har like mye tid til denne viktige delen av jobben, svarer Gunn Berit.
- Det er også mye jeg ikke savner. Skoleåret blir som en tunnel fra skolestart til uti juli. Det er alltid mer man kan gjøre. Jobben som lærer kan være altoppslukende. Jeg er veldig heldig som får jobbe både med faget mitt og fortsatt møte barn og foreldre i jobben jeg har i PPT.
- Skolenivå
Mange vil nok forbinde PPT med elever som får spesialundervisning, og om spesialundervisning faktisk virker eller ikke etter at Nordahlutvalget kom med sitt råd til regjeringen i saken tidligere i år.
Kort fortalt er PPT en lovpålagt tjeneste som har faglig påfyll de kan hjelpe lærere, barnehagelærere, barnehager og skoler med. De får oppdrag etter bestillinger om utredning, veiledning eller vurdering når noen er i tvil på om barn får med seg det de skal under opplæringen. De fleste av bestillingene kommer fra barnehage- eller skole, men foreldre kan også ta kontakt med PPT direkte.
- Flere husker at man tar elever som trenger ekstra hjelp ut av klasserommet for å ha undervisning sammen med en lærer. Det har vært ganske rådende praksis lenge, men mye ny forskning tyder på at det ikke virker, sier Tangen.
- Nå har vi mye fokus på hvordan man kan legge til rette for alle elevers behov i klasserommet. Hvordan endrer man undervisningen så alle får best mulig læringsutbytte? Barn lærer best sammen med andre barn og voksne, og det er en ønsket dreining mot tiltak inne i klasserommet.
PPT kan bidra med pedagogiske løsninger.
- Vi ønsker at vi fikk enda flere oppdrag på skole- eller barnehagenivå. Da kan man endre system og organisasjoner slik at alle utvikler seg godt, trives og lærer det de skal. Vi kan bidra i samarbeid om utvikling i skoler og barnehager, sier Gunn Berit engasjert.
Livssyn
Som 18-åring meldte Gunn Berit seg ut av den Norske kirke.
- Jeg hadde lenge tenkt mye på dette med å tro på en gud og den kristne tro. Jeg endte med utmelding. Det var ikke naturlig for oss å døpe datteren vår Veronica. Jeg tror ikke at vi er født med synd og da trenger man ikke å bli døpt.
- Midt på 1980-tallet da hun gikk på ungdomsskolen, ville Veronica sammen med flere andre ha livssynskunnskap i stedet for kristendomskunnskap i skolen. Over hele landet ble det arbeidet for at de som ville ha et annet innhold i faget skulle få det, sier Gunn Berit.
- Også i dag er KRLE en kilde til uenighet. Man skal ha minst 50 prosent om Kristendom og resten skal gå til alle de andre store religionene, livssyn og etikk.
Human-etisk forbund
Tangen engasjerte seg i Human-etisk forbund (HEF). Lokallagene i Trøndelag ble etablert som perler på en snor mellom 1985 og 1988. Fosen-laget startet i 1986.
- Det var saken om undervisningen i skolen og et konfirmasjonstilbud utenfor kirken som var de to store temaene. Veronica var del av det tredje kullet med borgelige konfirmanter på Fosen. Fra da av var jeg mer eller mindre aktiv i lokallaget.
Gunn Berit ble spurt om hun kunne være kasserer i HEF Fosen, men takket nei.
- Jeg hadde vært kasserer i fagforeningssammenheng en gang tidligere og bestemte meg for at jeg aldri ville være kasserer igjen. Det gikk bra, men det var ikke jobben for meg. Jeg takket nei, og sa at jeg heller kunne være leder om det var aktuelt.
Og fra 1998 til i år satt hun som leder i lokallaget.
Utviklingen
Gunn Berit sier en enormt stor utvikling har funnet sted i samfunnet rundt tro og livssyn de 30 årene mens hun har vært aktiv. Fra å ha et kull med Human-etiske konfirmanter på Fosen er det nå tre konfirmasjonsgrupper og tre navnfester i året.
- For meg så har det handlet om å ha tilbud for alle. Det gjelder seremonimarkeringer for viktige faser i livet og det gjelder hvordan det offentlige håndterer folk som har ulike ståsted. Det handler om å ha respekt for hverandre og deres identitet, sier hun.
- Veldig mye har skjedd siden 1980-tallet i kommunene på Fosen og i hele samfunnet. Vi har mange kommuner som er i ferd med å forvalte gravferdslovgivningen på en likeverdig og likestilt måte. Gravplassene er kommunale, og mange steder har kirka fått forvaltningsansvaret. Det er ikke alltid problemfritt.
Fiendebildet
I bygdesamfunn er man lett synlig, og mange vet hvem man er. Den humanistiske bevegelsen oppfattes av flere som å ha et spesielt forhold, eller motforhold til Kirken.
Det sier Tangen har en naturlig forklaring siden Norge er et kristent land med mye og sterk historie og identitet knyttet til tro.
- Opplever du en annen holdning når du som humanist ønsker å unngå kristne symboler enn du tror noen med et annet livssyn, si en jøde eller muslim, ville møtt?
- Jeg tror humanister opplever litt andre argument. Det handler om tradisjoner. Hvorfor ikke bruke korset som de andre? Vårt symbol er mennesket, og for mange av oss vil det for eksempel ikke oppleves godt å ha en seremoni for å feire eller sørge i et rom der vi møter symboler som viser til noe vi ikke tror på, svarer Tangen.
- Jeg har fått reaksjoner på når jeg har stått og snakket med en prest eller noen som er personlig kristen. Folk som lurer på om vi ikke er fiender. I realiteten er det alltid interessant å snakke med de som har tydelige og overveide standpunkt i livssynsspørsmål. Selv om vi ikke alltid lander på samme konklusjon er det ofte mye vi deler samme oppfatning om, sier Gunn Berit.
- Jeg er veldig glad for at kirken nå får lov til å være herre i eget hus og rår over sine egne ting selv.
- De som tror litt
- Jeg tror kanskje standpunktet at man ikke tror det er noe mer enn det synlige, det menneskelige, utfordrer de som tror litt mer enn de som tror mye. Mange har ikke et aktivt eller reflektert forhold til tro, eller til det å være en kristen, sier Gunn Berit.
- For mange representerer kirken en trygghet med ritualene og seremoniene, og at mange tilhører kirken. Den er en tradisjonsbærer og å melde seg ut innebærer et aktivt valg. Det må begrunnes også for andre, og man vil som regel tilhøre en minoritet.
- Nå er vi kommet så langt at det også er de som konfirmerer seg humanistisk uten kanskje å ha landet på noe standpunkt, men gjør det som miljøet rundt forventer, sier hun.
- Begrave med gravemaskin
Men å være aktivt engasjert og ta standpunkt i et tett samfunn kan også skape negative reaksjoner.
- Det er ikke mer enn et år siden noen sa til meg at sånne som meg burde begraves utenfor gravlunden med gravemaskin, sier Gunn Berit.
- Mye er skjedd og man blir møtt på en helt annen måte av de aller fleste nå sammenlignet med for 30 år siden.
- Utgangspunktet for alle livssyn er at man ønsker å være skikkelige mennesker og er opptatt av moral. Jeg var så heldig å bli invitert til slottet sammen med tros- og livssynssamfunn. Jeg satt på samme bord som en imam, en russisk-ortodoks prest, en antroposof med tilknytning til Steiner-bevegelsen og en fra det holistiske samfunn. Vi hadde mye å snakke om, sier Gunn Berit.
Moral
I de store religionene kommer utgangspunktet for moral fra en eller flere guder.
- Hvorfor skal humanister, som er overbevist om at dette livet er det eneste vi har, leve godt?
- I taler på navnefester pleier jeg å si at den gylne regel om å gjøre mot andre det du vil at andre skal gjøre mot deg gjelder for alle. Om man later som man er lei seg, får man en klem fra et lite barn. Om et av to barn slår seg trøster den andre, svarer Gunn Berit.
- Mennesker ønsker å bli sett, bli verdsatt og være del av noe større. Moral og gode leveregler stammer fra mennesket og det medmenneskelige. Odelsutsagnet om å overlate gården til neste generasjon i litt bedre stand enn man overtok den i er et godt motto for hvordan vi overlater verden etter oss. Det må skje gjennom å gjøre gode ting.
Stafettpinnen
Etter 20 år som lokallagsleder i HEF Fosen ønsket ikke Gunn Berit gjenvalg.
- Jeg har ikke levert fra meg stafettpinnen helt. Jeg sitter fortsatt som seremoniansvarlig for konfirmasjonen til neste år. Det blir en gradvis overgang. Jeg vil jo fortsatt være med aktivt i lokallaget, sier hun.
- Det blir noe som forsvinner, men jeg har tusen ting å fylle livet med. Mange roller gjør livet spennende og variert. Jeg setter utrolig stor pris på den lille familien min med mann, datter og svigersønn og tre utrolig flotte barnebarn!
Gunn Berit har også andre jern i ilden.
- For eksempel så startet vi Ung fritid i Ørland og Bjugn for et par år siden for å bidra til å opprette sosiale møteplasser for ungdom som ønsker det.
- Organisasjonen foregår veldig på frivillig basis uten noe offentlig støtte, så vi ildsjelene bak håper å finne litt driftsmidler til aktiviteten videre. Det er en gruppe det er artig å være sammen med som åpenbart setter pris på tilbudet, sier hun.
Frivilligheten
Tangen er styreleder for Meieriet frivillighetens hus. Etter branntilsyn i vår måtte all aktiviteten settes på vent for umiddelbare utbedringer. I løpet av sommeren skal de siste oppgraderingene for å få tingene på stell ordnes.
- Det har buttet litt imot. I høst håper vi å kunne ta i bruk lokalene som før. Det skjer enormt mye i frivilligheten her, og vi ønsker å få til enda mer samarbeid mellom dagens organisasjoner og å støtte opp under nye spirer, sier Gunn Berit.
Gårdsdrømmen
Selv om foreldrene fant noe annet enn drømmegården da de flyttet til Bjugn, lever grønne fingre videre.
- Investeringen i drivhus hjemme er en investering i mye fremtidig glede. Ellers synes jeg det er utrolig artig å være del av andelsjordbruket på Austrått. Her dyrker vi så mye forskjellig sammen, og det er bare å møte opp når oppgaver for felles luking, planting og arbeid står på planen. Det har jeg utrolig mye glede med.
- Jeg lurer på hva pappa hadde tenkt om han så det, sier Gunn Berit Tangen.