De fyrer begge med torv og begge er glødende opptatt bevaring av bygdene og av jordvern. Når det kommer til kommunesammenslåing er imidlertid ørlendingen  Bernt Gjelvold og bjugningen Bernt Jørgen Stranden forskjellige.

De to herrene med samme fornavn er godt kjente personer i lokalsamfunnet. Begge to er aktive i samfunnslivet og begge har deltatt i debatten. Så aktive er de på hvert sitt hold at en skulle tru at fornavnet er utbredt i distriktet, i og med at en hører og leser det titt og ofte. Slik er det imidlertid ikke. Gjelvold kan fortelle at han ikke kan huske at et eneste barn er døpt Bernt så lenge han har organist, og det begynner å bli noen tiår.

Sentralt

Musiker, komponist og kirkeorganist Bernt Gjelvold bor relativt sentralt på Opphaug i Ørland, men Bernt Jørgen bor i Vallersund.

– Men vi bor begge i ei grend, sier Gjelvold. Opphaugsingen er kjent av mange for sitt arbeid med musikken, blant annet i Ørland Sangforening. Mannskorene i Ørland og Bjugn bruker han som et eksempel på at sammenslåing ikke bestandig er det beste. De to korene øver hver for seg, men møtes stundom til felles opptredener og framfører mektig korsang. Om en hadde slått sammen till ett kor er Gjelvold over bevist om at færre ville vært med for å synge.

– Mangfold er bra, sier Gjelvold.

Jordvern

En sak hvor de to berntene kommer veldig godt over ens er i spørsmålet om jordvern. Gjelvold er vokst opp på gård og har engasjement for landbrukets kår, akkurat som Stranden. Neimannen drar fram et sitat fra mor si som handler om dyrkajorda. Hun pleide å si at på Ørlandet har de nå bygd ut all dyrkajorda som de før pleide å dyrke hvete på. Begge har sansen for tradisjoner og begge to har tatt opp tradisjonen med å fyre med torv.

Nettopp jordvernet er et av Strandens tre store kronargumenter for å slå sammen kommunene. En må ta i bruk knatter og knauser i Bjugn til boligbygging, sli at en kan spare mest mulig av dyrkajorda i Ørland. Strandens andre hovedargument er vern av våtmarka. En kan ikke fylle ut i myrområder eller fjæra på Ørlandet for å gi plass til næringsliv og industri.

Landbrukskontoret

Gjelvold bemerker at en så langt har lyktes dårlig med å verne dyrkamarka, sjøl med felles landbrukskontor for Ørland og Bjugn. Han er for øvrig ikke negativ til at Bjugn for sin andel av den forventede folketallsveksten.

– Det er bra, kommenterer Stranden. Den felleskommunale landbruksetaten er det tredje av landbruksbyråkratens hovedargumenter for sammenslåing. Landbruksetaten har vært hans virke i kommunen i 20 år. For ti år sia slo landbrukskontorene i Ørland og Bjugn seg sammen. Alle spådommer som gikk på at det ville føre til bikkjeslagsmål ble gjort til skamme.

– Bare ved å sikre at skatteinntektene går til én kommune kan vi disponere resursene på en bra måte. Vi må slutte å konkurrere de to kommunene i mellom. Bare se på det felles landbrukskontoret der jeg jobber. Det har vært vellykket. Og det viktigste av alt er at brukerne, bøndene, er fornøyde, sier landbruksbyråkrat Stranden.

Konkurranse

Samtalen mellom de to berntene foregår i kulturhuset. Bygget er i seg sjøl et resultat av kivinga mellom Botngård og Brekstad. Da yrkesskolen på Brekstad ble slatt sammen med studiefagene i Botngård, ble de nye Fosen videregående skole ble lagt til Botngård. Dermed begynte Ørland å planlegge det som for fem år sia ble åpnet som det regionale kulturhuset. Bjugnpå sin side har både et kulturhus og de har bygd en ishall. Denne pengebruken har gått på bekostning av grendene, slik Gjelvold ser det. Men ville ikke denne kivinga ha blitt mindre om en hadde hatt bare én kommune? Stranden nikker samtykkende og mener absolutt det er slik.

– Så lenge det fins én ørlending og én bjugning vil konkurransen mellom de to kommunene bestå, kvitterer Gjelvold.

Arbeidsgleda

Verken Bernt eller Bernt har trua på at store enheter skal løse problemene som samfunnet står overfor. Begge har tru på at fellesskapet som oppstår i mindre lokalsamfunn er ei positiv kraft som driver dem framover. Oppveksten i små agrarsamfunn har preget dem begge. Bernt Jørgen Stranden trådte sine barnesko på Storfosna.

– Jeg vokste opp med at generasjonene jobbet sammen. Vi unge kom gradvis inn i jobben, og det var arbeidsglede, forteller landbruksbyråkraten. Han erfarer at lokalsamfunn kan leve videre om avstanden til sentrum er lang.

– Det blomstrer i Vallersund der jeg bor. Men de sliter litt mer i Oksvoll, medgir han. Gjelvold påpeker at det kan skyldes at de har mistet både skolen og butikken sin.

Bygdeutvikling

For Stranden er jordverntanken viktigst. Han mener en må se hele området under ett.

–Da kan vi sørge for flotte boligområder i Botngården og i Ervika. Vi må verne våtmarksområdene våre mot utfylling. Som jeg skriver et annet sted i avisa i dag må vi reserve Ørland til matproduksjon og fugler. Boligbygging og næringsutvikling må til Bjugn, sier vallersundingen. Gjelvold mener en slik utvikling vil føre til at det på sikt blir mer folk i det som i dag er Bjugn. Etter hvert vil det føre til at de vil sentralisere mer aktivitet til Botngård, og på sikt sørge for at det som i dag er Ørlandet kommer i bakleksa.

–Vi har mange knatter og knauser i Ørland som kan bygges på uten at vi tar av landbruksjorda, påpeker Gjelvold.

Demokratiet

Stranden har tillit til at politikerne sørger for en representativ fordeling av mandatene gjennom nominasjonsprosessen. Lokaldemokratiet kommer til å bli like godt ivaretatt om en slår kommunene sammen.

–Jeg har ingen tro på de skremmende regnestykkene som Bjugn For Framtida presenterer når det gjelder representasjon fra grendene, sier optimisten fra Vallersund. Han har tru på et en kan snu sentraliseringstrender. En trend gir en mottrend.

– Hvis noen flytter til ei grend vil andre gjøre det samme. Det handler om å sette opp en motstrøm mot sentralisering. Avstanden mellom Botngård og Brekstad er så liten at det ikke spiller noen rolle hvor de ulike tjenestetilbudene blir plassert, mener Stranden.