Svein Sagfjæra kom feiende inn i samfunns- og arbeidslivet på Ørlandet i 1977. Arbeidergutten fra Trolla i Trondheim valgte å slå seg ned på Ørlandet når han skulle flytte tilbake til Trøndelag etter noen år i utlendighet på Rælingen i Akershus. Her har blant annet fagforeninga, Arbeiderpartiet, mannskoret, og froskemannsklubben dratt veksler på hans samfunnsengasjement de siste fire tiåra. I vinter sa han fra seg gjenvalg som formann i mannskoret.
– Jeg vil ha mulighet til å bruke mer sammen med kona på feriehuset på Frøya eller dra ut med båten, sier den samfunnsengasjerte pensjonisten.
Oppturen
Både samfunnet rundt ham og hans eget liv har vært preget av oppgang og framgang. Sagfjæra har likevel aldri sviktet verken sine arbeiderrøtter eller sin politiske arv. Denne fikk han med en oppvekst i et miljø preget av sosialdemokratiske verdier. Sjøl har han det ikke med å betrakte folk utfra økonomisk evne eller rang. Den sosiale og taleføre ørlendingen er full av anekdoter som han pleier å servere i ulike sosiale høve. En av dem handler om at ikke alle ser på andre mennesker slik han gjør.
Ei stund etter at han hadde kommet til Ørlandet som feier, fikk han et eget kontor på kommunehuset. Dette hadde kommet ei av lokalsamfunnets kjente jabbkjerringer for øre. I en samtale med en sambygding uttalte hun følgende:
– Kjenner du han Svein Sagfjæra? Ja, det er en kar som har kommet seg!
Smell
Sønnen til Lorents Magnus og Ester Sagfjæra hadde en barndom i Trolla som han husker som god. Faren jobba på Trolla Bruk. Den gamle industribedriften, som holdt det gående fram til 1988, produserte blant annet ovner og kumlokk. Jobben til Sagfjæra senior var å fyre opp støypeovnene til arbeidsfolket kom på jobb klokka sju. Ester fikk også jobb på bruket. Først var hun reinholder på kontorene, etter hvert havna hun i kantina.
– Hun laget verdens beste vafler, sier sønnen.
Bruket og de industrialiserte omgivelsene var både arbeidsplass for de voksne og leikeplass for ungene. Både Svein og den ni år eldre broren hadde spennende og fantastiske dager i industrihaller og på den lokale fyllinga, kalt Raskerten. Her fant de mye spennende. Det var gamle pornoblader og en gang kom de over et lager kasserte plaster fra en bandasjist. Ikke ueffent for viltre guttunger. Etter krigen fikk folk tilgang på parafin og elektrisk strøm. Karbid og karbidlamper havna på dynga. Karbiden reagerer kjemisk med vatn og avgir en antennelig gass.
– Du kan tru vi hadde mye artig med den, forteller Sagfjæra.
Det aller beste var likevel funnet av et parti svartkruttpatroner. Dette ble brukt til å lage både smell, røyk og eksplosjoner. Onkelen til Svein i Trolla skjøt må måkene på 1200 meters hold med Mauser mens de mesket seg i avfall som hurtigruta kastet på sjøen på tur ut fjorden på søndagene.
– Nei, det hadde nok ikke blitt tolerert i dag, sier brannmannen.
Fosenaner
Sagfjæra er en plass i Vanvikan, og den pensjonerte brannmannen bekrefter at navnet kommer derfra. Det var farfaren som flyttet over fjorden 1932. Først var han forpakter på en gård på Klemmentsaunet, seinere havnet familien inne i Løften i Trolla.
– Det var kummerlige forhold i huset de bodde i. Dyna frøs fast i veggen, forteller Sagfjæra.
Husa i Trolla hadde merkelige navn, og pensjonisten sier han ikke har fått noen forklaring på hvorfor disse navna ble brukt. Flere av dem er kjente slagsteder fra første verdenskrig. De bodde i en bolig kalt Pensjonatet. En kamerat bodde i et hus som het Verdun. Mormora til Svein bodde i et hus ved navn Gibraltar. Andre arbeiderboliger tilhørende Trolla Brug hadde navn som Balaklava, Sevastopol og Belfort. Mor Esters foreldre kom for øvrig fra Frøya.
– Det var mange frøyværinger som fikk seg arbeid der, forteller han. Foreldrene fikk seg feriested på Frøya. I 1990 kjøpte Svein og kona et landsted på øya, slik foreldrene hans hadde gjort.
Sjølivet
Sagfjæra senior hadde sine første yrkesår på sjøen, og sjølivet tiltrakk ham så lenge han levde. De var ofte på sjøen med båten som faren hadde bygd.
– Drømmen hans var å starte et båtbyggeri. Plastbåtenes inntreden på markedet tok livet av den drømmen, forteller sønnen.
På fritida dreiv faren sjøen. Han hadde laksegarn, og denne virksomheten var ei grei binæring. Som ungdom fikk Sagfjæra junior bli med og hjelpe faren. Det var tungt arbeid, men dette var før rimelig oppdrettslaks ble vanlig på norske kjøkkenbord. Et kilo laks fra en fangst som senior hadde tatt på våren en gang på slutten av sekstitallet innbragte 47 kroner kiloet. For arbeidet Svein hadde nedlagt under fisket mottok han i 1968 3000 kroner. Det var mye penger den gang.
Feierlæra
Etter å ha gått Ila barneskole og Rosenborg ungdomsskole, fikk unggutten fra Trolla lærlingeplass i Trondheim brann- og feiervesen i Ila distrikt. Faren var glad for at sønnen ikke hadde gått i hans fotspor.
– De har ti ganger bedre pensjonsavtale enn oss, sa senior.
– Far var ti ganger så svart etter arbeidsdagen også, legger Sagfjæra til.
Oljefyren hadde på denne tida gjort sitt inntog og hadde erstattet ved og kull. Det var rett og slett blitt mindre sot i pipene og mindre å gjøre. Arbeidsdagen begynte halv sju.
– Klokka ni satt vi på kafe. Det passet ikke meg. Jeg var oppflaska på gammeldags arbeidermoral. «Gjør din plikt – krev din rett». Jeg begynte å se meg om etter annet arbeid, forteller feieren.
Brakkelivet
Det var i 1968 at han og kona bestemte seg for å gifte seg.
– Vi hadde møttes og syntes at det stemte. Dessuten fikk en beholde lønna under militærtjenesten når en var gift, forteller han.
Militærtjenesten tok til med rekruttskole på Haslemoen med påfølgende tjeneste i batteri P i Brigaden I Nord-Norge på Setermoen. En del av tidtrøyta var å lese. På rekruttskolen lå Sagfjæra i overkøya. Han leste Morgan Kane. I underkøya lå det også en mann og leste, men der gikk det mest i Bibelen. Det var Tor Singsaas. Han hadde sin siste gudstjeneste som biskop for Nidaros bispedømme 11. juni i år.
Fritidssysler
Mange av hobbyene som Sagfjæra begynte med som ungdom har fulgt ham gjennom livet. Sangen fikk han sansen for allerede da han gikk på grunnskolen. Før han kom i stemmeskiftet sang han sopran. Det var Svein Olav Ulset i Ørland Sangforening som praiet feieren i 1981. Helge Kløften var dirigent og øvelsene var i Rønne Grendahus. Kløften var egentlig tømrer av yrke. De som dirigerer kor i dag har gjerne utdanning innen musikk, og de får betalt for det. Sangeren husker da de begynte med oppvarming i begynnelsen av sangøvelsene.
– Oppvarminga de var vant med var å stå på trappa og røyke snadde, minnes sangerveteranen.
Karene syntes det var flaut å stå å lage lyd uten å synge. De skulle slappe av i ansiktet, fikk de beskjed om.
– Det kjennes ut som ansiktet mitt henger som ei oksetaske, kom det fra en av rekkene.
Under vatn
Dykkinga var noe Sagfjæra tok opp i 1967. Det var tre brødre Hoff, Ulrik, Reidar og Hans, som introduserte ham for denne aktiviteten. Da han jobbet i Rælingen kommune fikk han bruk for sine ferdigheter et par ganger.
Livet på Rælingen var egentlig ikke så verst, men Trøndelag fungerer nå liksom best for en trønder. Svein og kona ville heim igjen, og nå ble blikket rettet mot arbeidsmarkedet i heimfylket. Det var lyst ut ei stilling på Inderøya, og Sagfjæra så ikke på det som noe dårlig alternativ, men så dukket det opp en ledig jobb på Ørlandet også. Her hadde Sagfjæra vært flere ganger som unge, og han har slekt her.
– Jeg var så fascinert av disse pinnsvina som var over alt. Dessuten syntes jeg det var pent her ute. «Flatt og fritt med gard og grender», siterer han fra en av sangforeningas glansnummer, Ørlandssongen.
At stedet hadde hatt sin egen froskemannsklubb sia 1974 var heller ingen ulempe. Han var medlem i Ørland Froskemannsklubb i mange år. Visstnok en av to klubber i landet som bruker denne uvanlige benevnelsen på en dykker i navnet sitt.
Storbrann
Som brannmann fikk han oppleve mange typer oppdrag. En gang de rykket ut til ei trafikkulykke, fikk Sagfjæra møte en kamerat som satt fastklemt i en bil med haka på dashbordet. Det gikk bra. En annen gang rykket han ut til ei dødsulykke på Fjæraveien. Det er opplevelser som sitter i kroppen lenge.
På disse åra har det blitt mange branner. Under noen av dem gikk det liv, og disse opplevelsene har naturlig nok brent seg fast i minnet.
– Det er spesielt med et så lite miljø, sier den pensjonerte brannmannen.
Den siste utrykninga var den store brannen på Dalebakken Mølle 24. august i 2014. Det var også den siste brannen der brannvesenet på Ørlandet ble stående uten eget utstyr til slukking i høgbygg. Det måtte lånes fra Trondheim. Sagfjæra og kona hadde flyttet inn i leiligheta i Yrjartun på dette tidspunktet. Han husker at Sturla Hammertrø kom til ham og sa at nå kunne han bare dra heim. Det var i titida om kvelden. Timene hadde gått som en røyk, men brannmannen kjente ikke før dette ble sagt at han faktisk var ganske sliten.
– Det var en heftig sak, men heldigvis ingen personskader, forteller brannmannen.
Under denne brannen lærte veteranen et nytt ord. Det var sykofan. Det er en slags vifte.
– Der lærte jeg noe igjen. En er aldri for gammel til å lære, slår Sagfjæra fast.
Fagforeningsmannen
Som fagforeningsmedlem ble han fort dratt inn i styret for kommuneforbundet. Tidlig på åttitallet var han aktiv i det faglige arbeidet, og i 1986 ble de tatt ut i streik.
– Du synes ikke at streikevåpenet er gammeldags?
– Hvorfor kan ikke lågtlønte streike når flygeledere kan det, spør fagforeningsmannen retorisk.
Han mener streikeretten er djupt forankret i det som kalles den nordiske modellen.
– Vi har en ting å selge, og det er arbeidskrafta vår. De som roper høgest mot dette er de som ikke forstår hvordan trepartssamarbeidet virker. Arbeidsgiversida kan svare med lock out. Dette er en modell som er kjempet fram gjennom mange år. I Buvika i 1914 ble en streikende arbeider drept av en bevæpnet streikebryter ved Piene Mølle. Det de streiket for var å få en tariffavtale.
Stoppet toppene
En av grunnene til at kommuneforbundet på Ørlandet ble tatt ut i streik, var ifølge Sagfjæra at de hadde en veldrevet fagforening.
For kommuneledelsen kom imidlertid ikke denne streiken særlig beleilig. De skulle ha en messe i Ørlandshallen, og både ordføreren og rådmannen hadde tenkt seg inn dit. Dette kunne de streikende ikke godta. Det ble forhandlet fram og tilbake. Til alt hell løste konflikten seg sentralt. Sagfjæra fikk nyss om dette på forhånd. Da avblåsinga av streiken var et faktum, satte arbeidsfolket alle kluter til, og på åpninga av messa var alt klart.
– Som tillitsvalgt må du følge spillereglene, men du må også bruke sunn fornuft. Noen kunne ha problemer med å legge konflikter bak seg etter at tvister var avgjort. Det er da det er viktig å diskutere sak og ikke person, men noen ganger kan dine egne medlemmer være like vanskelige å diskutere med som motparten. De største fightene må du av og til ta med dine egne medlemmer.
Dørvakt
Tilsatt som feier i kommunen fikk Sagfjæra møte veldig mange av bygdas borgere. Som medlem av Arbeiderpartiet ble han spurt om å stille på liste. Det takket han ja til, og han havnet i kommunepolitikken.
I likhet med fagforeningsarbeidet var dette en givende syssel, men det tok også mye av tida hans. Det gikk blant annet utover sangen, og deltakelsen i mannskoret ble nedprioritert.
Som om ikke dette var nok, begynte Sagfjæra å arbeide på si som dørvakt for Skipperkroa. Dette utestedet var en institusjon i lokalsamfunnet i flere tiår, fram til røykeloven trådte i kraft 1. juni 2004.
– Jeg har oppdratt flere generasjoner ungdommer, fleiper han.
Kjent fjes
Han mener det var noe med festmiljøet. Ikke minst førte det til at han ble kjent med enda mer folk.
– Der fikk jeg god kontakt med ungdommen, forteller han.
En periode kjørte Sagfjæra rundt i en karakteristisk rød pickup. En kamerat av ham fikk låne bilen, og oppdaget at alt folk hilste og vinket til ham. De trudde det var Sagfjæra sjøl som kom kjørende.
– Jeg visste ikke at du kjente så mye folk, sa kompisen da han kom tilbake med bilnøkkelen.
Vaktene på kroa strakte seg gjerne ut i de små timer, og når han var klar for å dra heim var det gjerne blitt så seint at det var blitt tidlig. Ved et høve tok han ikke turen heimover, men drog i stedet ned til havna og kastet loss. Så satte han kurset utover mot Frøya og landstedet de har der ute. Da som mange ganger før begynte en sang å kverne i bakhodet. Det er Erik Byes ramsalte slager.
«I hildringstimen er det godt å seile
En kaffekjeft og stomp med sirup på
Du åpner med et smell ditt rorhusvindu
Og stikker nesa ut og snuser mot det blå.»
– Da er det godt å leve, sier sjøfareren.