Dokumentaren var i særlig grad viet miljøet omkring utstillingshunder. Som fjernsynsseer, og relativt fersk hundeeier, var det vanskelig å ikke bli påvirket av programmet.

Uttrykket "å lide for skjønnheten" fikk virkelig mening i denne sammenhengen. I jakten på det enkelte mener er "perfekte" rasehunder er enkelte villige til å ofre moral og etikk. Paringer, som om de hadde vært utført av mennesker ville ført til ubetinget fengsel, er ikke uvanlig. Og arvelige defekter og sykdommer stanser ikke oppdrettere, så lenge hundenes utseende er slik "markedet" og utstillingsdommere ønsker det. Man kan sagtens undres på om det er de tobeinte eller firbeinte som kvalifiserer til karakteren dum og deilig?

Det verste er allikevel at dyrenes helse og velferd ser ut til å bli ofret minst oppmerksomhet av de som i jakten på pokaler og profitt er villige til å gå over lik. Eller i alle fall hundekadaver. Knallhard kritikk fra veterinærhold preller av som vann på gåsa. Vi kan håpe og tro at forholdene her til lands ikke er så ille som i Storbritannia, men det vil være naivt å tro at det ikke finnes et og annet utskudd også i norske rasehundmiljøer.