Den pensjonerte læreren i Leksvik har mange jern i ilden, og det har hun hatt hele livet. Hun vokste opp på den største gården i Meldal, og engasjementet har hun arvet fra sin mor.
Eldst
- Jeg er den eldste av fem søsken. På gården bodde det det tre generasjoner, og vi hadde mange drenger. To av dem bodde fast på gården. Det var den største gården i Meldal, og det er det vel ennå. Vi hadde rundt 20 kyr den gang. Nå er det en nevø av meg som driver gården, forteller Anna Marie Ree Moan.
Faren hennes arbeidet delvis utenfor gården, først som selger i Felleskjøpet og deretter som forsikringsagent. Men med arbeidsfolk på gården og ei dyktig gårdkjerring gikk det greit.
Mor
- Mor hadde en enorm kapasitet. Hun var svært aktiv og effektiv. Jeg husker hun pleide å ha ei bok foran seg som hun leste i når hun stod og laget mat. Da hun var 50 år ble det oppdaget at hun hadde hull på en hjerteklaff. Det var medfødt. Etter operasjonen ble hun veldig sprek, men fikk etter kort tid MS og ble snart pleiepasient. Med de skavankene hun hadde fatter jeg ikke at hun hadde den kapasiteten hun hadde. Mor var god til å kommandere. Det har jeg arvet. Stor arbeidskapasitet har jeg også hatt, mener jeg.
Rester
Ute skinner ei kald februarsol og vinden får snøen til å danse utenfor vinduet. Inne i stua i huset i Røstadtrøveien durer det i vedovnen, og det er godt og varmt. På bordet har hun satt fram ei kaffekanne og et fat med lefse og horn. Det er rester fra dagen før da hun hadde tre ulike komitemøter hvor hun måtte ta med et matfat.
- Du må prøve geitosten. Den er laget i Leksvika. Mannen min Gunnar fikk den fra en kar han hjalp med noe praktisk arbeid.
I løpestreng
Allerede som lita jente var Anna Marie aktiv, og selv om det var mange folk på gården hadde de sin fulle hyre med å passe på henne.
- Jeg var den eneste ungen på gården ei tid. Selv om det var mange som kunne se til meg og følge med var jeg snar til å forsvinne. Det endte med at de satte meg fast i løpestrengen til gårdshunden og slapp hunden fri. Det har jeg bilde av, smiler hun.
Lærerskolen
Etter at hun var ferdig med grunnskolen gikk hun et år realskole. Deretter gikk hun et år på folkehøgskole i Nordfjord før turen gikk til Volda og lærerskolen.
- Egentlig hadde jeg kommet inn på Kristelig Gymnasium i Oslo og skulle gå der, men det ble så jeg valgte lærerskolen i Volda. Det har jeg ikke angret på. Det ble fire kjempefine år. Det var helt topp. Jeg hadde det helt supert i Volda. Jeg vet ikke helt om skolearbeidet stod i fokus alltid. Jeg var blant annet med i tre kor. Til sommeren skal vi ha 50-årsjubileum. Vi har opprettet Facebook-gruppe, og det ser ut som det er mange som har tenkt å komme på jubileet. Dette gleder jeg meg til. Det er noen av dem jeg gikk sammen med som jeg ikke har truffet på 50 år.
Til Leksvik
Det siste året på lærerskolen traff hun leksværingen Marit Røstad Dahl. Det skulle bli skjebnesvangert.
- Hun ville jeg skulle komme til Leksvik som lærer, og slik ble det. Jeg kom til Testmann i 1968. Det var det året nyskolen ble åpnet og ungdomsskole ble innført i Leksvik. Jeg var lærer for en førsteklasse og en tredjeklasse i tre år. Jeg var klassestyrer for to klasser og hadde 34 undervisningstimer per uke. Jeg trivdes veldig godt, og begynte ganske tidlig å engasjere meg i ting utenfor skolen. Jeg drev en kristen gutteklubb hvor jeg hadde hobbyarbeid sammen med guttene. Det foregikk i lokaler på skolen.
Gunnar
I Leksvik traff hun en ung mann som het Gunnar Moan.
- Vi giftet oss i 1972. Den gang sa de at ei lærerinne betydde like mye som 25 kyr, så han gjorde det godt, ler hun.
Etter tre år i Leksvik gikk turen til Hamar hvor Gunnar gikk på skole, og hvor hun tok videreutdanning. Deretter ble det halvannet år i Leksvik igjen før flyttelasset ble tatt med til Levanger i desember i 1973.
- Der hadde Gunnar fått jobb i Felleskjøpet. Jeg skulle være hjemmeværende, og det skulle bli artig, ja. Men etter to måneder hadde jeg gjort alt jeg hadde tenkt jeg skulle gjøre. Derfor startet jeg i arbeid på Røstad, en skole for barn med spesielle behov. Jeg fikk ikke fast stilling fordi jeg ikke hadde spesialpedagogikk. Men så fikk jeg arbeid på treningssenteret for psykisk utviklingshemmede selv om jeg ikke hadde spesialpedagogikk. Det var interessant men slitsomt, og det var utrolig utfordrende, forteller hun.
Tilbake til Leksvik
Etter seks år på Levanger flyttet familien tilbake til Leksvik.
- Gunnar hadde odel på en gård som en onkel dreiv. Han hadde hele livet tenkt at han en dag skulle ha den, og i 1979 kjøpte vi den og flyttet dit. Jeg begynte å arbeide på Testmann igjen. I 1980 kom det båtflyktninger fra Vietnam til Leksvik, og jeg ble lærer for dem. Det var artig, men utfordrende, særlig før vi fikk tolk. Det var flinke elever, og mange av dem har kommet seg fram i livet.
Etter hvert ble det mer og mer undervisning på ungdomsskoletrinnet, og de siste årene på Testmann var hovedbeskjeftigelsen spesialpedagogikk og mat- og helseundervisning.
- Jeg hadde et kjempeforhold til spesped-elevene, og nå opplever jeg at jeg har et fint forhold til mange jeg har slitt med på skolen. I 2008 gikk jeg av med AFP etter å ha vært sykemeldt ett år. Jeg møtte veggen. Jeg satt i en stol ei stund, men ikke så lenge. De siste årene på Testmann var ikke bra, sier hun uten å utdype det noe videre.
Flere ganger 100 prosent
I hele sitt yrkesliv har hun arbeidet i full stilling og hatt ansvaret for det som skjedde innomhus på gården. Tre barn, Berit, Håkon og Kristoffer har hun satt til verden.
- Jeg var 100 prosent lærer, 100 prosent husmor og 100 prosent mor. Og så dreiv jeg søndagsskole og barneforening.
Frivillige verv har hun hele livet funnet plass til.
- Rundt 1990 var jeg leder i menighetsrådet og fellesrådet i Leksvik. Det var i den tida det var lite bemanning på kirkekontoret. Jeg tok meg fri fra arbeidet på skolen for å få unna papirarbeid. Vi greide etter hvert å få på plass både en kirkeverge og en diakon.
Polio
Poliomyelitt var tidligere en fryktet virussykdom. Den siste epidemien i Norge var i årene 1950-1954. Den rammet også Meldal.
- Jeg fikk polio som unge. Jeg ble lam i en fot og måtte lære meg å gå på nytt. Jeg var ikke så dårlig at jeg måtte på sykehus. Det måtte to onkler av meg og en nabogutt, sier hun.
Selv om hun ble frisk igjen, gjorde det noe med førligheten.
- Jeg har erfart hvordan det er å være dårligst i gym, og hva det vil si å være den som sist blir valgt når det skal velges lag. Slike situasjoner prøvde jeg å unngå. Det var en ting jeg var god i, og det var kanonball. Idrettsdager og skidager var pyton. På realskolen brukte jeg enhver anledning til å unngå gym. Det var først på lærerskolen jeg forstod at jeg måtte trene.
Skileder
Et noe anstrengt forhold til gym har ikke hindret henne i å ta på seg verv innen idrett.
- Jeg har vært leder i skiavdelinga i Leksvik IL. Jeg brukte mye tid på skimiljøet i den tiden Kristoffer var aktiv. Jeg har også vært med i styret i Nord-Trøndelag skikrets. Da hadde jeg mye med Eldar Rønning og den aldersgruppen å gjøre. Jeg har møtt mange positive ungdommer i skimiljøet. Flere ganger har jeg vært med juniorløperne fra Nord-Trøndelag på busstur til NM. Det var ikke noe problem, for de var så skikkelige og fokuserte. Det var enklere å ha dem med på tur enn en skoleklasse.
Grande Landhandelmuseum
Mens hun var aktiv lærer tok hun videreutdanning i museumspedagogikk og skoleutvikling, og nå er det museumsvirksomhet som opptar henne mest. Grande Landhandelmuseum er det hun bruker mest tid og ressurser på.
Grande landhandel er en butikk som ble startet i 1912 og som ble drevet fram til 1957 da eieren Nils Grande døde. Deretter ble den stående lukket og låst med varebeholdningen intakt fram til en stiftelse fikk kjøpt butikken i 1987. Nils Grande og familien bodde i samme hus som det ble drevet landhandel, og disse rommene står også nærmest som de var da det bodde folk der.
- I 1990 ble det det laget et lite fotomuseum på landhandelen. Det var en prosjektoppgave. Det var da interessen min for landhandelen startet. I 2006 startet jeg med registrering av gjenstandene på landhandelen. Det er like greit ikke å vite hvor mange timer jeg har brukt nede på landhandelen.
Guide
Sommers tid er Grande Landhandelmuseum åpent for omvisning, og guiden er selvsagt Anna Marie.
- Nå skal vi lage en skikkelig omvisningsguide slik at også andre kan ta omvisningen. Men da skal de kanskje ha litt betaling og vi har ikke så mye penger i systemet. Vi selger litt kaffe og vafler for å få inn noen kroner når det er åpent.
Grande Landhandelmuseum er mer enn landhandelmuseum. Det inneholder både et lite fotomuseum og et postmuseum. Ett av rommene i andreetasjen er viet Arnfinn Grande, en av Leksviks krigshelter.
- Og så har vi planer om enda et lite museum på landhandelen, men alt er ikke på plass ennå, så jeg kan ikke si hva det skal dreie seg om, sier hun.
Det er Leksvik Historie- og Museumslag som eier Grande Landhandelmuseum og gårdsanlegget på Ner-Killingberg, og Anna Marie har sittet i styret for laget i 10 år.
Moan-slekta
Anna Marie giftet seg inn i Moan-slekta, ei slekt som er kjent for sin innsats for flyktninger under siste verdenskrig. De loset blant annet jødiske flyktninger over til Sverige. Til høsten blir dette tema i «Operasjon Oleander», en teaterforestilling som skal settes opp på Ner-Killingberg.
- Det er ei ressurssterk slekt. De er aldr tamt når folk møtes. Det er ei slekt med meninger og meningers mot, og det passer meg godt. Jeg har blitt veldig glad i dem. Da vi overtok Moan-gården i 1979 ble vi sentrum i slekta. Det var der det samlet seg. Når jeg tenker på hva de gjorde under krigen så er det egentlig galskap det de gjorde. Det skal egentlig ikke gå an å ta med seg ei som ikke kunne gå på ski og ei fire år gammel jente over til Sverige fra Leksvik midt på vinteren, sier hun.
Barnebarn
! 2011 ble gården overdratt til sønnen Kristoffer og hans familie, og Anna Marie og Gunnar flyttet inn i hans barndomsheim i Røstadtrøveien. Nå bruker hun en del tid på de sju barnebarna.
- Det er koselig med barnebarn. Jeg har tre i Rindal, to i Bærum og to her i Leksvika. Det blir naturlig nok slik at jeg har mest å gjøre med dem som bor nærmest. Når jeg tenker tilbake så kunne jeg sikkert ha vært mer tilstedeværende for mine egne unger når det gjaldt fritidsaktiviteter, særlig for de to eldste. Når de skulle på trening måtte de sykle, mens de andre ble kjørt. Vi sydde ikke puter under armene på ungene på Moan, sier hun.
Frivilligprisen
For noen uker siden ble hun tildelt Leksvik kommunes frivilligpris for 2017 for sin store innsats innen frivillig arbeid gjennom mange år.
- Jeg fikk mere en 500 tilbakemeldinger og gratulasjoner etter at jeg fikk prisen. Jeg tror det er en grunn til det. Noe må jeg da ha gjort som folk setter pris på, smiler hun.
Men å hvile på sine laurbær har hun ikke tenkt å gjøre. Hun blir fortsatt å finne i mange roller på Grande Landhandelmuseum.
- Det er det som er hjertebarnet mitt, slår den aktive pensjonisten fast.