Bakenfor et enslig rødfarget rognbærtre i Dynnvika på Oksvoll skjuler det seg kanskje en tusen år gammel hemmelighet. Det tror i hvert fall Hallstein Sørmør og Sturla Leth-Olsen.
– Kan det være en båtgrav fra vikingtida?
Portal
Noen meter bak den rødfargete portalen, står en stein på høykant inne mellom noe buskas. Ifølge Sørmyr og Leth-Olsen er det ikke hvilken som helst stein.
– Vi vet jo ikke, men vi tror at det kan være en bauta. Den kan i hvert fall ikke ha plassert seg slik på egen hånd, sier de til Fosna-Folket.
Bautastein er betegnelsen på innskrift- og bildeløse steiner av varierende form og størrelse som er reist på høykant og fundamentert i jorda. Steinene inngår ofte som en del av et gravanlegg. I forgagne tider var det skikk å brenne alle døde og reise bautasteiner etter dem. Dette var en skikk som ble opprettholdt i Norge og Sverige i lang tid.
Det er ikke snakk om et nytt funn. Det var ikke Sørmør og Leth-Olsen som første oppdaget steinen.
– Det er viktig å understreke. Jeg så bautaen for første gang for fem, seks år siden. Den har vært kjent i bygda lenge, sier Sørmyr.
Han ønsker at nå at det som kan være en tusen år gammel gravhaug blir undersøkt av arkeologer, for å finne ut om det er en lokalitet verdt å frede som kulturminne.
– Dette er jo gamle historier som det blir snakka mindre og mindre om, og så dør de som vet noe om det.
For at gamle historier ikke skal gå i eldre generasjoners glemmebok, har Sørmyr og Leth-Olsen satt igang et prosjekt. Mer om det senere.
Kulturminne
Leth-Olsen spankulerer fram og tilbake rundt «gravhaugen», mens han prater og gestikulerer med livlige hender og gnistrende øyne.
– Det kan jo se ut som en langstrakt oval haug, sier han om det opphøyde området bak bautasteinen der en eller annen høyverdig og rik person kan ha blitt gravlagt. Det var vanlig at spesielt rikfolk ble gravlagt sammen med båten sin, slik at de skulle ha en form for transport til «den andre siden». Til ferden ble gjerne verdifulle gjenstander lagt ved.
Tradisjonen med båtgraver er av nyere tid, datert til en to hundre års periode rundt det første årtusenskiftet (790 e.Kr. til 1 050 e.Kr.). Også kjent som vikingtiden.
– Eller så slaktet de én eller to treller, eller husdyr, og la ved, sier Leth-Olsen.
Gravene ble plassert slik den døde skulle kunne se utover fjorden. I dette tilfellet kan praksis stemme godt med teori.
– Også var det slik at gamle graver ofte ble plyndret. Det var jo vanlig å legge med verdifulle gjenstander. Småfolk hadde neppe råd til å bli gravlagt slik. Det kunne skjule seg store verdier i slike graver.
Det er, i følge Leth-Olsen, lett å se om gravplyndrere har vært på ferde, som regel med et stort, dypt hull i jorda.
Jevnet med jorda
– En bekjent av oss har fortalt en historie om at det var noen guttunger som pleide å leke her i dette området. De syntes det var morsomt å hoppe på haugen. Den ga fra seg en form for resonans, gjenklang. Det kjentes visstnok ut som om det var et hulrom under.
Historien forteller at de samme guttungene hadde lekt på en annen lignende haug, i nærheten.
– De hadde hoppet der, og så hadde det gått hull på noe, og foten fôr gjennom og satte seg fast.
Under viste det seg at det lå en eldgammel båt. Var det en båtgrav?
– Grunneieren ville ikke ha noen myndigheter på innmarka si; så han brukte en traktor eller bulldoser og jevna hele greia med jorda. Ut i fra delene som kom frem etterpå var det ingen tvil om at dette var en båtgrav, forteller Sørmyr.
Askeladden
Nå tror Sørmyr og Leth-Olsen at denne lokaliteten kan være det samme, en båtgrav. Leth-Olsen spretter nærmest til når telefonen ringer...
Falsk alarm.
– Arkeologen har lovt å sjekke i Askeladden-databasen om det er registrert noe funn der.
Askeladden er navnet på Riksantikvarens database over fredete kulturmiljøer i Norge. Databasen dekker også objekter som er inne i en fredningsprosess etter kulturminneloven, kulturminner som er fredet etter Svalbardmiljøloven, samt listeførte kirker. Databasen er basert på innholdet fra det tidligere Fornminneregisteret, Fredningsregisteret og Kirkeregisteret.
Leth-Olsen har tidligere på dagen vært i kontakt med fylkearkeolog Hans Marius Johansen om dette kan dreie seg om en til nå uoppdaget lokalitet.
– Han har lovt å komme tilbake med svar i løpet av dagen.
Basert på Riksantikvarens tall fra 2013 er det registrert 1 176 bautasteiner i Norge. 66 av dem ligger i Sør-Trøndelag. Oslo fylke er det eneste fylket der det ikke er funnet noen bautaer.
Historisk vandring
Mens Askeladdens to entusiastiske hjelpere venter utålmodig på svar fra arkeologen viser de frem et unikt område de kjenner like godt som sin egen bukselomme.
– Søndag 17. september inviterer Bjugn Bygdatunlag til historisk vandring i området. Vi starter ved Oksvoll havn og avslutter her, ved bautaen, sier Leth-Olsen.
Vandringen er gratis og er åpen for alle. Turer er beregnet å vare i 2,5 timer og starter klokken 13.00. Leth-Olsen myser mot sola når han peker i retning av rutas startpunkt.
Så ringer telefonen.
Menneskeskjelett
«Etter nedenstående kilder dreier det seg opprinnelig om en gravplass med en rundrøys og en langhaug med tre bautasteiner. Stedet er omtalt av Gerhard Schøning på 1770-tallet. Da Ingvald Undset var på Valseidet rundt 1870, oppgir han at gravplassen delvis var ødelagt av veibygging. Karl Rygh oppgir noen år senere at stedet ble undersøkt i 1873, og at det da ble funnet to menneskeskjeletter som lå med hodene mot sør.
Noe grunnlag for at dette er en båtgrav har jeg ikke funnet blant opplysningene. Det er derimot opplysninger om funn av klinknagler i en langhaug på motsatt side av veien på eiendommen. Rygh oppgir at det ved gjennemgraving av midten er fundet nogle klinksaum,» skriver fylkesarkeolog Hans Marius Johansen i en e-post.
– På bakgrunn av dette kan ikke haugen vi så på være ei båtgrav. Dette kulturminnet er likevel lite kjent, og vil inngå i den historiske vandringen vår. Her blir det fokus på handel, sjøfart, sild og klippfisk-tørking i Oksvoll-området med små tilbakeblikk på jernalderen, sier Leth-Olsen.
For Askeladdens to gode hjelpere kommer det uansett flere eventyr.
The End