Vitne om et lignende uforklarlig sjødyr har vi funnet fra blant annet Osen.

Sjøen gikk skumhvit

I heftet «Gammelt fra Osen» som ble utgitt i 1977, er hendelsen gjengitt. Karl Hellevik er kilde, men det var hans far Ludvig Hellevik som i 1927 observerte den store skapningen i sjøen. Ludvig holdt på i skogen, da han gikk varm og måtte slukke tørsten. Det var imidlertid ikke drikkevann å finne der han holdt på, så han satte seg i båten og rodde innover til «Vintappen». Der var det rikelig med vann å finne. Deretter dro han tilbake og fortsatte med vedhogsten.

Etter ei lita stund fikk han høre et sus fra fjorden. Ludvig Hellevik trodde først en storm var i anmarsj, men fikk så se at sjøen ved Svesøya gikk skumhvit som en foss.

Hode som en orm

Han gikk opp på et berg for å se bedre hva det var som sto på. Da han hadde kommet opp, hadde sjøen lagt seg igjen. Han satte seg ned. Etter ei lita stund fikk han med ett se en skapning som kom opp av sjøen like bortenfor landet. Ludvig Hellevik så det store sjødyret fra siden, og hodet som stakk opp var som på en orm. Den var ikke langt unna, og han kunne se buktninger som stakk opp bakover i sjøen. Sjøormen hadde stor fart bortetter sjøen – minst som en liten motorbåt på full fart.

Etter at dyret hadde passert Ludvik Hellevik, satte det kursen utover. Like etter dukka den under og ble borte. Sjøen lå igjen stille i Svesfjorden.

95 meter lang

Arne Stene skriver i Årbok for Fosen i 1975 om observasjoner ved Hitra og Frøya. Våren 1910 var Martin Paulsen og hans svigersønn Martin Kristiansen, begge fra Kvenvær, på uerfiske utenfor Vest-Hitra.

De observerte en stor sjøorm som kom svømmende. De anslo lengden til å være rundt 50 favner – det vil si rundt 95 meter. Den store svartgrå kroppen gled i store buktninger gjennom sjøen stor fart. Hodet hadde form som et slangehode, men noe mer butt foran. bortsett fra at det var noe passerte fiskerne på kort avstand, butt foran. Arne Stene var omkring 10 år den gangen, og han skriver at han ennå husket Martin Paulsen noen dager senere kom opp til hans bestefar og fortalte om hendelsen.

En annen gang var der to mann fra Frøya som møtte sjøormen. De hadde vært i Kristiansund med ei skøyte. Da de kom til Kyrhau, øst for Smøla, ble det vindstille slik at båten ble liggende og drive. De fikk øye på noe som ikke viste seg å være et skjær, da det begynte å røre på seg. En kjempestor sjøorm kom opp i overflata. Den sirklet rundt skøyta, og kom til slutt rett mot den. Skipperen fant seg ei øks og stilte seg opp ved rekka. Sjøormen gled forbi og fortsatte østover fjorden, og gikk så ned i dypet. Sjøormen ble sett i Helsovsundet rundt midten av 1800-tallet. Flere så den drev med strømmen. Buktningene som stod over sjøen, viste at tykkelsen på kroppen kunne være en alen, det vil si nærmere to meter.

Brettet seg sammen og tok fisken

Arne Stene skriver også om andre merkelige skapninger i samme området. Et båtlag som var på fiske utenfor Hitra, ble en dag vitne til at der kom en mengde fisk opp i overflata. Etter ei lita stund kom en uhyre vid flake opp i overflata. Langs kantene sto lange pigger, som lanser, opp av sjøen. I midten var det noe som brettet seg sammen og tok fisken, som var drevet opp. Etterpå sank uhyret ned igjen, og av det voldsomme dragsuget som oppstod, skjønte fiskerne at uhyret måtte være umåtelig stort. Videre var det utenfor Frøya engang et monstrum som brøt opp i overflata, og bølgene som oppsto gikk langt oppover land.

Den mest berømte

«Nessie», sjøormen i den skotske innsjøen Loch Ness, er en av de mest berømte sjøormene. Det er gjort flere forsøk på å spore opp et eventuelt monster uten noe videre resultat. Da man en gang undersøkte innsjøen med sonar, forsvant det to markører av de man hadde lagt ut.

Wikipedia opplyser at ifølge legenden kom en irsk prest, Columba av Iona, i år 565 til Skottland for å omvende pikterne, den opprinnelige befolkningen. Han vandret med sitt følge langs bredden av Loch Ness, da monsteret stakk sitt hode over vannet. Columba gjorde korsets tegn mot sjøuhyret og sa «vik fra meg». Dette skal ha overbevist pikterne om at Columbas gud var sterkere enn deres og verd å omvende seg til.

Mjøsa

I det gamle skriftet «Om Hammer och Hammers kiøbstadtz bygning» fra 1600-tallet beskrives sjøormen i Mjøsa. Der er et avsnit som heter: «Naagle jertegen, som skiede nogen tid til forn, førend bisp Mogen bleff fangenn». Følgende berettes blant annet der:

«Dernest om høy dags tijd beteede sig en gresselig stor orm oc forferdelig, som kaldis Siøormen, udi Miøz, som var gandske lang oc meget stor oc siuntes at naa fra øens landt oc jnd udi Kongsland. Item dernest loed sig tilsiune en suar stor hornit oxze, som gick fra Gillelund stode oc jnd paa øyen, oc siuntes at gaa op paa vandit, oc gick saa saare fast, alt ligesom en pip aff en staal hue …»

Flere har berettet om denne sjøormen. I boka Norske Storgaarder fra 1920 står å lese:

«Et Uhyre av en Sjøorm, som i gamle Dage skal ha vist sig i Mjøsen, voldte stor Skræk og Forfærdelse blandt de omliggende Distrikters Beboere. Efter Beretningen blev der engang fanget et saa kjæmpemæssig Uhyre, at det viste sig ugjørlig at skaffe et Baal stort nok til at faa Kolossen opbrændt.»

Seljordsvannet og Storsjön

Sjøormen i Seljordsvannet er kjent av de fleste. Den har fått navnet Selma, og har siden den ble først observert av Gunleik Verpe i 1750 vært mye debattert – og sett av flere. Ormen er i dag å finne som tema i kommunevåpenet til Seljord kommune.

Storsjöodjuret er et folklorisk fenomen i Storsjön i Jämtland, Sverige. Sjøormen skal ifølge Wikipedia ha blitt observert fra gammalt av og observasjoner er dokumentert fra 1635 og utover. De fleste observasjonene stammer fra de sørlige og østlige delene av vatnet. I 1894 ble det etablert et selskap som hadde som formål å fange udyret. Både Oscar II, som da var konge i Sverige, og Östersund kommune ga økonomisk støtte til innkjøp av ei spesialkonstruert saks, som i dag er utstilt på Jämtlands Läns Museum.

I 1986 la länsstyrelsen i Jämtlands län ned et forbod mot å «döda, skada, fånga levande djur av arten Storsjöodjuret» og å «borttaga eller skada Storsjöodjurets ägg, rom eller bo». Loven ble opphevet igjen i 2006. I 2000 ble det bygd spesielle utsiktsplasser rundt Storsjön der en går ut fra at det er mest trolig at udyret vil vise seg.

Fredet Snåsaormen

Redaktør Laurentius P.S. Urdahl i Fredriksstad Blad satte fra 1900 på trykk en rekke nyhetsmeldinger om en sjøorm som var observert både i Aspern og senere på Hvaler.

I Snåsa i Nord-Trøndelag berettes det om sjøorm i Snåsavatnet. I Norges land og folk topografisk-statistisk beskrevet fra 1909 står å lese:

«I Snaasenvatn er der efter sognepræst S. B. Brun en meget stor sjøorm. En gammel mand saa den; saavidt han kunde skjønne, var den omtrent 3/4 mil lang. Ormen maa derfor for det meste ligge i øst og vest efter vandets længderetning. Visse gange i hvert aarhundrede kommer den i stille veir op til vandets overflade for at sole sig, og ved denne leilighed var det, at den gamle mand fik øie paa den i solrendingen. Engang skal den bryde sig igjennem Sundfossen, og ved gjennemfarten uddybe Sundelven saa, at Snaasenvatn løber ud. Møller og sagbrug kommer da til at tage skade i Stod, naar ormen med vandet gaar ud i Stenkjærfjorden.»

Fylkestinget i Nord-Trøndelag vedtok i 1991 å frede sjøormen i Snåsavatnet.

600 sider

Nederlenderen Anthonie Cornelis Oudemans ga i 1892 en bok på nesten 600 sider om sjøorm. Boka har en faktadel, hvor sjøormer av ulike slag blir omtalt. Størrelse, fasong, anatomi, kjønnsforskjeller, ernæring og forplantning blir omtalt. Det hele er bygd på tallrike iakttagelser.

Database for norske sjøormer

Nettstedet Mjoesormen.no har sjøormer som tema, og er i følge undertittelen en database for norske sjøormer. Her står blant annet å lese:

«Slike dyr er sett i mange norske innsjøer, i norske vassdrag, i norske fjorder og langs kysten. De eldste nedskrevne omtaler av sjøormer finner vi selvfølgelig i sagaene der du kan lese om Midgardsormen, Lokes avkom, hvordan den ble så stor og glupsk at æsene måtte hive den i havet, og om hvordan Tor fikk den på kroken da han fisket til havs. Kong Sverre og Olav den Hellige håndterte stadig vriene ormer og fikk satt dem på plass.

Seinere har Jakob Ziegler, Olaus Magnus og biskop Erik Walkendorf i den katolske tiden, – biskop Erik Pontoppidan, presten Hans Strøm, presten Michael Andersen Aalborg i Vang ved Mjøsa, grønlandsmisjonæren Hans Egede, presten Claus Frimann i Nordfjord, Knut Leem i Finnmark, presten Peder Claussøn Friis i Audnedal og presten Petter Dass i Nordland, alle skrevet om sjøormen og at sjøfolk og fiskere kjente vel til den så vel som til andre slags dyr i havet. Etter beretningen i Hamarkrøniken fra 1522, er det fra det 18. århundre blitt skriftlig bevart mange slike møter med sjøormer, i rettsprotokoller fra tinget og fra aviser.»

Sjøormungen i Krinsvatnet

En to meter lang sjøormunge som ble sett i Krinsvantet i Rissa, lyktes det å fange. I boka «Jakter og Ferder» av Sigurd Skaun fra 1932, beskrives fiskingen som fikk en uventet slutt:

« … Uendelig langsomt og forsiktig lot jeg båten gli bortover mot ormen. Nærmere og nærmere kom vi den, til tross for at den uavlatelig forsøkte å knipe undav. Den anvendte sitt gamle trick med å stikke tilbunns et par ganger, men vi kom den stadig nærmere inn på livet. Så lot plutselig arkitekten sluken suse gjennem luften. Det var et meget fint kast – sluken dalte ned en fot bortenom ormen, og da arkitekten trakk til fikk han fast, fisk. Nærmere og nærmere kom den – og med ett hev arkitekten stangen fra sig og kjørte armen nedi ...

Litt efter stod han og var lang i ansiktet – med en rognekjepp, en ganske almindelig landsens fisketrøet i hånden!»

Sildekonge

Sjøormen i Krinsvatnet som viste seg å være en kjepp, kan stå som opptakten til mulige feiltakelser av sjøorm. Kan en sildekonge forveksles med en sjøorm? Sildekongen er en pelagisk dypvannsfisk som tilhører båndfiskfamilien. Den blir opp til 15 meter lang, veie opp til 270 kilo og er flat med en karakteristisk rød manke av høye finner bak hodet. Det er veldig få observasjoner av sildekonge, og den er faktisk forbundet med endel sagn og mystikk. Av ti eksemplarer som er funnet døde eller døende i Norge, er to funnet i Fosen: I Bjugn i 1947 og en som var seks meter lang i Stoksund i 1967.

Sølvkveita, som kan bli opp til tre meter lang, kan bukte seg i sjøoverflata og kan forveksles med sjøorm. Den er beslektet med sildekongen, og kan bli opptil tre meter lang.