«Præsten Hr. Lund, der er en Mand af megen Erudition og god moralsk Vandel, har det Uheld at han stammer meget på Prækestolen, som man dog ikke mærker i daglig Tale, hvorved hans Foredrag biver saare ubehagelig», skriver biskopen etter sitt besøk.

Biskop Bugges visitasberetninger ble gjengitt i lokalavisa Leksværingen i 1940. Den aktuelle saken ligger nå tilgjengelig på Wikipedias lokalhistoriesider.

Kongevenn til bygda

Biskop Bugge, som altså besøkte Leksvik prestegjeld 13. juli 1805, var ingen hvem som helst. Han hadde blitt biskop i Nidaros bispedømme to år før, en stilling han holdt helt frem til 1842.

Bugge knyttet tette bånd til Christian Fredrik, som var konge i Norge noen måneder i 1814. Nidaros-biskopen var også til stede da Riksforsamlingen ble satt på Eidsvoll samme år. Fire år senere var det nettopp Bugge som salvet kong Karl Johan i Nidarosdomen.

Så presten i kortene

Som biskop var Bugge på visitas i Leksvik minst sju ganger fra 1805 til 1840. Ifølge Wikipedia skal biskopen kontrollere at presten administrerer sitt embete etter lov og regel, skaffe seg orientering om menighetens åndelige tilstand, ungdommens kristeligeoppdragelse og de sosiale og moralske forhold i prestegjeldet.

- Den eneste måten biskopen kunne kontrollere dette på, var å reise rundt til de forskjellige prestegjeldene. Biskopen skulle se presten i kortene. Krevde presten inn tienden som pålagt? Ble skolevesenet drevet godt? Ble barna døpt? Biskopen sjekket gjerne ungdommens tilstand ved å være til stede da konfirmantene fremførte Luthersk katekisme. Konfirmantene skulle kunne en god del av katekismen utenat, resten måtte de lese opp, forteller historiker Daniel Johansen.

Ulærd ungdom

Biskop Bugge var ikke videre imponert over det han så i Leksvik de julidagene han tilbragte i bygda i 1805.

«Den 14de visiterede jeg i Kirken, hvor jeg fandt den vankundigste Ungdom, der endnu er forekommet mig, og elendige Skoleholdere. Baade ved offentlig Advarsel i Kirken og ved privat Samtale med Vedkommende søgte jeg at minde enhver om sine Pligter. Om det vil hjelpe, vil Tiden lære», skrev biskopen.

- Dette var ingen god attest for presten. Med «vankundigste ungdom» menes at de var ulærde. Det var jo presten som hadde det øverste ansvaret for skolevesenet. Biskopene kunne imidlertid tillate seg å gå svært langt i sin beskrivelse av prestene. En prest i Ørland på siste halvdel av 1700-tallet ble beskrevet slik av biskopen: «Det beste man kan si om sognepresten er at han nok er ateist», forteller historiker Johansen.

Presten refses på nytt

Det var Hr. Lund som var sogneprest i Leksvik i 1805 og som dermed var gjenstand for biskop Bugges vrede. Lund ble sogneprest i Leksvik i 1792 og gikk av i 1811. Selv om det ikke går tydelig fram av biskop Bugges visitasberetning, er det trolig sogneprest Lund som nok en gang får det glatte lag etter biskopens Leksvik-besøk i juli 1811.

«Præsten er lærd og ustraffelig Mand, men stivsindet og tilbøielig til at troe det værste om enhver, hvori sluttelig hans trange Kaar, der nok have bidraget til hans Harme, have gjort sit. Han prædiker got qvoad materiam (hvad innholdet angaar), men hans stammende udtale giør hans Foredrag høist ubehageligt. Ungdommen er elendig; dog giør han sig virkelig Flid med den, men kan intet bibringe den, da han mangler den nødvendige Blidhed», heter det i visitasberetningen.

Timeglass regulerte prekenen

Nok en gang trekker biskopen frem prestens stamming. Historiker Johansen påpeker at lengden på prekenen faktisk ble strengt kontrollert den gangen.

- Prekenene kunne jo bli langdryge. Tidsbruken ble da faktisk også regulert ved bruk av timeglass. Den skulle vare i én time, og timeglasset skulle sørge for at tiden ikke ble overskredet. Bøndene skulle jo ikke holdes borte fra arbeidet lenger enn nødvending, kommenterer Johansen.

Fremgang

Først i 1821 tok biskop Bugge turen til Leksvik igjen. Det hadde skjedd store ting i Norge siden siste visitas i geitbygda. Fra å være et lydrike til Danmark, var Norge nå i union med Sverige. I 1821 var Holger Halling Schjødt prest i Leksvik. Han fikk bedre skussmål av biskop Bugge enn hva forgjenger Lund hadde fått.

«Prækenen var grundig, bibelsk og vel utført. Ungdommen var vel underviist», skriver biskopen.

Skryt fra biskopen

Vi spoler frem til juli 1829. Christian Bernstroff Bødtker er nå prest i Leksvik. Igjen er det biskop Bugge som besøker bygda. Denne gang er han helt fra seg av begeistring over både presten og Leksvik-ungdommen. Prekenen var både deilig og evangelisk, beretter Bugge.

«En saa vel oplys Ungdom har jeg i min hele Embedstid ingensteds fundet. Hvert Barn var meer bekjendt med Bibelen end mangen Præst», skriver biskopen.

24 år tidligere hadde samme man dømt både presten og bygdas ungdommer nord og ned som ulærde analfabeter.

«Kun maadelig» i 1840

Bugge besøkte Leksvik også i 1833 og i 1837. Også ved disse besøkene gir biskopen uttrykk for å være fornøyd med forholdene. Ni år før sin død, i 1840, foretar Bugge sitt siste bispevisitas i Leksvik. Denne gang er biskopen, som på det tidspunktet hadde blitt 76 år gammel, mer måteholden med skryten.

«Hr. Dons prækede godt. Ungdommen var denne gang kun maadelig», heter det i Bugges beretning.

Presten som «prækede godt» var for øvrig Johan Albricht Carl Dons som var sogneprest i Leksvik fra 1833 til 1842.