Harald Raaken i Bjugn hadde sin oppvekst i Asserøya på 1950-tallet. En dag i 1970, mens han satt på skolebenken på teknisk fagskole, skrev han ned noen av opplevelsene fra oppveksten i daværende Jøssund kommune. Og illustrerte opplevelsene som her blir omtalt. Vi har bearbeidet stoffet noe.
Storoksen på Leset
Raaken skriver:
Det var dårlig med utstyr både med det ene og det andre. En fotball var nesten ikke til å oppdrive. Ski var det for det mest en av hver sort. Skøyter arvet vi etter søsken eller noen andre slektninger. Noen hadde lærreimer i skøytene, mens en del måtte greie seg med tau. Jeg kan ikke minnes at noen ble ertet fordi om ikke utstyret var helt på topp.
En sommer var vi helt i beit for en fotball. Vi tok i bruk alt som var noenlunde rundt. Men vi slet ut det meste, så det ble bare problemer.
Da alt var på det mørkeste, så hadde det seg slik at storoksen på Leset måtte bøte med livet, etter at alderen hadde innhentet ham. Det her skal jeg si deg var ikke hvilken som helst okse. Han var far til omtrent alle ku- og oksekalvene ifra Jøssundbrua og til Asserøystranda. Berte, som hadde sett elendigheten med at vi ikke hadde noen fotball lenger, tok rett og slett taska av storoksen. Ja, etter at den var død da selvsagt. Hun renska taska for all slags uhumskheter og pakka den full av halm, sydde igjen og fotball ble det. Riktignok ble den ikke helt rund, da tyngdekrafta hadde virket på den i mange år, men det hadde ikke så mye å si.
«Hoffsaid»
Fotballkampene ble for det meste avholdt bak gammellåven på Asserøya. Det var noen skikkelige maratonkamper. Vi bytta ikke side før vi ikke orka mer. Dem som var minst og dårligst til å løpe, havnet som oftest på det dårligste laget. Men riktig så morsomt hadde vi det.
Om søndagene etter kirketid, samlet vi oss bak gammellåven på Asserøya. Petter var ferdig med middagshvilen, søndagsbuksa var på, han hadde fyr på snadda og tommeltottene plassert under bukseselene. Han humra godt da vi spilte taskefotball i hytt og vær. Noen få av de største guttene hadde vært ute på Jøssund og spilt fotball, og der hadde de lært seg et nytt uttrykk: «Hoffsaid». Dette var noe som vi «høkkertan» på den andre sida av Jøssundbrua aldri hadde hørt noe om. Når vi jubla for å ha fått inn et mål, så tørket «proffene» raskt av oss gliset. De gaula «hoffsaid», målet ble ikke godkjent. Å vise skuffelsen var et nederlag. Klart det var «hoffsaid», vi var da ikke dumme heller.
Men det hendte at Edit-Anni og Tordis kom. Da ga vi blanke blaffen i både «hæns» og «hoffsaid». Jentene tok balltaska i hendene, løp tvers over banen og lyra ballen i mål. Kom det ikke noen protestrop fra oss guttene, så ble vi torturert og hårløse. De var noen råskinn som det var best å holde på passe avstand.
Da kom det noen gloser
Det kunne til tider gå hardt for seg ute på banen. Turnsko var for lengst bytta ut. Taskefotballen var ganske tung, så her måtte en annen fotbunad til. Beksømsko var det som dugde, og når noen bommet på ballen og traff skarpleggen, da kom det noen gloser som vi ikke fikk si heime. Ja, det skal jeg si deg, når han Johan dro til med høyrefoten, og du fikk ei gjennomvåt oksetaske innsmurt med kalvemøkk rett i kjeften, så du så både sol og måne samtidig. Da var det godt å sette seg ned på stabburstrappa og ta seg en pause.
Så kom Ågot ut med brødskive påsmurt heimelagd rabarbrasyltetøy og med saft til. Da var alt bare fryd og gammen igjen.
Til slutt slet vi mer eller mindre ut taskeballen. Hva det ble av den vet jeg ikke, men det var noen som så en rev drassende på noe stort i kjeften borte ved Rugåsen. Kanskje var det noe næring igjen i den, så den kom til nytte hos sultne reveunger.
Amerika-fotballen
På etterjulsvinteren gikk det rykter om at han Atle hadde fått seg Amerika-fotball i julegave. Riktignok hadde vi ikke fått det bekreftet av han selv. Det syntes vi var rart, for vi delte nå på det meste, og i så måte var ikke Atle noe unntak. Ute på sensommeren var vi helt i beita. Taskefotballen var for lengt utslitt og borte. Det ble for lenge å vente på at nyoksen på Leset også skulle bli utslitt. Nei, vi måtte høre med Atle om det var noe i de fotballryktene. Vi lokket og ba, og gode kamerater var vi alle sammen. Til slutt ga han etter og dro heim etter den nye ballen. Da han kom tilbake, forsto vi hvorfor han ikke hadde vist oss fotballen tidligere. For mer «hånstaur» av en fotball hadde vi aldri sett. Ikke var den rund, men spiss i endene og avlang. De der amerikanerne måtte være noen rare folk.
Men det ble nå så vi brukte ballen, selv om den ikke alltid endte der vi ville. Den for i hytt og vær. En dag var vi nede på Valen og hadde fotballkamp. Der var det en som fikk et kjempetreff. Amerikafotballen forsvant i en bue nesten som en bumerang, og landet i bærtrærne til Hagbart. Bærene var godt modne, så dere forstår hvordan det gikk. Hagbart røsket til seg amerikaballen og gaula så glassrutene borte i skolestua dirra: «Dein her ska de stekkas hol på!»
Vi pilte i alle himmelretningene og fryktet det verste. Men etter hvert samlet vi oss ute på sletta igjen. Atle var småforbannet, som rimelig var, men ingen hadde lyst til å ta på seg skylda. Da humøret var på det laveste, kom amerikaballen susende gjennom lufta. Den var like hel. Hagbart var ikke langsint, og bra var nå det.
Skøyter, ski og litt skole
Om vinteren var det skøyter, ski og litt skole. Ja, og så måtte vi hjelpe til heime både i fjøset og i skogen.
Ute på etterjulsvinteren et år, hadde Arne og jeg lenge snakket om at det hadde vært artig å sette ny bakkerekord i Strandabakken. Nå var det lengre dager og lysere kvelder, men mye snø. Arne og jeg var omtrent jevngode til å hoppe. Uansett hvilke krumspring vi gjorde så landa vi i den samme gropa. Skulle vi hoppe lenger, så måtte noe gjøres med bakken. Vi ble enige om at hoppet måtte flyttes lenger opp, men da måtte vi ha mer fart, slik at vi kom oss over kulen og ned i unnarennet. Nå hadde det seg slik at ovarennet var ganske kort og bratt, så det måtte bli lenger. Ja, en måtte helt oppe på toppen av Litjhaugen. Og slik ble det. Vi ryddet bort kratt og småskog og måket snø. Dæsken, det ble litt av en utsikt, vi så fra nord til helt sør i bygda.
Så rente vi opp ny løype, den måtte kjøres flere ganger slik at den ble stødig og god til neste dag. Nå var det kramsnø, slik at farten var ikke all verden, men det brukte å fryse på til kvelden. Det kom til å hjelpe på for farten. Vi avtalte å møtes neste dag. Like etter skoletid skulle vi bygge nytt hopp, og så skulle det prøvehoppes.
Sildekassene til Sofus
Dagen etter var det det samme fine været, så det var full fart heim etter skoleslutt for å spise, og så rett bort til bakken. Vi måtte utnytte dagslyset, da det var en del å gjøre innen en kunne prøvehoppe. Vi snakket om at det kunne vært artig med et hopp av treverk, fordi det hadde vi hørt at det var i større hoppbakker. Noe særlig med treverk hadde vi ikke, men borte på steingarden til han Sofus sto sildekassene, vasket og gjort klar for neste års sildefangst. Vi skulle bare låne dem, selvsagt, og legge dem tilbake etter bruk. Vi drasset med oss tre kasser og håpte at Sofus ikke ville merke noe til det.
To kasser ble lagt på hverandre i høyden framme på hoppet, og en kasse bakover med kramsnø både under, mellom og på. Snøen ble glattet til. Nå var det bare å vente til det frøs på litt. Det brukte det å gjøre om kvelden. Mens vi beundret verket, så måtte det bare komme: hvem skulle hoppe først? Etter som ingen av oss to hadde særlig lyst til å være prøvehopper, så måtte vi trekke lodd.
Jeg tapte og måtte til pers, det var bare å ta det som en mann. Arne ønsket med god tur og jeg begynte å «staver» meg på bakglatte ski opp mot toppen. Da jeg kom på toppen hadde kveldsmørket begynt å senke seg. Nå første kjente jeg sulten gnog i magen. Fristelsen var stor for å stikke fra det hele. Jeg kunne skimte husene heime, og det var lyst i fjøsvinduet i Øvergården. Egentlig skulle jeg ha vært heime og tatt ned høy fra låven, men jeg kunne ikke svikte han Arne nå. Han sto forhåpentligvis nede ved hoppet og ventet. Jeg staket meg i vei, kastet stavene og satte meg på huk. Du verden som bjørkeskiene gled, jeg fikk tårer i øynene.
Angret
Nå angret jeg på 25-øren som ble brukt tidligere på dagen. For vi hadde spleiset på et talglys hos Kristmar Landhandel for å ha under skiene så de skulle gli godt. Alle slags rare tanker suste gjennom hodet, jeg tror ikke jeg verken før eller siden har hatt slike omdreininger på «spekulasjonen». Ja, gikk dette bra, så skulle jeg bli flinkere til å hjelpe til i fjøset. Litt slarkete hadde jeg vært med kveldsbønnen også. Så kom jeg til å tenke på «lavspenten» som gikk til Valan, den kryssa bakken nedenfor hoppet. Tenk om jeg hoppet så høyt at jeg ble liggende på magen oppe på strengene med strøm i, og kanskje måtte folk risikere liv og lemmer for å få ned kadaveret. Jeg så for meg overskriften i avisa: «Ungdom omkom i lavspenten i forsøk på å sette bakkerekord i Strandabakken»
Ja, jeg visste meget godt hva strømmen var og hva den kunne gjøre med folk. For to-tre år siden fikk vi innlagt strøm i husa heime. Så var det en dag under middagshvilen at det ble stilt på kjøkkenet. Mamma og pappa lå oppe på kjøkkenloftet og hvilte middag. Det var bare Gråpusmons og meg, han lå borte på vedkassen og sov. Da tenkte jeg å finne ut hva slags krefter det var inne i den lille kontakten borte på veggen, det som fikk kokeplata så varm at mamma kokte både potet og kaffe uten å måtte fyre med ved. Jeg tok strikkepinnene til mamma. Så satte jeg den ene i det ene holet, men der var det ingenting. Så tok jeg den andre strikkepinnen og satte i det andre holet.
Tok løs og remjet
Jau dæsken, jeg ristet og jeg skalv, det kjentes nesten ut som ett øye pekte opp og det andre ned. Jeg for tvers over rommet og landet oppe på vedkassen der katta lå. Monsen trodde minst det var dommedag, han tok løs og remjet. Han tok seg fart et par runder rundt kjøkkenet, delvis oppe på veggene, og så bar det rett gjennom den nederste glassruta. Borte var han. Det var bare ei brun stripe etter den bortover gulvet. Mamma tok mer eller mindre loftstrappa i ett skritt. Hun lurte på hvilket rabalder det var. Jeg kunne ikke si noe om foranledningen, men som nesten sant var, at katta måtte ha drømt noe vederstyggelig og hadde rent rett gjennom ruta. Mamma strøk rett på dør i bare nattkjolen for å lete etter han Mons, som var nesten som et familiemedlem å regne.
Vi lokket og ropte, men borte var han. Så hørte vi at det var mer uro nede i hønsehuset enn det bruket å være. Jo da, der satt han Mons oppe på vaglen sammen med hønene. Han frøste og spytta, og det skulle gå flere dager før han ble seg selv igjen.
Som ei vingeskutt kråke
Jo, jeg visste hva som ventet meg hvis jeg hoppet så langt at jeg ble hengende oppe på strøledningen til Valan. Nå fikk jeg annet å tenke på, da jeg skimte hoppet der nede. Som sagt var det gamle unnarennet veldig bratt. Med farten jeg var oppe i, hadde jeg lettet allerede i det jeg dro utfor der det gamle unnarennet startet. Det hadde ikke vært med i beregningen. Jeg gikk mer eller mindre inn for landing det det nye hoppet startet.
Jeg forsøkte å få til en sats, men var så baktung at jeg for rett igjennom sildkassehoppet. Jeg dro gjennom lufta som ei vingeskutt kråke, og kom til hektene nesten nede på flata. Det første jeg tenkte var at jeg hadde overlevd. Hel var jeg også, men manglet lua, en vott og så var det ene skia borte. Den fant vi igjen nesten borte ved skolestua. Langunderbuksa var fullpakket av snø, og «litjkar’n» var så kald og skremt at den nesten så ut som en korktopp.
Verdens lengste salto
Så hørte jeg Arne gaule at jeg hadde tatt verdens lengste salto. Det var ikke et om at jeg nesten hadde slått meg i hjel. Det ble lite med parten etter hvert. Vi samlet sammen resten av sildekassene og la dem pent tilbake nede ved steingarden til Sofus. Så dro vi heim hver til vårt,
Det ble ikke noen flere forsøk på bakkerekord det året. Senere da vårsola begynte å varme, satt Sofus ute på steintrappa og reparerte sildekassene med småspiker. Han visste ikke hva kassene hadde blitt utsatt for, men Sofus var en snill kall og laga ikke noe oppstyr av det.