Etter krigen ble det startet et omfattende utplantingsprogram for å skogkle områdene langs norskekysten. Landet skulle bygges, og det trengtes mye trevirke. I tillegg skulle den importerte sitkagrana gi le for bebyggelse og landbruksnæring. Men for naturen langs kysten har sitkagrana ført til mange problemer. En av dem er Roar Svenning på Stokkøya.

– For meg har planting av sitkagran for 40-50 år siden blitt en kostbar forbannelse, hevder han.

Overivrige skogfolk

– Vi er mange som stiller store spørsmålstegn ved de regnestykkene som blir presentert for en eventuell klimavirkning. Det er mange aspekter av dette som ikke passer så godt inn. Sitkagrana er en dominant art som utkonkurrerer både trær og bunnvegetasjon. All karbonfangsten denne vegetasjonen står for bortfaller når sitkagrana tar over. I tillegg vil utplanting av tettvoksende granskog redusere snøoverflaten. Refleksjon fra snø er svært viktig for den såkalte tilbakestrålingen. Mye tyder på at strålingsrefleksjonen er like viktig for klimaregnskapet som karbonfangst, sier Svenning.

En utmerket treart

Forsker Bernt-Håvard Øyen hos Norsk Institutt for Skog og Landskap uttaler til Aftenposten at enhver dyrking av arter - det være seg sau, korn eller sitka, har positive og negative egenskaper for omgivelsene. Hvis vi bare skal drive med friluftsliv og oljeutvinning, og ikke produsere, vil enhver fremmed art få et problem. Hvis vi derimot skal produsere og drive skogdrift i disse områdene, er sitka en helt utmerket treart, sier Øien.

Øyen mener det foreligger dårlige vitenskapelige bevis for at sitka har store negative effekter på artsmangfoldet i norsk natur, men medgir at det i forbindelse med kystbefolkningens mulighet for rekreasjon og utsikt kan være innvendinger mot sitkagrana.

– Det kan bli vanskeligere å ta seg frem i terrenget. Men dette handler mest om estetikk, mener Øyen.

Ufremkommelig kratt

Roar Svenning mener at kombinasjonen av gjengroende utmark og klimaendring i form av mer nedbør og mildere vintre, er med på å gjøre vekstvilkårene for sitkagrana enda mer gunstige. Han mener også at om man ikke investerer mye tid og penger i fjerning av trærne, vil den dominante vegetasjonen i kystlandskapet på Stokkøya være et ufremkommelig sitkakratt om 30-40 år.

– Jeg har gått mektig lei, og blir veldig provosert av forkjemperne for denne tresorten. Sitkagrana burde forbli i områdene der den hører hjemme, sier Roar Svenning.

Blir til bålved

Svenning har leid hjelp til hugging de siste 20 årene, i hovedsak for å vedlikeholde sauebeitet og av estetiske årsaker. Det har kostet han mye penger. En del er brukt til noen byggeprosjekter, men som byggemateriale er sitkagrana både dyr og dårlig. Til ved kan noe brukes, men stokkene er ofte for grove og kvisten så brutal at vedmaskina blir for spinkel. Dermed ender grana som nedråtna stokker i skogkanten eller som St. Hansbål.

– Jeg har hatt besøk fra Allskog for å få til en sluttavvirking for å hindre spredning, men de var ikke interessert. Selv kan jeg ikke investere i dyrt utstyr for å håndtere denne skogen. Volumet er altfor stort til å takle på hobbynivå, og for lite til at noen ser økonomi i dette, sier Roar Svenning.